Verdens fattige blir heldigvis rikere og etterspør mer enn ris og grønnsaker. Det er ikke realistisk å gjøre oss alle til vegetarianere, men ved å satse på fiskeoppdrett kan økt etterspørsel etter dyreprotein kanaliseres mot den mer miljøvennlige fisken. Verden tåler dårlig en voldsom økning i kjøttproduksjonen, men vi kan produsere langt mer oppdrettsfisk.
Artikkelen har tidligere stått på
trykk i Minerva nr 3-08.
Helt siden Malthus på begynnelsen av attenhundretallet har skrekkscenarier om jordens mulighet til å ”brødfø“ en kontinuerlig økende befolkning blitt presentert. Samtidig er det et faktum at vi de siste 40 årene har hatt en økning i verdens matproduksjon per capita med 25 prosent. I samme periode har realprisen på mat sunket med nesten 40 prosent. En viktig årsak til veksten i landbruksproduksjonen har vært det som er kalt den ”grønne revolusjon“. Økt bruk av kunstgjødsel, bedre tilpassede plantesorter og bedring av dyrkningsteknologi generelt har, spesielt i Asia og Sør Afrika, ført til store avlingsøkninger.
Havet har enormt potensial
Mens den grønne revolusjonen i hovedsak har bestått i å øke produksjonen på arealer allerede avsatt til landbruk, vil den neste revolusjonen, ”den blå” ta i bruk nye arealer til matproduksjon. Jordens overflate består av over tre fjerdedeler sjø, og vi har bare sett starten på hvordan disse arealene kan utnyttes. Intensivt (og til en viss grad ekstensivt) fiskeoppdrett er etter min mening en god kandidat til å tilby en stadig økende befolkning høyverdige proteiner. Mens klodens fiskerier er under stort press både biologisk og politisk, har det i det stille foregått en enorm utvikling i internasjonal fiskeoppdrett. I løpet av tre til fem år vil sjømat fra oppdrett bli større enn sjømatproduksjonen fra fiskeriene, og oppdrett er allerede en like viktig kilde for sjømat til menneskelig konsum som fiskeriene.
I løpet av tre til fem år vil sjømat fra oppdrett
bli større enn sjømatproduksjonen fra fiskeriene.
Fiskeoppdrett er selvfølgelig en spesielt interessant næring i Norge. I motsetning til hva som er tilfellet for landbruk, så har vi faktisk naturgitte fortrinn for oppdrett i Norge. Norsk oppdrettsnæring har satt seg i førersetet internasjonalt, og er i dag er en global stormakt innen fiskeoppdrett. Vi er verdensledende på teknologi så vel som oppdrettsbiologi og produksjon. Norge har bidratt, og vil fortsette å bidra, til det som kan kalles Den Blå Revolusjon.
I takt med veksten i global fiskeoppdrett kommer de kritiske røstene. I denne artikkelen vil jeg se på hva den blå revolusjon faktisk innebærer, og jeg vil analysere oppdrettsmotstanderens hovedargument mot en fortsatt vekst i global fiskeoppdrett.
Kraftig vekst i oppdrett
I Norge er vi mest kjent med oppdrett av laksefisk. Norsk lakseoppdrett har, målt på de fleste skalaer, vært en suksess. Produksjonsveksten har vært enorm, produktiviteten har økte fra år til år og næringen har gått fra å være en attåtnæring for bønder og fiskere til å være en helprofesjonell global sjømataktør. I 2008 vil det eksporteres over 750 000 tonn laks fra Norge, det betyr at hver eneste nordmann, liten som stor, kan spise nesten en halv kilo laks hver eneste dag. Dette som et apropos til dem som mener at selvberging er viktig.
Mens norsk laks i hovedsak selges til den rikere delen av verdens befolkning, er den globale veksten i oppdrett vel så interessant. Stadig flere fiskeslag blir oppdrettet og en forventer at bidraget til den globale tilførselen av sjømat fra oppdrett vil fortsette å vokse, med en økning fra 3,9 prosent av den totale produksjonen etter vekt i 1970 til 27,1 prosent i 2000, og 40,1 prosent i 2006.[1]
Oppdrett fortsetter å øke hurtigere enn alle andre matvaresektorer basert på dyrehold. Globalt har oppdrettsektoren økt med gjennomsnittlig 8,8 prosent hvert år siden 1970. Til sammenligning har økningen for fangst vært 1,2 prosent og for landbruksproduksjon av dyreproteiner 2,8 prosent i den samme perioden. Tilførselen fra fangst har de siste årene stått stille og heller gått litt ned. Produksjonen fra oppdrett har økt fortere enn befolkningsveksten, med en økning per capita fra 0,7 kg i 1970 til 7,1 kg i 2004.[2]
Den globale oppdrettsproduksjonen (matfisk og akvatiske planter) har økt betydelig i løpet av de siste 50 år. Fra under 1 million tonn tidlig på 50-tallet hadde produksjonen i 2006 økt til 67 million tonn, med en verdi av US$ 234 milliarder. Dette innebærer en årlig økning på 6,9 prosent i volum og 7,7 prosent i verdi, basert på tall fra 2002. I 2004 sto land i Asia og Stillehavsregionen for 92,7 prosent av oppdrettsvolumet og 81,3 prosent av verdien. Og Kina alene står for 69,9 prosent av volumet og 51,2 prosent av den totale verdien av den globale oppdrettsproduksjonen.[3]
Et relativt nytt eksempel på oppdrettsnæringens potensial, er produksjonen av Pangasius (en mallefisk) i Vietnam. I løpet av få år har denne næringen vokst fra omtrent null til en produksjon på over 1 million tonn, som i 2007 gav eksportinntekter på over US$ 1 milliard. Næringen gir i tillegg til eksportinntekter også mange arbeidsplasser. Tilsvarende er flere andre u-land i ferd med å bygge opp en eksportrettet akvakulturindustri.
Kritikken mot oppdrettsnæringen
I takt med at oppdrettsnæringen vokser både i Norge og globalt, øker også motforestillingene og protestene mot næringen. I Norge har kritikken vært relativt mild, og oppdrettsnæringen har tradisjonelt hatt konstruktive medspillere fra akademia, så vel som store deler av miljøbevegelsen. Internasjonalt er det derimot sterke krefter med både sterk økonomisk støtte og profilerte akademikere i ryggen som kjemper mot fiskeoppdrett.[4] Eksempelvis har miljølobbyen, sammen med sterke næringsinteresser knyttet til de tradisjonelle fiskeriene sørget for at det omtrent ikke eksisterer sjøbasert oppdrett i USA. Eksempelvis er det forbudt ved lov å drive med oppdrett av fisk i hele Alaska.
Kritikerne av oppdrettsnæringen fokuserer både på potensielle lokale problemer og på globale miljøeffekter, og effekter på fordeling og fattigdom. Den viktigste lokale bekymringen er knyttet til utslipp av næringsstoffer fra lokalitetene, ødeleggelse av lokale habitater og spredning av parasitter. De fleste av disse problemene er løsbare med gode lokale reguleringer.
Vi burde heller spist fôret
De globale miljø/bærekraft-argumentene er mer generelle og det er disse jeg konsentrerer meg om nedenfor. Påstanden er at oppdrett av carnivore (kjøttetende) arter i seg selv, nærmest per definisjon, ikke er bærekraftig. Argumentene er flere, men hovedvarianten er at oppdrettsnæringen gjennom sin etterspørsel etter fiskemel/olje fører til økt press på industrifiskfiskerier. (Med industrifisk menes fisk som i hovedsak går til fiskemel og fiskeolje).
Både i forhold til arealbruk og i forhold til fôrforbruk
er fisken overlegen husdyrproduksjon på land.
De mest ytterliggående vil påstå at kjøpekraften til oppdrettsnæringen de facto tar maten ut av de fattigste munn, siden en kunne holdt liv i flere folk ved å spise industrifisken direkte. De mer moderate vil nøye seg med å si at oppdrettsnæringen fører til overfiske og i ytterste konsekvens utrydding av ulike arter. Alle disse kritikerne er samtidig enige om at dette vil sette en brå stopper for veksten i intensiv fiskeoppdrett. Siden disse argumentene er så gjenstridige og sågar er publisert i velrenomerte vitenskaplige tidsskrifter, vil jeg se på holdbarheten i argumentasjonen.
La oss fokusere på fiskemel,[5] og se på hvorvidt 1) oppdrettsnæringen øker presset på disse fiskeriene og 2) hvorvidt det gir et potensielt vekstproblem. Svaret på disse spørsmålene avhenger først og fremst av fiskeriforvaltning og sekundært av markedsstruktur. I et godt forvaltet fiske, det vil si et fiske hvor det ikke fiskes mer enn det som gir optimal økonomisk avkastning over tid, vil økt etterspørsel etter fiskemel ha minimal eller ingen effekt på potensielt overfiske. I et dårlig forvaltet fiske derimot, er konsekvensene av økt etterspørsel etter fiskemel avhengig av markedsstrukturen. Det betyr at dersom fiskemel blir etterspurt på grunn av unike attributter som ikke finnes i andre fôrråvarer, vil økt etterspørsel fra oppdrett føre til økt pris og potensielt overfiske. Dersom fiskemel derimot er et nært substitutt til annet proteinmel, vil den økte etterspørselen slå over på andre melsorter og betydningen for fiskemelfisken vil være minimal.
Flere av verdens største fiskerier er fiske etter råvarer til fôrindustrien. Slik har det vært siden lenge før oppdrettsnæringen ble betydelig. Årlig fiskes omtrent 30 millioner tonn slik fisk, noe som gir ca 6 millioner tonn fiskemel. Verdens største produsenter er Chile og Peru (som til sammen står for over 50 prosent), mens andre store aktører er Norge, Danmark og Island. Disse fiskeriene vokste da fisket etter torsk og andre høyverdiarter stagnerte på 70-tallet. Globalt økte total fiskeproduksjon inntil slutten av åttitallet, hovedsakelig på grunn av økt innsats i fiske etter pelagisk fisk, det vil si fisk som lever i de frie vannmassene (for eksempel sild, makrell, tobis, øyepål og kolmule) til bruk for fiskemel og -olje. I dag har FAO definert de fleste pelagiske fiskeriene som fullt utnyttet og til dels overfisket. Det er derfor naturlig å anta at verdens totale produksjon av fiskemel ikke vil øke nevneverdig.
Folk vil ikke spise industrifisk
Mange pelagiske arter har begrenset eller ingen alternativ verdi som matfisk. Et eksempel er det store fisket etter anchoveta i Peru – verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. Denne fisken brukes kun til fiskemel og olje. Verken fattige peruanere eller andre har vist særlig interesse for denne lille benfulle og lite delikate fisken. Andre fiskearter, for eksempel nordsjøsild, brukes både som industrifisk og som matfisk. Det er store årlige svingningene i fangstene etter nordsjøsild, og fôrfiskmarkedet fungerer som en kanal for overskuddet. Mer generelt kan vi si at det kvantumet som tas ut som matfisk er relativt stabilt fra år til år, mens overskuddet som går til fôrindustri varierer. I år med dårlig fiske, f.eks. El Nino-perioder, vil det altså tendere til å være mangel på fôrfisk, og prisene vil stige.
Økt etterspørsel etter fiskemel er som jeg var inne på ovenfor kun en trussel for bærekraften til fiskeriene dersom de i utgangspunktet er dårlig forvaltet.
Forvaltningsregimene til nettopp disse fiskeriene er av ulik kvalitet. I Chile og Peru har forvaltningen vært dårlig, men i dag er de fleste av disse fiskeriene forvaltet med ulike kvoteregimer og de har begrenset deltageradgang, begrensninger på båtstørrelse osv. Industrifiske i Norden er i det store og hele regulert i form av totalkvoter som igjen er delt opp i deltagerkvoter. Etter sildekollapsen på slutten av 60-tallet og begynnelsen på 70 tallet (lenge før akvakulturnæringen fikk noe gjennombrudd) har disse bestandene tatt seg opp igjen. I USA som også har betydelig industrifiske, er disse fiskeriene regulert med totalkvoter.
Det kan altså se ut som om fiskeriene etter fôrstoffer til oppdrettsnæringen i dag i det store og hele er relativt godt forvaltet. Muligens er totalkvotene satt for høyt i forhold til ønskene fra fiskeribiologer, men dette kan oppdrettsnæringen vanskelig gjøre noe med.
Fiskemel eller vegetabilsk mel
Før fiskeoppdrett fikk noen størrelse av betydning ble så godt som alt fiskemel brukt som fôr til, gris, kylling og pelsdyr. Fiskemel ble sett på som et substitutt til vegetabilske melsorter. Fôrselskapene ser til enhver tid på det relative prisforholdet, og mikser fiskemel med andre melsorter etter hvordan de kan få det beste fôret til den rimeligste prisen. I oppdrettsnæringen har tilgangen på marint mel og oljer blitt sett på som mer kritisk, selv om det også her har vært muligheter for innblanding av vegetabilier. De fleste oppdrettsarter bruker i det minste noe vegetabilsk mel.
I det globale fôrmelmarkedet er fiskemelets andel meget liten. Hoveddelen er vegetabilske melsorter som soya, mais og rapsmel. Historisk har det vært en sterk sammenheng mellom prisen på fiskemel og prisen på vegetabilske melsorter, noe som indikerer en sterk grad av substituerbarhet. Denne sammenhengen har i de siste årene blitt mindre, men på tross av det har vi ikke sett noen stor prisøkning på fiskemel. Dette indikerer at oppdrettsnæringens vekst faktisk ikke har ført til noe større press på disse ressursene, og at oppdretterne faktisk har substituert bort fiskemel til fordel for vegetabilsk mel. Spesielt interessant er det å se at akvakulturens andel av fiskemelforbruket har vært relativt konstant siden 1998, på tross av en enorm vekst i oppdrettsproduksjonen av tradisjonelt karnivore arter.
Fisk er mer bærekraftig enn kjøtt
Fiskeoppdrett er i det store og hele en bærekraftig måte å produsere mat på. Fiskeoppdrett er effektivt, og mye mat blir produsert med relativt sett lite innsatsfaktorer. Både i forhold til arealbruk og i forhold til fôrforbruk, er fisken overlegen husdyrproduksjon på land. Eksempelvis har laksen omtrent dobbelt så stor retensjon (utnyttelse) av protein og energi fra fôret, sammenliknet med kylling og svin.
Etter hvert som kjøpekraften til blant annet indiere og kinesere øker, vil de ønske mer høyverdig protein. De vil spise mindre ris, og mer kjøtt og fisk. Dette er en naturlig utvikling. Vel er det slik at det gir en bedre ressursutnyttelse å spise kornvarene direkte, men i virkelighetens verden står vi overfor et annet valg – fisk eller kjøtt. Vårt håp bør være at de nye konsumentene kan få disse proteinene fra fiskeoppdrett og ikke bare fra storfe. Attraktive fiskeprodukter kan i rikere land vinne markedsandeler fra kjøtt. Verden tåler dårlig en voldsom økning i kjøttproduksjonen, men kan tåle en enorm økning i sjømatproduksjonen.
En slik enorm økning i oppdrettsproduksjonen er selvsagt ikke problemfri. Mange miljøproblemer må løses underveis, og oppdretterne må være seg disse bevisst. Erfaringen så langt tyder på at næringen, når den når en viss størrelse, håndterer disse problemene relativt bra.
Oppdrettsmotstandernes argumenter om at fiskeoppdrett fører til overfiske av fôrfisk holder altså ikke mål. Historien så langt viser at det ikke er tilgangen på fiskemel som setter noen definitiv grense for veksten i denne næringen, og at oppdrettsnæringen derfor ikke fører til overfiske. De fleste oppdretterne kan benytte andre innsatsfaktorer hvis fiskemel blir for dyrt.
Noen argumenterer med at bruken av villfisk til å fôre oppdrettsfisken reduserer det totale tilbudet av fisk, spesielt til fattige land. Fiskeoppdrett fører tvert imot til at store mengder billig pelagisk fisk blir foredlet til høyverdi sjømat. Det er i tillegg tvilsomt om mange av disse artene egner seg som menneskeføde.
Akvakultur og fiskemel-industrien gir en del u-land gode eksportinntekter. Disse pengene kan videre bli brukt til mat, utdanning eller andre ting. Dette vil i så fall være en adskillig mer effektiv måte å øke levestandarden på, enn å presse igjennom at en sterkt varierende mengde fanget fisk skal spises direkte av folk istedenfor å foredles til mer attraktiv vare gjennom fiskeoppdrett.
- Atle G. Guttormsen (f. 1972), professor i økonomi, Institutt for økonomi og ressursforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Ås.
[1] FAO, 2006, The state of world fisheries and aquaculture 2006.
[2]FAO, 2006, The state of world fisheries and aquaculture 2006.
[3] FAO, Fishstat +
[4] Interesserte kan ta en titt på www.puresalmon.com.
[5] Det er for fiskemel det potensielle problemet er størst, siden fôrprodusentene allerede klarer å substituere inn store deler vegetabilsk olje istedenfor fiskeolje.
