Konsensus i Merkels Tyskland – Nesten en hel periode etter at den Angela Merkel-ledede storkoalisjonen oppstod stiller noen seg spørsmålet ”Har Tyskland funnet sin egen Margaret Thatcher, sin egen nådeløse nyliberale reformator”? Svaret er ganske enkelt et rungende nei.
Artikkelen er henter fra Minerva 4-08 som kan
kjøpes hos Narvesen, Ark, Norli og Akademika.
Slagord fra valgkampen om skattekutt for de rike og liberalisering av arbeidsmarkedet ble alle forlatt da storkoalisjonen ble dannet.Likevel kunne Merkel blitt en tysk Thatcher, hadde det ikke vært for nødvendigheten av å gå inn i en koalisjon med sosialdemokratene. Men dette bildet av nyliberale, kvasithatcheristiske, ambisjoner som holdes i sjakk av en hardnakket sentrum-venstre koalisjonspartner gir ikke en nøyaktig beskrivelse av dagens tyske regjering.
Det nye sentrumskonsensus
Mange spådde stagnasjon da storkoalisjonen ble dannet, ettersom regjeringens interne forskjeller ville gjøre den enda mindre styringsdyktig enn det de rødgrønne var i sin andre periode. Disse forutsigelsene har vist seg å være ganske unøyaktige: selv om storkoalisjonen ikke har gjennomført noen revolusjonære prosjekter, fungerer den relativt godt, det vil si uten betydelige ideologiske og grunnleggende uenigheter. I storkoalisjonen har det vært flere saksbaserte diskusjoner på områder som pensjonsreform, mindre justeringer av Hartz IV (den upopulære velferdsreformen som ble implementert av Schroeders regjering) og i spørsmål knyttet til enkelte skattereformer. På områder som ikke er direkte knyttet til økonomi har terrorforebyggingsstrategier, slik som økt bruk av CCTV og telefonavlytting, skapt intern debatt. Det man derimot bør merke seg i disse diskusjonene er en tydelig mangel på ideologiske undertoner.
I alle disse sakene ble ulike løsninger foreslått og i hovedsak ble kompromisser nådd. Svært få standpunkter bar derimot preg av å være spesielt “venstrevridd” eller ”høyrevridd.” Disse sakene ble alltid karakterisert av dialog, aldri av ideologiske konflikter eller av grunnleggende forskjellige innfallsvinkler til hvordan best å styre landet. Man kan derfor bli tilgitt hvis man lurer på hvorfor SPD og CDU så tilsynelatende uvillig dannet koalisjonen. Riktignok lanserte en av FDPs representanter i Bundestag uttrykket ‘Kuschel Koalition’ (kosekoalisjonen), for å illustrere hvilken overraskende grad av samstemmighet og knirkefritt samarbeid det har vært i storkoalisjonen.
Ettersom det har vist seg at forskjellene mellom de to koalisjonspartnerne er relativt små, og i hvert fall ikke er av noen ideologisk karakter, hvordan kan vi da forklare denne relative enigheten? Hvordan kunne merkelappene sosialdemokrati og konservatisme forenes med slik (relativ) suksess? Basert på sakene og debattene i storkoalisjonen og de sosiale, økonomiske og politiske prioriteringer som den forfekter, ligger svaret i det som har vist seg å være noe av den mest betydningsfulle arven fra Schroeder og de rødgrønne: Det nye sentrum (‘Neue Mitte’).
Det nye sentrum ble i praksis den tyske versjonen av den tredje vei (The Third Way). De to hovedforkjemperne, Gerhard Schroeder og Tony Blair, forfattet faktisk et manifest sammen som markerte enighet om hovedpunktene i politikkutformingen, til tross for åpenbare nasjonale og kulturspesifikke nyanser (2000). Enkelt sagt er den tredje veien politikk ”utover venstre og høyre” (Beyond Left and Right) (se Giddens, 1995). Driver og Martell beskriver det tydeligere, nemlig troen på at sosial rettferdighet og økonomisk vekst ikke er uforenlige (2001).
Til tross for de rødgrønnes valgnederlag i 2005 har Det nye sentrum, sett fra en generell partipolitisk agenda, åpenbart ikke mistet fotfestet. Det er kanskje ikke overraskende at SPD har holdt fast ved disse parameterne i sitt programarbeid (policy-making); for det første fordi det “gamle venstre” i stor grad har vært diskreditert siden 1970-tallet, og for det andre fordi det gamle venstre er akkurat det, nemlig gammelt – deres løsninger tilhører fortiden, både teoretisk og praktisk.
Andre faktorer som bidrar er antageligvis det faktum at Tysklands forrige regjerningskoalisjon i stor grad ble kritisert på bakgrunn av prestasjon fremfor verdier. I tillegg innehar mange prominente SPD-politikere fra Schroeders regjering nøkkelroller i storkoalisjonen. På dette nivået er det ingen stor overraskelse at Det nye sentrum overlever. Mer overraskende er de økende tegnende på at CDU også har blitt et tredje vei/nytt sentrumsparti til tross for at de ikke er direkte knyttet til denne merkevaren. Storkoalisjonens suksess kan på denne måten forklares gjennom fremveksten av hva vi bare kan kalle Det nye sentrumskonsensus.
Kritikerne av den tredje vei/nye sentrum har til tider hevdet at dette er et nyliberalt prosjekt, men selv de mest ihuga tilhengerne av dette synet må innrømme at dette ikke betyr at de nye sentrumspartiene har samme intensjoner og verdier som for eksempel Thatcher eller Reagans regjeringer. Men ved å anse markedet og sosial rettferdighet som likeverdige politikk-områder har den tredje vei/Det nye sentrum likefullt beveget de tidligere sentrum-venstre partiene noe, om ikke betydelig, til høyre i økonomiske forstand. I tilfellet CDU, involverer etableringen av Det nye sentrum også et skifte, en endring i retorikk og i hvilke politikkforslag som fremmes. Dette skiftet har begynt å bli tydelig: taler, intervjuer og debatter gjort nylig indikerer at CDU nå verdsetter økonomisk vekst og lav arbeidsledighet like høyt. Reformering av offentlige tjenester og spesielt forbedring av offentlig utdannelse står høyt på agendaen, og i lys av dagens finanskrise har CDUs politikere vært like kritiske til uregulerte finansmarkeder og “grådighetskultur” som sine motstandere i SPD.
Denne karakteriseringen må selvfølgelig ikke ses på som absolutt dekkende.Kritikerne av dette synet vil kanskje trekke frem en tale som Franz Muentefering, en prominent SPD-politiker, holdt i opptakten til valget, der han beskrev store multinasjonale selskaper som “gresshopper”, visse forslag fra Tysklands innenriksminister Wolfgang Schaeuble (CDU) i forbindelse med terrorforebygging viser også tegn på en autoritarisme som minner mye om gamle konservative verdier. For hvert slikt eksempel finnes det like fullt moteksempler som viser til konsensus, moderasjon og en forståelse for motstridende prioriteringer. På samme måte som sentrum-venstre har distansert seg fra sosialisme og nærmet seg midten, har sentrum-høyre distansert seg fra nyliberalisme og konservatisme.
Sluttresultatet er overraskende likt. Selv i lys av eksempler som viser rester av ideologiske forskjeller har storkoalisjonens retorikk ofte kommet rett ut av tredje vei-læreboka: reduksjon av arbeidsledighet og fattigdomsbekjempelse side om side med promotering av økonomisk vekst og entreprenørskap, individuelt tilpassede løsninger til alle sosiale og økonomiske problemer, økonomisk bærekraftig miljøvern; i sin anvendelse sannsynligvis langt fra hva Ulrich Beck (1997), Anthony Giddens (1998) et al hadde i tankene, men like fullt er realiteten en partikryssende tilnærming til et håndplukket utvalg av nøkkelparametere som disse forfatterne skisserte på midten av 90-tallet.
Mens det er en tydelig blanding av grunner til at Det nye sentrum har overlevd innenfor SPD, er det flere mulige forklaringer på Det nye sentrumskonsensus. Det kan være en grunnleggende overbevisning på begge sider av koalisjonen om at gamle venstre og nye høyre har blitt diskreditert av de politiske realitetene gjennom de siste tiårene og at den eneste mulige veien videre er ved å kombinere og erstatte de to. En tilnærming til denne middelveien kan på den annen side fremstå for mange som den eneste måten å styre en regjeringskoalisjon bestående av disse to spesifikke partiene.Til slutt er det en mer grov, strategisk forklaring: å innta det ideologiske sentrum gjør det mulig, i hvert fall i teorien, å rekruttere velgere fra alle demografiske grupper og spesielt fra grupper hvor inntekt og klasse er av betydning. Så hvilke av disse forklaringene har størst forklaringskraft? Dette er umulig å svare på i dag, men svaret vil utvilsomt avgjøre Tysklands fremtidige partipolitikk. Dersom Det nye sentrumskonsensus er basert på enten overbevisning eller på valgstrategi er det sannsynelig at det overlever, men dersom det er basert på en midlertidig nødvendighet, kan vi diskutere en nyliberalistisk eller sosialistisk oppblomstring i folkepartiene SPD og CDU så snart storkoalisjonen oppløses.
Venstre og høyres overlevelse
Sett bort fra disse prognosene, hvordan kan vi karakterisere fremveksten av Det nye sentrumskonsensus innenfor en bredere tysk partipolitisk, historisk kontekst? På midten av 1990-tallet publiserte den italienske retts- og politiske filosofen Norberto Bobbio en svært viktig bok om venstre, høyre, polarisering og konsensus. I denne boken hevdet han at venstre og høyre ville polariseres og konvergere over tid på en nærmest syklisk måte. Ideologiske skillelinjer som likhet og frihet vil på sikt løses, men like snart vil nye skiller oppstå (1996). Av dette følger det en dialektisk prosess der distinkte hegelianske undertoner kommer frem, og slik drives den politiske utviklingen fremover.
Man kan derfor anta at Tyskland nå er ved et slikt konsensuspunkt, men at et skarpere venste-høyre-skille kan være rett rundt hjørnet. Det bredere partipolitiske landskapet i dagens Tyskland antyder derimot et mye mindre forutsigbart oppsett.Det har faktisk vært slike konsensus-øyeblikk tidligere i tysk historie, ikke minst med storkoalisjonen mot slutten av 1960-tallet og gjennom velferdsstatsoppbyggingen i etterkrigstiden (i overensstemmelse med det internasjonale samfunn). Det som er unikt ved dagens situasjon i den formelle tyske politiske sfære er at den er karakterisert av konsensus og intens polarisering samtidig.
Linkspartei (“Venstrepartiet”) has oppnådd berømmelse, og vinner terreng i et stadig økende antall regionale og lokale parlamenter; FDP som i årtier har vært så ideologisk tilpasningsdyktige at de like gjerne kunne inngå i koalisjon med CDU som SPD er nå blitt et strengt nyliberalistisk parti; De grønne, et av Europas mest robuste miljøpartier gjør det fortsatt bra. Og til slutt har vi de høyreekstreme partiene NPD og DVU som fortsatt øker sin oppslutning (spesielt i øst). Foreløpig er disse kun representert i regionale forsamlinger. Konklusjonen forkludrer Bobbios teori: gamle venstre, nye høyre, nye venstre og ekstreme høyre, og i midten av dette finner vi Det nye sentrumskonsensus. Veven av tysk partipolitikk er utvilsomt mer mangfoldig og fargerik enn den noen sinne har vært. Likevel finner vi ikke den tydeligste skillelinjen mellom venstre og høyre, men mellom moderate og ekstreme; moderate i regjering og ekstreme i opposisjon.
Det er opplagt at nyansene i et liberalt demokratisk system ikke bare avhenger av konstitusjonell struktur, men også av hvilke type partier som opererer innenfor systemet og hvilke bånd som finnes mellom disse partiene. Derfor er det nettopp dette skiftet fra sentrum-venstre vs sentrum-høyre til ekstreme vs nye sentrum som berettiger en analyse av selve det tyske politiske systemet. Når man ser på Tyskland utelukkende som et representativt demokrati og uten å ta hensyn til spørsmål knyttet til det sivile samfunn og samspillet mellom partiene og offentligheten blir nøkkelspørsmålet: “Hvilke konseptuelle endringer skjer som et resultat av det endrede partipolitiske landskapet i Tyskland, spesielt i forhold til stemmegivning og valgprosessens funksjon?
Ved første øyekast kan det se ut som om disse observasjonene er tegn på et sunt representativt demokratiapparat. Et bredt utvalg av ideologiske standpunkter i den formelle politiske sfæren reflekterer utvilsomt mangfoldet av politiske orienteringer i befolkningen. Den forandrede grensegangen mellom regjering og opposisjon skaper derimot et problematisk scenario.
Mot et nytt sentrumshegemoni?
Alle forfatterne som er nevnt her (og mesteparten som ikke er det) fra filosofer til sosiologer er enige om at til tross for sine feil er det det representative demokratiet som har kapasitet til å sørge for at makten regelmessig skifter hender. Giddens (1995), sammen med mange andre forfattere, aksepterer at dette trekket er en essensiell komponent ved politisk legitimitet (men utvilsomt ikke den eneste komponenten). Ved første øyekast påvirker ikke den nåværende alliansen denne kapasiteten. Selv om Linksparteis (Venstrepartiet) inntog (i rene matematiske termer) så vidt har økt sannsynligheten for en fremtidig storkoalisjon mellom SPD og CDU, er fortsatt valgsystemets evne til å generere personforandringer inntakt. En nøkkelproblemstilling dukker derimot opp dersom begrepet “maktendring ses på i en større sammenheng der ikke bare personer, men også ideologiske overbevisninger og politiske agendaer vurderes.
Inntil 1990-tallet da SPD og CDU virkelig representerte tydelige [politiske] agendaer betydde ikke bare stemmegivning noe for hvem som ville styre, men også for hva slags politikk som ville føres. Med Det nye sentrumskonsensus på plass er det første elementet ikke lenger selvsagt, gitt at man utelukkende fokuserer på de to folkepartiene (Volkspartei). Derfor har Det nye sentrumskonsensus hatt en betydelig direkte innvirkning på valgprosessen, og har påvirket negativt kapasiteten til maktendring. Dermed trues legitimiteten til hele det politiske systemet. Kort sagt står Det nye sentrumskonsensus i fare for å bli et nytt sentrumshegemoni. Som sagt lever likevel tydelige politiske agendaer i beste velgående i Tyskland, så hvordan påvirker de andre politiske aktørene i Bundestag, Linkspartei, FDP og de grønne, denne situasjonen?
Kynikere vil kanskje hevde at disse partiene ikke er villige til å bidra til å løse dette legitimeringsproblemet: det vil nesten være uunngåelig at et av de to folkepartiene fortsatt vil være en hovedpart i den neste regjeringen; en regjering som ikke har Det nye sentrum i sin kjerne er derfor en komplett umulighet og således blir det nye sentrumskonsensus uunngåelig. På den annen side kan et nytt sentrumsparti, med en mindre, og litt mer radikal koalisjonspartner generere en regjering som når alt kommer til alt vil avvike ideologisk fra sentrum, selv om bevegelsen kanskje ikke er så stor som den mindre koalisjonspartneren ville ønske.
To alternativer oppstår derfor: gitt at det neste nasjonale valget ikke gir en ny storkoalisjon, vil en ikke-moderat agenda ha fått fotfeste i regjeringen. Enhver slik agenda, om den nå er sosialistisk, nyliberalistisk eller ”grønn”, vil enten bli så utvannet at den blir ubetydelig, eller så vil den påvirke den større regjeringspartneren såpass at det igjen blir et distinkt skille mellom ulike regjeringskoalisjoner.
Resultatet er vanskelig å bedømme empirisk hovedsaklig fordi dagens politiske landskap i Tyskland er av en slik ny karakter.Tiden før 1980-tallet var karakterisert av tydelig identifiserbare folkepartier, henholdsvis det sosialdemokratiske og de kristen-konservative, og det i stor grad moderate FDP hvis koalisjonslojalitet ofte avgjorde valgresultatet. Nye lojalitetsbånd ble derimot skapt da De grønne kom på banen og FDP utviklet seg i en nyliberalistisk retning: Rød/grønn og svart/gul; henholdsvis gammel venstre/nye venstre og gamle høyre/nye høyre. Dagens konstellasjon viser ikke tegn på tydelige og konsistente koalisjonsløsninger, som igjen kan danne regjeringer som vil avvike fra Det nye sentrum. De grønne har i økende grad koalisjonssamtaler med både CDU og SPD. Det samme gjelder FDP, selvom FDP-leder Guido Westerwelle nylig kommenterte at en vellykket rød/gul koalisjon avhenger av at SPD slutter å samarbeide med ”kommunister”. Samtidig venter ”kommunistene”, blant andre Linkspartei, på å entre en koalisjon, men gitt partiets økende popularitet kan rød/rød komme til å bli en strategisk nødvendighet for SPD.
Det som vokser frem i Tyskland er en høyst uforutsigbar politisk orden, der det utvilsomt er noen politiske konstellasjoner vi ikke har sett før på vei. Vil den politiske legitimiteten i Tyskland avhenge av at FDP, De grønne og Linkspartei kontinuerlig utfordrer Det nye sentrums hegemoni? Vil Bobbios teori gjenvinne sin fulle mening med nye ideologiske kløfter som snart vil åpnes og utvides mellom SPD og CDU? Eller vil Tysklands demokratiske apparat stå foran en langvarig legitimitetskrise, både gjennom ekstern påvirkning fra neoliberale lobbyer og multinasjonale selskaper (see Crouch: 2004; Walter: 2006), så vel som gjennom det interne fenomenet ny sentrumskonsensus. Vil Det nye sentrums hegemoni bli en langvarig politisk realitet, eller vil det erstattes av enten folkepartiene selv, eller av de mindre aktørene? Neste års valg og dets etterspill vil kunne gi svar på dette.
- Peter Kolarz er doktorgradskandidat i sosiologi ved University of Sussex, og redaktør i tidsskriftet Studies in Social and Political Thought.
Bibliography
U. Beck, ‘The Re-invention of Politics’
Polity Press, 1997, UK.
T. Blair and G. Schroeder, ‘The Politics of the New Centre’
Polity Press in association with The Foreign Policy Centre, 2000, Cambridge.
N. Bobbio, ‘Left and Right – The Significance of a Political Distinction’
University of Chicago Press, 1996, UK.
C. Crouch, ‘Post-Democracy’
Polity Press, 2004, London.
S. Driver & L. Martell, ‘Left, Right and the Third Way’
In A. Giddens (ed.) ‘The Global Third Way Debate’, Polity Press, 2001, Cambridge.
J. Habermas, ‘Legitimation Crisis’
Heinemann, 1976, London.
A. Giddens, ‘Beyond Left and Right’
Polity Press, 1995, UK.
A. Giddens, ‘The Third Way’
Polity Press, 1998, UK.
F. Walter, ‘Diebstahl an Demokratie’
‘Spiegel Online’, 03/11/06 http://www.spiegel.de/politik/debatte/0,1518,446234,00.html.
F. Walter, ‘Träume von Jamaika: Wie Politik funktioniert und was die Gesellschaft verändert’ Kiepenheuer und Witsch, 2006, Cologne.
