For våre tidligere artikler som omtaler Huntington, se blant annet Magnus Thues Decline and Fall, Francis Fukuyamas Identitet og migrasjon, og Uten grenser, et intervju med Johan Norberg og Phillip Legrain.

”Les Weber! Les Marx! Les Freud!” sier jeg til masterstudentene mine på UiO. Hvis man skulle forkaste alle samfunnsforskere som tok feil i sine teorier ville man ikke ha særlig mange igjen. Alle mine favoritter tok feil. Weber var på tynn is når han skrev om Kina, eller om kalvinismens betydning for kapitalismens opprinnelse, mens Marx var på bærtur når han forutså historiens målrettede utvikling. Freud var jo en villmann med sine sexfikserte spekulasjoner om det underbevisste, og når vi kommer til Nietzsche er vi så langt ute på tur at det bare er å ta av seg hatten. Og likevel, det finnes ikke noe som er mer givende for en samfunnsforsker enn å sette seg ned å lese disse forfatterne. De tok feil, men på så storslagne og fantastiske måter, at de har lært oss mer om mennesker og samfunnene vi lager, enn hundrevis av mer presise teorier som har holdt stikk.

Derfor har jeg alltid hatt problemer med å slutte meg til det hylekoret som har fordømt Samuel P. Huntington, den amerikanske statsviteren som gikk bort juleaften. Jo da, Huntington tok feil, men på en såpass kreativ og provoserende måte, at det har ført til store bevegelser i hvordan vi skriver og snakker om internasjonal politikk. Edward Said har oppsummert Huntingtons feil slik: ”[t]he personification of enormous entities called “the West” and “Islam” is recklessly affirmed, as if hugely complicated matters like identity and culture existed in a cartoonlike world where Popeye and Bluto bash each other mercilessly, with one always more virtuous pugilist getting the upper hand over his adversary.”[i]

Hva er det egentlig Huntington mener med sin berømte tese om Clash of Civilizations? For det første er det viktig å merke seg at teorien har en historisk dimensjon. Etter den kalde krigen er det sivilisasjoner som vil være sentrale enheter for å forstå internasjonale konflikter. Før den kalde krigen var det ideologiene som støtet sammen, og før det var det nasjonene som satte rammene for global politikk. Men hva er en sivilisasjon? ”A civilization is a cultural entity”, skriver han. Sivilisasjon er den største gruppen mennesker med felles kultur, og det finnes omtrent syv-åtte slike. Kulturen defineres ut fra objektive elementer, som språk og religion, og ved subjektive følelser av tilhørighet.

Kultur? Religion? Egentlig burde vi humanister juble. I årevis har vi ledd av statsviteres og økonomers fetisjistiske forhold til vitenskap, deres hemmelige ønske om å være fysikere med samfunn som studieobjekt. Studier av internasjonal politikk har ikke vært interessert i kultur; det er mye enklere, og mer vitenskapelig, må vite, å telle sovjetiske stridshoder, enn å måle effekten av religiøse følelser i konflikter. Men med sin teori om Clash of Civilizations har Huntington trukket kulturen inn i internasjonal politikk, og i stedet for å juble, skriker vi fordi han tar feil. ”Han skjønner ikke hva en sivilisasjon er!” Det er jo ikke slik at de store konfliktene foregår mellom sivilisasjoner, enten de er mellom stater eller innad i stater hvor sivilisasjonene møter hverandre langs det Huntington kalte fault-lines eller bruddlinjer. OK, krigene på Balkan kunne nok minne om noe av det Huntingtom mente, men de store konfliktene i den islamske verden er fortsatt mellom sjia- og sunnimuslimer. De interne konfliktene i Sør-Asia handler slett ikke bare om islam mot hinduismen, men også mange andre ting som ikke stemmer med det Huntington hevder. Slik kan man fortsette.

Og det frykteligste av alt: hva hvis teorien hans er en selvoppfyllende profeti? Hva hvis Osama sitter ved stearinlyset i Waziristan og leser Huntington – og nikker bekreftende? Og hva hvis Bush (eller Obama) gjør det samme? Og hva hvis alle leser det, og tror på det og handler deretter? Hva med de politiske konsekvensene av hypotesen hans? Er det slik at Huntington er talsmann for krig mot den islamske verden eller mot Kina? Er han en nykonservativ gærning som vil spre demokrati med bomber?

Huntington beskyldes ikke sjelden for å være blant de største intellektuelle forsvarere for det amerikanske imperiets bruk av militærmakt for å klamre seg til makten. Det er urettferdig. Huntington er en god realist.[ii] Han gjør det klart en rekke steder at han mener bruk av militærmakt er farlig og alltid siste utvei, og han kritiserer vestlige lederes blinde tro på at deres verdensbilde og normer er universelle. Et sitat: “In the emerging world of ethnic conflict and civilizational clash, Western belief in the universality of Western culture suffers three problems: it is false; it is immoral; and it is dangerous…Imperialism is the necessary logical consequence of universalism.”[iii] Det aller farligste er når kjernestatene i forskjellige sivilisasjoner roter i hverandres interne anliggender. Dette er en realistisk og nasjonalistisk kritikk av den imperialistiske linjen i amerikansk utenrikspolitikk.

Huntingtons fokus på nasjonen USA og dens identitet og dens interesser i verden lå til grunn for hans syn på internasjonal politikk, men også for hans syn på migrasjon og pluralisme, som var temaet for boken Who Are We? fra 2004. Det var minst like mye i den boken som var egnet til å provosere liberalere som i Clash of Civilizations. En skikkelig vurdering av Huntington som forsker burde selvsagt vurdere hele hans forfatterskap; han var en høyt respektert forsker lenge før han skrev om sivilisasjonenes sammenstøt. Selv må jeg innrømme at jeg bare har lest de to siste bøkene hans. ”Les Huntington!” har jeg begynt å si til masterstudentene mine, og oppfordringen gjelder også meg selv. Huntington er ikke Marx eller Weber, men han fortjener å bli lest av alle som er interessert i internasjonal politikk i vår tid.

• Torkel Brekke (f. 1970) er førsteamanuensis ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo, og prosjektleder i Civita.