Skriv ut utskriftsvennlig side

Willibald Storn Porsgrunn Kunstforening 10.01-07.02

Det er en nærmest evig diskusjon om kunsten skal være autonom eller politisk, om kunstens frihet innebærer uavhengighet fra så vel kommersielle som politiske krav, eller om kunstnernes oppgave tvert i mot er å fremme bestemte politiske oppfatninger.

På 70-tallet var det nok enklere. Venstresiden ønsket politisk kunst, på borgerlig side stod det autonome synet sterkere. Et av datidens store, politiske idoler sa det slik: ”En kunst for kunstens skyld, en kunst som står over klassene, en kunst som utvikler seg hinsides politikken eller uavhengig av den, finnes det i virkeligheten ikke.”

Det var formann Mao, Kinas lysende stjerne og forbilde for millioner av unge, engasjerte, glødende idealister også i den vestlige verden.

I dag er det som kalles venstresiden slett ikke enige. Fra fremtredende sosialister som Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen eller litteraturkritikeren Bendik Wold, hevdes det at progressiv kunst ikke kan hvile på kulturradikalismens krav om at kunsten skal være politisk eller ha et budskap. Ja, Wold har til og med gått så langt som å hevde at en progressiv kunst forutsetter et konservativt syn på kunsten – en autonom, fri kunst.

70-tallets glødende idealisme

I fjor var det 40 år siden 1968, året som gav navn til en generasjon og et generasjonsopprør. 68ernes opprør var ikke bare en ideologisk kamp mot etablerte autoriteter, et tilstivnet politisk system og alle etablerte normer og konvensjoner – det var et kall til konkret, politisk handling. Mot krigen i Vietnam, mot medlemsskap i EEC, mot imperalisme og for sosialisme og rettferdighet.

Jeg var ikke engang påtenkt i 1968, men kom til verden ti år senere. Da var 70-tallets mest glødende idealisme allerede på hell. Et stadig mer skrikende paradoks ble også åpenbart i løpet av årene som fulgte. Den delen av venstresiden som skrek høyest om rettferdighet, solidaritet og frihet, endte i skremmende stor grad opp som allierte av noen av verdens verste og mest blodige regimer.

På flere av Storns bilder brukes svastikaen som symbol, en evig påminnelse om nazistenes grusomheter og ondskap. På et av bildene ser vi også hammeren og sigden. I dag er det et nesten like tydelig symbol på undertrykkelse og urett som det gamle hakekorset.

Politisk intimitetsfokus

70-tallets idealisme ble avløst av 80-tallet, jappetid og høyrebølge. Tiårets egoisme er nok en smule overdrevet, jeg vil snarere beskrive det som en slags tilbakekomst for normaliteten, en hvilepause for folk etter de intense 70-årene.

Allikevel er det slående at 70-tallets venstrebølge ble erstattet av 80-tallets høyrebølge som igjen ble avløst av 90-tallet, et tiår som ble innledet med Nirvanas berømte sang ”Nevermind”. 90-tallet har blitt kalt ironigenerasjonens tiår, et tiår hvor ingen ting egentlig var helt alvorlig, hvor engasjement, idealisme – det å mene eller stå for noe – ble møtt med lett overbærende hånlighet. Kanskje var det mest politiske ved kunsten på 90-tallet at den var så lite politisk. Den var upolitisk på en politisk relevant måte.

Det er neppe tilfeldig at noen av Storns senere bilder er fotografier av ham selv i utfordrende lek med identitet og kropp. Det intime fokuset på seg selv og sin egen kropp er typisk for vår tid. Sammenlignet med 70-tallet har vi trukket oss vekk fra mange av de store spørsmålene og vendt tilbake til det nære, personlige og konkrete.

Storns iscenesettelse av sin egen kropp har nok politiske undertoner, en kommentar til kroppshysteriet eller dyrkingen av ungdommelige skjønnhetsidealer, men de fremstår for meg først og fremst som tematiseringer av hans subjektive erkjennelse av alderdommens stadig tyngre bør. Og som ikke så rent lite ekshibisjonistiske.

Uoversiktelige konflikter

For tiden utspiller det seg en humanitær tragedie i Gaza. I månedsvis har det regnet raketter over det sørlige Israel, et område hvor det i dag stort sett bare bor fattige israelere og innvandrere. De med penger har for lengst flyktet unna Hamas raketter. Israels væpnede styrker slår tilbake med enorm kraft. Israel-Palestina-konflikten er kanskje blant de mest ideologisk betente i vår tid, ikke minst på grunn av USAs sterke støtte til Israel. På et vis minner konflikten om 70-tallets polariserte verden. Den oppfattes av mange som sort eller hvit.

Men det mest slående med verden vi lever i er hvor uoversiktelige konfliktene har blitt. Det er ikke lenger to supermakter som står mot hverandre. I Kongo utspiller en blodig borgerkrig seg, men det er ingen klar ond eller god side, ingen venstreside eller høyreside. Bare lidelse. I Darfur har hundretusenvis av mennesker mistet livet, enda flere er drevet på flukt.

Men det står ingen stormakt bak – intet USA eller Sovjet – bare en tafatt vestlig verden, og et Kina som av hensyn til sin egen oljesikkerhet lar makthaverne i Sudan ture frem som de vil.

Politisk kunst i endring

Det er kanskje ikke så rart at den politiske kunsten er annerledes en tidligere, mer åpen, spørrende og problematiserende snarere enn eksplisitt, utopisk og handlende. På Venezia- biennalen i 2002 leverte performanceduoen DM Salong et verk de kalte It would be nice to do something political. På et stort fargefotografi som etterliknet reklamen glossy estetikk, figurerte kunstnerne selv dekket av et stort glassvindu. Vinudet ble holdt rent av ti fargede menn i åtte timer hver dag. Teksten på plakaten var utformet som en dialog mellom kunstnerne: ”It would be nice to do something important”, sier den ene. ”Something political?”, spør den andre.

Verket er åpent. Det kan leses som en kritikk av rasisme, fremmedfrykt eller Vestens forhold til den fattige verden, men også som en kritikk eller kommentar til kunstens politiske ambisjoner.

I forhold til et slikt verk er deler av Willibald Storns kunst nærmest for propaganda å regne. ”Kapitalen suger deg” levner lite rom for tolkning. Logoene til McDonalds og Coca Cola levner ingen tvil om budskapet. Her er ingen tvil om retningen, ingen ironiske labyrinter, ingen åpne spørsmål – det er rent, klart og politisk.

Ekko fra 70-tallet

På en måte er dette et ekko fra 70-tallets kunst som viser en engasjerende og blottleggende form for ærlighet, en aktivistisk holdning som kanskje står for lavt i kurs i dag. Storn drar opp en linje i sanden og plasserer seg klart på den ene siden. Så får det heller være at undertegnede står på den andre. Det er en provoserende utstilling vi ser her i dag, en utstilling det er umulig å se uten å bli påvirket.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Denne artikkelen ble holdt som innlegg da Willibald Storn åpnet sin utstilling hos Porsgrunn Kunstforening.