Resolusjoner i Sikkerhetsrådet må forstås ut fra intensjoner, ikke ut fra Humpty Dumpty-fortolkninger.

Forunderlig nok har det ikke stått noe om fjorårets UNESCO-konferanse om etikk i norske medier. Men det kan selvfølgelig ha sammenheng med at den ble arrangert, av alle steder, i Pyongyang, hovedstaden i Den demokratiske folkerepublikken Korea. Som kjent har det alltid vært visse tekniske problemer forbundet med informasjonsstrømmen inn og ut av dette landet. Likevel, i lys av den voldsomme oppmerksomhet det norske bidraget fikk, burde Konferansen ha preget førstesidene i norske media. Det er jo vanlig at Norges betydning ute i verden overdrives i innenlandske fremstillinger. Desto mer dumt da at dette tilfellet, hvor det for en gang skyld var grunnlag for selvskryt, ikke skulle bli kjent.

Det er følgelig for å rette opp dette absurde misforholdet at jeg har lagt meg i selen for å rekonstruere hva som faktisk skjedde i Pyongyang, noe som har vært mulig takket være bekjentskap med noen av de deltagende filosofiske etikerne, men hvis identitet jeg må holde skult av karrierehensyn.

70 000 etikere

Jo da, aller først må jeg uttrykke forståelse for at noen kan stusse over at en etikk-konferanse arrangeres i et slikt land som Den demokratiske folkerepublikk Korea, på folkemunne kalt Nord-Korea. Man skulle kanskje ikke tro at det ville være noen interesse for etikk i et land som har avskaffet individualismen. Men dette er en misforståelse, for har det noen gang eksistert en større individualist enn Kim Il-sung? Og i alle fall, Den demokratiske folkerepublikken Korea er nå en gang medlem av FN (siden 1991) og slike konferanser arrangeres etter et rotasjonssystem. Forøvrig: Hvilke stater har ikke vært medlemmer av FNs Menneskerettighetskomité?

I dag eksporterer vi klimaetikere og aksjefondetikere og høydehusetikere til hele verden, slik Finland eksporterer dirigenter og komponister.

Selve konferansen ble arrangert på Rungrado Første Mai Stadion som med sine 150 000 plasser er verden største stadion, noe som kanskje var litt i største laget ettersom det tross alt deltok bare ca 70 000 etikere. Men de øvrige plassen var fylt opp av utkommanderte koreanere som bidro med velregissert applaus etter hver forelesning, som kunne lyttes til gjennom det glimrende høytalersystemet på stadionet. I det hele tatt hadde nordkoreanerne lagt seg i selenfor at etikerne skulle føle seg hjemme. Innlosjeringen var lagt til nybygde luksusleiligheter i et lukket boligkompleks som etterpå ble overtatt av det lokale nomenklaturet. Maten var det heller ikke noen som klaget på. At det skulle være matmangel i Den demokratiske folkerepublikken Korea var det i hvert fall ikke mange av de 70 000 som trodde på etter den andre 12-retters serveringen!

En etisk stormakt

Men så var det Norges bidrag og den sensasjonen det vakte. Som kjent: Når det gjelder etikk er Norge utvilsomt en stormakt. Jo da, USA har nok dyktigere vitenskapskvinner og –menn, Finland dyktigere musikere, og Brasil dyktigere fotballspillere. Men på moralens, og dens teoretiske motstykke, etikkens område, har Norge en tradisjon og en satningsvillighet som tilsvarer disse andre statenes tradisjoner og satsninger på deres spesialområder. Gigantiske etikkprosjekter finansieres direkte over statsbudsjettet og gjennom Norges Forskningsråd. I dag eksporterer vi klimaetikere og aksjefondetikere og høydehusetikere til hele verden, slik Finland eksporterer dirigenter og komponister.

Som vanlig var det derfor store forventninger til innleggene fra den norske delegasjonen, og som allerede nevnt: Denne gang ble ikke bare forventningene oppfylt, men overgått. Riktignok hadde det en stund summet rykter, men likevel tok det pusten fra de 70 000, da det ble klart hva hovedtemaet for det norske innlegget var: Intet mindre enn presentasjonen av en helt ny etikkform, som kulminasjonen av Det Store Norske Etikkprosjektet, sammenlignbart bare med Manhattan-prosjektet!

Hvor sensasjonelt dette var er kanskje ikke så lett å forstå for ikke-etikere. Men oppfinnelse av en helt ny type etikk er noe langt vanskeligere og sjeldnere enn å oppfinne for eksempel bindersen. Oppfinnelse av etikker skjer i virkeligheten med århundrers mellomrom. I Europa oppfant grekerne noen hundre år før ”vår tidregnings begynnelse” (sier jeg for å unngå å krenke ikke-kristne) en etikkform som i dag kalles dygdsetikk. Dette er en etikk som legger vekt på at personligheten formes slik at den kan realisere visse innebygde dygder, noe som i så fall gjør oss til moralske mennesker. Denne typen etikk, med visse kristne modifikasjoner, har vært dominerende i over 2000 år, fram til den prøyssiske filosofien Immanuel Kant oppfant såkalt pliktetikk. Dette er et type etikk som legger vekt på at der finnes visse plikter som mennesker må underkaste seg, enten de liker det eller ikke. Slik sett har denne etikken visse trekk felles med islamsk etikk. Deretter gikk det riktignok mindre enn 100 år før den neste etikkformen ble oppfunnet, nemlig utilitaristisk etikk, som de businessorienterte engelskmennene sto for. Denne etikkenlegger vekt på å lage konsekvenskalkyler med sikte på å vurdere hvilke handlinger som gir størst lyst eller velferd. Særlig sosialdemokrater liker denne etikktypen. I det forrige århundre er det riktignok oppfunnet et par andre etikker, som omsorgsetikk, av amerikanske feminister, og kommunitaristisk etikk, av fotballspilleren Alastair Macintyre. Men mange mente disse bare var varianter av tidligere etikker. Derfor var spenningen så stor da den norske delegasjonen kom inn på Rungrado Første Mai Stadion.

Ja, hvis man ønsker å komme på TV, er det bare å ringe til en av kanalene og si at man er Midtøsten-ekspert.

Tittelen på presentasjonen var:

Generell emotivisme: En norsk månelanding.

Jo da, emotivisme som kandidat til å være en ny etikk har riktignok vært kjent nok blant etikere, men da i form av såkalt spesiell emotivisme. Slik sett kunne denne etikktypen sammenlignes med Einsteins spesielle relativitetsteori, som selv om den er interessant nok i seg selv, først fikk en trygg basis da den generelle relativitetsteori ble utformet. Problemet i etikken, i motsetning til i fysikken, var imidlertid at hittil hadde ingen klart å lage en generell emotivisme. Hvis det nå faktisk var tilfelle at det norske etikkmiljøet hadde klart å lage dette, var det i sannhet nettopp hva tittelen skrøt av: En månelanding.

Så, la meg først si litt om den spesielle emotivismen. Enkelt oppsummert sier den at:

1. Moralske uttalelser er i og for seg meningsløse, i den forstand at de moralske termene (”det er galt at”, ”du bør ikke” etc.) ikke refererer til noe virkelig.
2. Moralske uttalelser uttrykker bare talerens følelser (derav ”emotivisme”) om et spørsmål.
3. Disse uttrykte følelsene er i sin tur ment å fremkalle følelser og derfor stimulere til handlinger hos andre.

Slik oppsummerthar spesiell emotivisme en lang forhistorie tilbake til 1700-tallet og britiske filosofer som Berkeley og Hume. Men som eksplisitt teori er den først blitt formulert etter andre verdenskrig, særlig av den engelske filosofien A. J. Ayer, (av The Guardian kåret til det 20. århundres mest pompøse britiske intellektuelle).

SVs månelanding

Det fine med emotivistisk etikk er selvfølgelig at den er enkel og commonsensisk, men først og fremst er den ikke-kognitivistisk, det vil si at den ikke krever tenkning, og dermed likestiller alle mennesker. For alle kan føle, mens ikke alle kan tenke. Hvis den lar seg realisere ville den være den mest demokratiske av alle etikker! For et venstresosialistisk kunnskapsfiendtlig Kunnskapsdepartement ville den passe som hånd i hanske inn i ideologien til et venstresosialistisk undervisningsfiendtlig Undervisningsdepartement. Og for SV ville altså utviklingen av denne etikken fungere som deres egen månelanding, etter at Stoltenberg og AP stjal gassrensning som sin månelanding. (SPs månelanding er som kjent redusert matmoms.)

Men uheldigvis har emotivisme også inneholdt problematiske sider som har gjort at den enda ikke har kunnet bli den globale etikken alle har drømt om å få utviklet: Spesiell emotivisme er dessverre subjektivistisk. Hva om jeg føler for å drepe et menneske, og kommer med uttalelser av typen ”Person A bør drepes”, mens andre liker person A, og føler for å forsvare ham og sier: ”Person A bør beskyttes”. Eller, hva om det er samme person som en tid på dagen kommer med den første uttalelsen, men senere, etter et godt måltid, skifter følelser og kommer med den andre uttalelsen? Derfor har forventningene til emotivisme vært synkende de siste år.

Generell emotivistisk teori

Desto mer sensasjonelt var det at den norske delegasjonen nå annonserte at disse problemene var blitt løst, slik at det endelig var utarbeidet en generell emotivistisk teori. Ikke overraskende var Rungrado Første Mai Stadion fullsatt (av etikere og koreanere) da den norske delegasjonen begynte presentasjonen av det mange følte kunne bli like skjellsettende som Einsteins presentasjon av den generelle relativitetsteori. Ikke uventet var det en statssekretær, hvis navn jeg ikke har fått med meg, fra Forsknings- og etikkdepartementet, som førte ordet på vegne av delegasjonen på sitt sjarmerende norskengelsk.

…på dette stadiet i forelesningen brøt det ut en allmenn opphisselse blant de tilstedeværende 70 000 etikerne…

Uten at jeg skal bli for teknisk, for generell emotivisme er i virkeligheten like kompleks som den generelle relativitetsteori, må jeg likevel nevne at problemet hele tiden har ligget i en viktig distinksjon: Mellom standardbrukende og standardfastsettende uttalelser: Hvis det bare var mulig å skille mellom disse to, og deretter stabilisere den siste type uttalelser, ville subjektivismen bli overvunnet. Og det var dette denne statssekretæren nettopp mente at man hadde klart i Norge. Ut fra hans forelesning ble det klart at dette var takket være introduksjonen av to tilføyelser til den spesielle emotivismen: 1. Bruk av begrepsløsebilder, og 2. Bruk av kontrollert avsperring av kognitiv informasjon.

Effekten av konkrete bilder

Riktig nok, på dette stadiet i forelesningen brøt det ut en allmenn opphisselse blant de tilstedeværende 70 000 etikerne, for alle hadde visst at dette måtte være veien å gå. Problemet var likevel at ingen hittil hadde forstått hvordan denne veien skulle gåes. Heldigvis kunne statssekretæren ta i bruk et konkret tankeeksperiment:

Tenk dere, sa han, (og husk at konferansen foregikk i september 2008), at Hamas bryter våpenhvilen, og begynner å sende inn raketter inn i Israel, og Israel svarer med å bombe Gazastripen: Hvordan skal vi da få befolkningen i Norge til å føle at kun Israel er overgriperen som må fordømmes, det intuitivt korrekte standpunktet? Jo, svaret og løsningen på dette standardfastsettingsproblemet er at man knytter de emosjonelt fordømmende uttalelsene til helt konkrete bilder, hvor begreper enda ikke har klart å etablere kjølig distanse: Hvilket menneske vil kunne la være å reagere emosjonelt på bilder av kvestede små barn? Til og med statsminister Olmert måtte forventes å begynne og gråte. (Noe som faktisk skal ha skjedd helt nylig.)

Man kan bare tilsvarende tenke seg hvordan SVere, hvis de hadde eksistert den gang, ville ha reagert hvis de hadde blitt vist bilder, i farger, hvis fargefjernsyn hadde vært vanlig den gang, av tyske små barn som var blitt bombet med fosforbomber av de allierte mot slutten av 2. verdenskrig. Ville de ikke snart gått i demonstrasjonstog til den amerikanske og britiske ambassaden? På den andre siden: Sett at kognitiv informasjon om Auschwitz-overgrepene ikke hadde blitt avsperret på en kontrollert måte: Kunne man ikke da tenke seg at virkningen av disse bildene hadde fortapt seg, forkvaklet de emosjonelle reaksjonene, og fått dem til å godta bombingen?

Resolusjon 242

I statssekretærens tankeeksperiment ble det tilsvarende trukket fram som eksempel hvor viktig det ville være at man kontrollert avsperret informasjon om FN-resolusjon 242. Norge har som kjent flere Midtøsten-eksperter per innbygger enn noe annet land, og disse har dessuten fri medietilgang. Ja, hvis man ønsker å komme på TV, er det bare å ringe til en av kanalene og si at man er Midtøsten-ekspert. Dermed skulle grunnlaget for at bildene blir samvirket med kontrollert avsperret kognitiv informasjon være godt.

Det kan gjøres ved at disse ekspertene unnlater å informere om at resolusjon 242 har en dramatisk forhistorie med implikasjoner for hvordan den skal forståes. I dag er det, takket være Midtøsten-ekspertene, en allmenn forståelse i Norge at resolusjonen krever at Israel skal trekke seg ut av alle de områdene de okkuperte i løpet av 6-dagerskrigen, det vil si tilbake til de grensene som fantes før denne krigen brøt ut.

(Skjønt strengt tatt fantes ikke disse grensene i det hele tatt for de arabiske nabolandene, ettersom de ikke anerkjente at det fantes noen legal israelsk stat i området, enda et eksempel på kognitiv informasjon som ikke bør hindre de spontane emosjonene.)

Striden om grensene

Men i virkeligheten pågikk det voldsomme diskusjoner utenfor Sikkerhetsrådets sal mellom amerikanere og briter, på den ene siden, og sovjeterne, på den andre siden, om bruken av to små ord: ”all the”: Skulle det stå ”withdrawal from all the territories occupied”, eller skulle det bare stå ”withdrawal from territories occupied”? Er det noen semantisk forskjell mellom disse to setningene? Men diplomatiets historie er full av slike filologiske subtiliteter, og det er ikke for ingenting at læreren i Ionescos Privattimen ender med å drepe sin elev etter å ha begynt med gammelspansk filologi, på tross av sin husholderskes advarsler.

Desto tristere er all bakvaskelsen Norge utsettes for av misunnelige, etiske utviklingsland.

Amerikanerne og britene insisterte på varianten uten ”all the” fordi dette ifølge dem betød at tilbaketrekningen ikke nødvendigvis måtte skje til nøyaktig de grensene Israel hadde i 1967 før krigen, men at den kunne skje på en justert måte basert på om det ville gi Israel taktisk sikkerhet. Store deler av den nylig bygde sikkerhetsmuren ville da være i overensstemmelse med resolusjon 242.

Mens Sovjet like iherdig insisterte på å få med ”all the”, nettopp fordi disse to ordene skulle medføre en nøyaktig status quo ante bellum. Lange forhandlinger fulgte inntil Sovjet til slutt likevel gav seg, og derfor mangler de to ordene i resolusjon 242. Og derfor er det ikke tvil om hvordan resolusjon 242 skal forståes. Riktignok erklærte araberstatene at de ville forstå resolusjonen som om de to ordene var tatt med. Men resolusjoner i Sikkerhetsrådet må forståes ut fra intensjoner, ikke ut fra Humpty Dumpty-fortolkninger. Desto viktigere har det vært at Midtøsten-ekspertene har klart å avsperre denne, og annen tilsvarende kognitiv informasjon på en kontrollert måte.

Norges fremste emotivistiske etiker

Vel, når sant skal sies, var det likevel ikke alle de 70 000 etikerne som etter dette eksemplet lot seg overbevise om at en virkelig generell emotivisme var blitt utviklet. Forbausende nok var det konferansens vert, Kim Jong-il som viste størst begeistring: I avslutningstalen for konferansen erklærte han full støtte til denne emotivismen, og hevdet at i Den demokratiske folkerepublikken Korea brukte han generell emotivisme: Landet hadde alltid i hans regjeringstid blitt styrt etter hva han hadde følt for å gjøre, hvilket i virkeligheten betød at landet var blitt styrt etter Juche-prinsippet, også på etikkens område. I det hele tatt påpekte han mange likheter mellom Norge og Den demokratiske folkerepublikken Korea: begge var små land som drømte om å dra til månen.

Hjemme i Norge har begivenhetene i forbindelse med den siste Gaza-krigen fungert som en vitenskapelig bekreftelse av den generelle emotivisme, slik stjerners observerte solpasseringi forbindelse med solformørkelsen i 1919 bekreftet relativitetsteorien. En av Norges fremste emotivistiske etikere, Erling Borgen, skal ha uttalt at alle med et normalt følelsesliv (styrt av begrepsløse bilder og upåvirket av kognitiv informasjon) vil måtte være enig med ham når det gjelder synet på Israel.

Desto tristere er all bakvaskelsen Norge utsettes for av misunnelige, etiske utviklingsland. For eksempel en artikkel i siste nummer av The Economist(24.-30. Januar, 2009), hvor landet anklages for dobbeltmoral i klimaspørsmål ved å bygge gassrenseanlegg på Månen, mens vi er en storeksportør av gass på Jorden. Men vi skal vise dem: Neste gang amerikanerne kommer til månen vil de bli møtt av norske emotivister som kan skryte av at det ikke finnes et fnugg av carbondioksyd i Måneatmosfæren!

• Arild Pedersen er professor i filosofi ved UiO, med spesiell interesse for filosofisk estetikk.