Lykkeforskningen tyder på at vi faktisk blir lykkeligere av økonomisk vekst. I Norge faller materialismen som regel når tidene er gode, slik at høy vekst gjør oss enda lykkeligere.
Et sentralt budskap i Dagfinn Høybråtens ferske bok Pengene eller Livet, som jeg omtalte hos Minerva på tirsdag, er at vi ikke blir lykkeligere av økonomisk vekst. Noen steder skriver han riktignok det motsatte, men den viktigste politiske konklusjonen han trekker er at ”skal vi forbedre livskvaliteten for alle, ligger ikke svaret i å gjøre lommebøkene feitere.”
Høybråten viser til lykkeforskningen og Ottar Helleviks bok Jakten på den norske lykken. (Det har tidligere vært flere artikler hos Minerva som drøfter hva denne forskningen sier og hva den kan brukes til.)
Hellevik slår imidlertid fast allerede på første side at ”høyere inntekt og økende økonomisk tilfredshet og optimisme i seg selv øker sjansen for at vi skal føle oss lykkelige. Problemet er at det samtidig skjer andre endringer som undergraver den positive effekten av økonomisk fremgang”. At velstandsvekstens positive virkninger delvis maskeres av forverring på andre områder er i samsvar med lykkeforskningen internasjonalt.
Men disse ”lykkedemperne”, som Hellevik kaller dem, er ikke sterke nok til å hindre at han faktisk kan identifisere en bedring i nordmenns lykkefølelse siden Norsk Monitor startet å spørre om dette i 1985 – riktignok en ganske liten bedring. Også i de fleste andre rike land er det fremgang å spore, noe en grundigere analyse av grunnlagsdataene foretatt i fjor av Betsey Stevenson og Justin Wolfers ved Wharton viser. De bygger delvis på den siste store internasjonale undersøkelsen foretatt av Gallup i 2006, og analysert av Angus Deaton her.
Hellevik har forsøkt å identifisere og kvantifisere de negative faktorene som delvis motvirker den positive effekten av økt velstand, men det han fant er beskjedent i forhold til velstandseffekten. Før 2001 var det en betydelig negativ lykkeeffekt fordi flere nordmenn omfavnet materialistiske verdier, siden materialister i gjennomsnitt er betydelig mer misfornøyde enn idealister. Denne effekten er imidlertid kansellert av utviklingen etter 2001.
Hellevik viser hvordan materialismen varierer over tid, men forsøker ikke å forklare hvorfor. Det er imidlertid ganske godt samsvar mellom veksten i inntekt etter skatt og utviklingen i nordmenns materialisme, men pilene peker i motsatt retning. Materialismen falt fra 1985 til 1987, samtidig med høy inntektsvekst og jappetid. Den falt også kraftig fra 2003 til den siste undersøkelsen i 2007, og er nå tilbake til 1985-nivået. Igjen er dette en periode med kraftig økning i inntektsnivået, og det vi godt kan kalle en ny jappetid. Begge gangene vi har opplevd fall i materialismen i Norge skjer det altså nettopp når veksten er særlig høy. I perioden 1987-1997 var inntektsveksten svakere og da steg materialismen kraftig i Norge.
Det ser altså ut til at vi blir mer opptatt av materielle verdier og mindre idealistiske i dårligere tider. Helleviks tall viser at fra 2001 finner vi en betydelig lykkeeffekt av økonomisk vekst, samtidig som materialismen er på retur og derfor også bidrar positivt. Økonomisk vekst gjør oss altså lykkeligere, og sterk økonomisk vekst gjør oss enda lykkeligere.
Det er en periode som skiller seg ut. Fra 1997 til 1999 økte inntektsnivået kraftig og deretter mer normalt frem til 2003. Hvis utviklingen hadde vært som i perioden 1985-1997 og 2003-2007, kunne vi forventet et klart fall i materialismen. Isteden holdt den seg høy og økte enda litt til i denne perioden.
Det bør være et tankekors for dem som tror at folks holdninger og verdier, og dermed lykkefølelse, kan påvirkes av politisk kampanjer. For hva var det som skjedde i denne perioden? Den første Bondevik-regjeringen nedsatte Verdikommisjonen og skapte mye oppmerksomhet nettopp omkring dette at ”mennesket ikke lever av brød alene”. Men det ser altså ut som om idealistiske holdninger, som er veldig bra for lykken, ikke oppmuntres gjennom den slags kampanjer og ”offentlige samtaler”. Vi kan nesten lure på om det hele virket mot sin hensikt.
Høybråten har utvilsomt rett i at penger ikke er alt er i verden, og at et overdrevet fokus på å skaffe seg dem ikke leder til lykken. Men det er ikke ut til at nordmenn lar seg belære om veien til det gode liv. Den vil de velge selv.
Kristelig Folkeparti forklarer gjerne sine gode valg i 1997 og 2001 med at det skyllet en verdibølge over landet. Men Norsk Monitor viser det motsatte – det var nettopp da vi nådde toppunktet i materialisme. Forklaringen på KrFs gode valg er en helt annen: En kombinasjon av at Valgerd Svarstad Haugland symboliserte et mer åpent og raust KrF, og at partiet rett og slett kjøpte velgere gjennom å love og deretter gjennomføre kontantstøtten. Overbud på velferdsområdet har alltid tiltrukket mange velgere.
Og her er vi ved et paradoks i Kristelig Folkepartis appell. Partiet preker anti-materialisme og er skeptisk til økonomisk vekst. Samtidig er Høybråtens bok full av nye tiltak som vil koste staten dyrt, og gi betydelig grupper mer penger mellom hendene. I løpet av 256 sider finnes det ikke ett eneste forslag til kutt i offentlige utgifter, ei heller noe hint om at noen skatter skal økes.
Ikke engang på miljøområdet tar Høybråten til orde for dette, men tvert imot at man må bruke mye mer gulrot og mindre pisk. Det dreier seg for eksempel om avgiftslettelser, og helt konkret 25.000 kroner til alle som kjøper seg en miljøvennlig bil. Dette regnestykket går bare i hop så lenge samfunnet opplever en jevn og høy økonomisk vekst som staten får sin del av uten å heve skattesatsene. Hele Høybråtens politiske prosjekt er altså avhengig av den veksten han er så skeptisk til.
Dataene i Helleviks bok peker mot at det mest effektive virkemiddelet for å øke folkets lykke er økt økonomisk vekst. Fordi økonomisk vekst har vært et viktig mål i lang tid, har vi også ganske god forståelse av hvordan vi best når dette målet. Å forme samfunnet på andre måter som skaper mer lykke er derimot både langt vanskeligere å få til, noe Verdikommisjonen viste, og griper mer direkte inn i annen viktig verdi, nemlig friheten..
Den største ”lykkedemperen” Hellevik har funnet er overgangen fra tradisjonelle til moderne verdier. Her tapte vi omkring en firedel av det vi vant gjennom økonomisk fremgang etter 1985. Men er det en politisk oppgave å gjøre noe med dette? Patriotisme er bra for lykken, men kan og bør vi styrke den gjennom politiske virkemidler? I så fall risikerer vi også uønskede sideeffekter ved eventuelle offentlige kampanjer for å bli mer patriotiske, eller jingoistiske arrangementer som OL på Lillehammer. Nordmenn kan bli enda mer selvgode, og kanskje også mer skeptiske til fremmede kulturer.
Både norsk og internasjonal forskning viser at konservative og religiøse er lykkeligere enn radikale og gudløse, men er det en legitim statlig oppgave å påvirke oss til å bli konservative kristne?
- En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i VG på tirsdag.
Dette er en test
Ser at forfatterne har skrevet noe i forbindelse med Cato Institute sine sider. Det i seg selv er jo en klar indikasjon på at dette egentlig bare er lek med statistikk. Libertarianere er jo eksepert på å leke med statistikk. Det er jo bare å se på deres famøse “studier” om sosial mobilitet.