Norge vil inn i FNs menneskerettighetsråd. For menneskerettighetenes skyld råder vi verden til ikke å stemme på oss.
Aftenposten bragte i går en sak om Norges bestrebelser på å få en plass i FNs menneskerettighetsråd (ikke på nett). Morten Fyhn kritiserte Raymond Johansens tale til menneskerettighetsrådet i Genève 2. mars for å være ukritisk og ufarlig, full av selvfølgeligheter, og påpasselig med ikke å støte noen av menneskerettighetsbryterne hvis stemme Norge trenger for å bli valgt. Likevel konkluderte han med at Norge kan bidra til å styrke rådets troverdighet, hvis vi bare presterer klarere tale enn vi gjorde i Genève.
Vi er uenige. To punkter taler sterkt imot at Norge deltar i FNs menneskerettighetsråd.
Diktatorenes demokrati
For det første bør ikke rådet få “styrket troverdighet”. Det har nemlig et heller tvilsomt forhold til menneskerettighetene, og bør ikke ha troverdighet til å definere menneskerettighetsbrudd.
Menneskerettigheter som universelle, evige sannheter er kanskje et problematisk konsept. Men det er langt mer problematisk å overlate menneskerettighetene til det et flertall av verdens stater til enhver tid tolker dem til å være, ikke minst i en verden hvor autoritære regimer fortsatt er skremmende normalt.
24 av 47 medlemmer i menneskerettighetsrådet klassifiseres av Freedom House som “Not Free” eller “Partly Free” – den siste kategorien inkluderer land som Jordan, Pakistan og Burkina Faso, den første land som Russland, Kina, Cuba, Egypt og Saudi-Arabia. Hvorfor eller hvordan et råd bestående av slike land er ment å skulle kunne fremme menneskerettigheter, er ikke godt å forstå.
Man kan si at FNs menneskrettighetsråd er hakket bedre enn FNs menneskerettighetskommisjon, som det overtok for. Men rådets handlinger tilsier at verden klarer seg fint uten rådet. Rådet er først og fremst på banen i forhold til å kritisere Israel. Det kan det saktens finnes gode grunner til – men det er lite som tyder på at kritikken av Israel ville forstummet i rådets fravær. Både tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, og nåværende generalsekretær Ban Ki-moon, har kritisert rådet for et ensidig fokus på et eneste land i en verden der menneskerettighetsbrudd ikke er mangelvare.
Rådet har også vært en aktivt på banen for å hindre at religioner utsettes for kritikk, da slik kritikk ansees som et menneskerettighetsbrudd. Rådet er ikke like opptatte av menneskerettighetsbrudd som skjer med et religiøst ferniss: Da David G. Littmann, en represenant for Association of World Education, i en uttalelse i rådet ifjor sa at steining av kvinner for utroskap og bortgifting av jenter som ikke har nådd tenårene, er et menneskerettighetsbrudd, svarte rådets president, Doru Romulus Costea at rådet ikke var innstilt på å diskutere “religious matters in depth. Consequently we should not do it.” Han fortsatte: “Declarations must avoid judgments or evaluation about religion. (…) I promise that next time a speaker judges a religion or a religious law or document, I will interrupt him and pass on to the next speaker.” Senere la han til at bare religiøst utdannede skulle kunne uttale seg om trosspørsmål.
Rådet har fjernet Cuba og Hviterussland fra en liste med land som bør følges spesielt tett. Det har unnlatt å reagere sterkt i forhold til situasjonen i Sudan. Det er generelt lite fokus på politiske rettigheter, og det er sterk grunn til å tro at land stemmer etter avtale for å beskytte hverandre mot kritikk.
Don´t look to Norway
Rådet trenger altså ikke mer legitimitet i den form det har nå – det trenger mindre. Et spørsmål er selvfølgelig om Norge kan bidra til å endre rådet.
De fleste land liker å tro om seg selv at de er viktige, betydningsfulle – og gode. Men Raymond Johansens innlegg – og mange av Norges øvrige handlinger de siste årene – viser at Norge er for lite og for svakt til å spille den rollen i mange fora, og at vi er for ettergivende i forhold til å stå opp for viktige rettigheter.
Norge kan spille en rolle der hvor vi faktisk spiller en rolle. Vi er en betydelig bistandsnasjon, og en betydelig petroleumsnasjon. Der kan vi ha innflytelse. I et internasjonalt politisk forum av denne typen ser det ut til at vi lykkes langt dårligere. Johansens tale var symptomatisk: Av alle verdens menneskerettighetsproblemer fokuserte han på at kvinner lider under fattigdom som følge av finanskrisen. Ja, det gjør de nok, i likhet med mange andre, og visst er kvinnerettigheter et viktig spørsmål – skjønt fattigdom og kvinnerettigheter er to separate spørsmål. Men en slik uttalelse er hverken modig eller konstruktiv. Så var antagelig temaet også valgt ut så det ikke skulle støte noen. Når det blir slik at det å sitte ved bordet, det å få være med, blir viktigere enn å stå opp for det som er viktig, da er et miniland som Norge uten verdi.
Norge bør kjenne sin begrensning. La oss heller jobbe fra utsiden for å endre eller avskaffe et menneskerettighetsråd som gir et skinn av legitimitet til illegitime praksiser og regimer. Og i mellomtiden: La heller land som er flinkere til å stå opp for våre verdier og har mer muskler å sette bak uttalelsene sine, sitte i rådet.
- Nils August Andresen er Minervas samfunnsredaktør.
- Se også Jan Arild Snoens tilleggskommentar.
Veldig veldig god kommentar. “Kvinner lider under fattigdom som følge av finanskrisen” Hva da? Har man ikke lenger råd til skikkelig tunge steiner i Saudia-Arabia slik at steiningen tar lengre tid?
Fantastisk bra komentar fra Ole Michael. Jeg håper inderlig at vi ikke blir valgt inn i dette “diktatur”rådet. Aller helst at vi trekker oss fra prosessen og starter med å motarbeidet dette rådete. Hvor er de borgelig partiene i denne saken, foresten?