Skriv ut utskriftsvennlig side

Vi er på defensiven, vi som elsker teksten. Det er bildedyrkerne som vinner.

De som vil se og fortolke og føle, som ikke orker tekstens traurige utseende. Men hva er vakrere enn bokstaver? Tydeligvis bilder, for de eser ut i alle slags publikasjoner.

Fotografiet stjeler plass fra bildet. Bildet breier seg der det kunne ha vært tekst. Bildet er kjedelig, det er det du ser. Bildets problem – eller mitt problem med bildet – er at det ikke burde vært der. Jeg drømmer om tykke aviser uten bilder i det hele tatt, ja, som ikke engang omtaler filmer, bare bøker. Jeg forstår heller ikke poenget med å ha bilder av artikkelforfatteren ved siden av artikler, kommentarer, hva som helst. Hva har det med saken å gjøre? Bildedyrkelsen bør opphøre, vi bør gjøre som de gale protestantene gjorde: hvitkalke – ikke kirkene – men avisene, tidsskriftene, magasinene, bøkene. Bildeforbud, hvorfor ikke? Ikke bare av karavaneplyndrer Muhammed, men av alle nålevende og døde mennesker, gjenstander, steder, landskap.

Jeg kjøpte Augustin, bladet til de bostedsløse i Wien. Det kommer ut på 12. året, med lange artikler, masse tekst. Å dømme fra innholdet, er de bostedsløse i Wien usedvanlig velutdannede, og da ikke i betydningen ”produserte studiepoeng”. Hvis de da leser avisen de selger, det vet jeg jo ikke. Så en sammenligning: Kast et blikk på = Oslo. Ingen kan si noe stygt om det flotte tiltaket, men det slår meg at det er en glorete avis. Eller tidsskrift, eller hva du vil. Design fra designnasjonen Norge. Det gir et blikk inn i statens sjel – som stater ikke har, men likevel: Pump olje og gass, og la folk sysle med design. Artige grafiske løsninger. Igjen: Hvorfor ikke? Fordi noen kunne ha skrevet noe i stedet. De store kjedelige svart-hvitt-bildene til Morten Krogvold, hvem fanden gidder glo på dette på hundrede året? Har ikke fyren tatt nok kjedelige portrettet av menn med skjeggstubber og kvinner som ser undrende ut?

I forlagssammenheng traff jeg et par designere med aldeles utmerkede ideer og en sans for det visuelle jeg aldri kommer i nærheten av. Flinke folk, for å si det mildt. Og likevel, som du har skjønt nå, de kunne jo ha skrevet tekst?For mange gnåler for mye på design. Vi kunne og burde hatt kjedelig utseende aviser. Da hadde livet, byen, alt blitt bedre. Bare synet av Frankfurter Allgemeine Zeitung setter meg i godt humør, med sine 18 nyheter på førstesiden, derav ingen bilder, og ingen tekst som handler om folk som har egne TV-program.

Verdens peneste bøker kommer ut på Suhrkamp Verlag i Tyskland. De er blå, små, ofte tykke. I bokkassene utenfor min bokhandel i Wien ligger de i stabler til 3 og 4 Euro. Bare å holde i en slik bok – blottet for bilder, tegninger, grafikk – er en nytelse som nærmer seg følelser forbeholdt helt andre deler av livet. Uforståelig lange intrikate tyske setninger, der poenget kommer på side 274, hvilken fest! Boken Phantasie und Kalkül. Über die Polarität von Handlung und Struktur in der Sprache er vakker, innholdsmessig, utseendemessig og formmessig: å holde i denne boken, eller føle vekten av den i jakkelomma, det er vissheten om at jeg er rik, lykkelig, fornøyd. En bildeløs åpenbaring, et møte mellom meg og en million – nei, en milliard! – bokstaver, som fordeler seg utover sidene, noen av dem renner ned i fotnotene. Bedre og tyskere blir det ikke.

Jeg tror den tiltagende bildedyrkelsen i Norge har (minst) to årsaker: For det første kan det tenkes at det er lettere å lage et bilde enn å skrive enn tekst. Det går stort sett raskere å knipse enn og skrive. For det andre er vi ved kjernen av medie-Norge: Hver morgen skal hundrevis av norske trykksaker fylles. Hver morgen skal avisene fylles med noe. Det sier seg selv at mange da velger den enkleste løsningen: bildet. ”Hvorfor skriver ikke journalistene?” spurte en av de beste blant dem, Morten Strøksnes. Det er uforståelig at Aftenposten kan ha hundrevis av journalister, de skriver jo knapt. Jeg ser bort fra reportasjer om ”slik lever vi dere”. Jeg tenker på teksten, og da ikke kommentarer til et bilde. Altså: Tekst, mer tekst!

En mye brukt lærebok i sosiologi på Universitetet – Sociology – a global introduction – renner over av bilder. Her er ingen konsentrasjon om tekst, men om artige grafiske løsninger og overtydelige tegninger. Man kan ikke skrive om rasisme uten å vise det helt tydelig. At studenter selv skal kunne tenke ut noe om dette, er umulig. De må se det: Der danser det hvite paret i kjole og dress, der sliter den svarte kvinnen med vaskekluten. Ja, det du nettopp leste er beskrivelse av en tegning i denne læreboken.

Bildet er invasjonen fra en verden av ukonsentrerte, en verden av folk som må underholdes hele tiden, som ikke makter lange og intrikate resonnement, men som må ha noe artig som de kan kaste blikket på, noe som kan fortelle dem at neida, det er ikke nødvendig med all denne kjedelige teksten!

Selv Morgenbladet! Hva fanden skal vi med tegninger av Gudmund Hernes og andre skribenter? Er vi nødt til å kjenne igjen forfatteren før vi leser teksten, så det ikke blir noen misforståelser? Vi kunne jo komme til å like en tekst, fordi vi glemte at den er skrevet av han slemme eller hun dumme?

Lengden på en kronikk i Aftenposten er begrenset til 7500 tegn, med mellomrom. Hvorfor? Sist gang jeg var på trykk slåss jeg intens (men fredlig) mot redaktøren, men måtte jo tape. På trykk kom ved siden av kronikken en stor artig tegning som tok en tredjedel av plassen. Hvorfor? Kan ikke Aftenpostens lesere, som først setter seg ned med en kronikk, lese den uten festlig-ironiske tegninger? Nei, dette er ikke puritanisme, slik du tenker, for innrøm at du har tenkt det! Det er et forsvar for at de fleste behersker å lese gjennom en side som utelukkende er hvit og svart. De klarer det, men de må få en sjanse til å bevise det.

• Pål Veiden (f. 1958) er dr.polit og førsteamanuensis i sosiologi ved Høyskolen i Oslo.