Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.
For tidligere artikler som tar opp noen av de samme problemstillingene, se Jonas Frycklunds “Konsum gir utvikling”, Thor Øivind Jensens “Shopping gir frihet”, og Frode Nyengs “En verden av ting”.
Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive), og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten. Formell valgfrihet er på de fleste områder relativt godt ivaretatt. Min påstand er at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.
I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon med eksponentielt voksende informasjonsoverflod. Informasjonsteknologien gjør oss tilgjengelig for påvirkning nesten over alt og til alle døgnets tider, og det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Samtidig er pressen gått fra partipolitisk til stadig mer rendyrket kommersiell, radio og tv er i økende grad privatisert og reklamefinansiert, og internett er i ferd med å bli en profitabel kommersiell arena for stadig flere informasjonsaktører.
Den som vil nå frem til sitt publikum i denne virkeligheten, kommer ikke langt med nøktern saklighet. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. En positiv lesning av deres arbeid er at de gjør oss oppmerksomme på muligheter vi ikke var visste om, eller på hva vi egentlig ønsker, men som vi ikke hadde tenkt på. Men av og til er deres funksjon utvilsomt en annen: Nemlig nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er “normale” valg.
I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Men jo travlere vi er, og jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Betalte påvirkere rår dermed mer og mer over hva som sitter igjen i vår hukommelse og våre holdninger og som styrer vår atferd og vårt konsum. Min påstand er at dette ofte går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter. Det kan også gi opphav til mye av den rastløshet og de identitetsproblemer mange sliter med i dag.
For å gi noen eksempler på hva jeg mener betalte informasjonsaktører påvirker oss til å gjøre: Gjennom reklamen drives vi til å forbruke stadig mer av vår tid og våre penger uten at vi synes å bli lykkeligere av det. Siden de fleste har alle sine grunnleggende materielle behov og langt mer, er en stor del av forbruket knyttet til å skape og opprettholde sosial status.
Jeg tror svært mange vil si at evig jakt på en forbruksbasert sosial status – som uansett vil glippe i neste gadget man ikke har rukket å kjøpe – ikke er den form for liv de egentlig ønsker. Men i møtet med en profesjonell informasjonsindustri som skaper sterke forbruksbehov hos oss, er det ofte vanskelig å stadfeste disse mer egentlige ønskene. Som individer blir vi altså mindre frie – fordi vår autonomi svekkes og fordi vi blir avhengige av stadig høyere inntekt til å finansiere økende reklameindusert forbruk som for mange attpåtil i stor grad har vært lånefinansiert – med de konsekvensene det har hatt, særlig i USA.
Hvorfor er det så vanskelig for hver av oss å se i øynene når vi ikke handler i tråd med det vi dypest sett mener ville gjøre oss lykkelige, og ta steget ut av denne tredemøllen? Svaret gir seg motsatt vei. Strukturene som holder oss fast i slitsomme og ikke-bærekraftige levevis er så sterke at vi ikke klarer å bryte de mønstrene som alt dette leder oss inn i.
Vi orker kanskje ikke smerten det gir å se at vi i mangt og mye svikter oss selv og fellesskapets beste.
Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Mekanismene for dette er i sosialpsykologien beskrevet i teorien om kognitiv dissonans. Kjernen i fenomenet er at når vi er inkonsistente med oss selv, og er oss dette bevisst, føler vi fysisk ubehag. Når det skjer, prøver organismen automatisk å bli kvitt denne smerten ved å få slutt på inkonsistensen. Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, løses dissonansen i stedet ved at behovene og verdiene som handlingene går på tvers av skyves ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.
Et eksempel er klimadebatten: Selv om et stort flertall av nordmenn tror klimatrusselen er alvorlig, og oppgir at de er villige til å endre adferd for å gjøre noe med det, er det de færreste som faktisk endrer adferd i nevneverdig grad. Noen skribenter, som Jan Arild Snoen, mener dette tyder på at folk ikke egentlig er villige til å endre adferd. Det kommer an på definisjonen av egentlig: Hvis det man egentlig vil settes per definisjon likt det man til enhver tid gjør, mister begrepet mye av sin verdi. Gjør vi det vi vil i våre sterke sterke øyeblikk, når vi har tid og krefter til å kjenne etter og å tenke over hva vi selv vil? Kanskje som regel. Hva så med alle våre svake øyeblikk, når stress og press gjør det vanskelig å vite hvor ens egen oppfatning starter og informasjonspåvirkningen slutter.
Men kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.
Er det mulig å opprettholde en liberal politisk innstilling som nettopp er bygget på at mennesker er autonome, og samtidig erkjenne at mennesker er svake og manipulerbare – og å ha en politikk som forsøker å ta hensyn til nettopp det? Noen liberalister vil si et klart nei, at mennesker har et valg, man velger selv om man vil bli påvirket av informasjonsaktører, velger selv om man vil la dem definere rammene for det gode liv.
Men jeg mener at dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere i hvert fall søke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.
Hvor står vi så med den liberale arven i forhold til disse utfordringene? Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.
Dette handler ikke bare hver og en av oss som individer, men også om å hindre at vårt demokrati får ”varig svekkede sjelsevner”. Om hver og en av oss på grunn av stadig tyngre manipuleringspress blir stadig dårligere i stand til å tåle ubehagelige sannheter, blir det også stadig vanskeligere for politikere med ambisjoner å ta tak i virkelig vanskelige problemer på en tilstrekkelig måte.
Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.
Begrunnelser er viktige, og denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.
Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.
- Bjørn Brunstad (f. 1973) er forsker ved senter for klimastrategi på Handelshøyskolen BI og leder for et miljøprosjekt ved Liberalt Laboratorium.
Det er godt at vi stakkars svake og manipulerte mennesker har noen som bedre enn oss selv vet hva vi egentlig vil, og hva som egentlig er bra for oss. Da gjenstår det bare å sørge for at De Vise får tilstrekkelig makt til å hjelpe oss med å slå tilbake Satans (kommersielle) fristelser, slik at vi alle kan bli Brunstads sanne jeg.
“Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie”
Thomas Hylland Eriksen kunne neppe sagt det bedre…
frihet til å kjøre seg selv til helvete er en rettighet som det er vanskelig å være prinsipielt uenig i som liberaler.
men i dag så er jo den rent materielle (i motsetning til den åndelige) konsekvensen av den kommersialiseringen som du beskriver bjørn, at vi minsker fremtidige generasjoners frihet ved å redusere klodens “økologiske kapital”. på prinsipielt grunnlag er det jo forkastelig med diskonteringsrater for å gi vårt forbruk nå større verdi enn fremditige generasjoners, uansett om økonomiske modeller er nødt til å ha en viss diskontering for å fungere.
argumentet ditt bjørn som fokuserer på den åndelige (i stedet for den materielle) forvitringen i kjølvannet av kommersialisering er selvsagt et annet, som fortjener å problematisert av enhver liberaler som ikke har stukket ut i skauen for å leve som eremitt men som mener at mennesket blir til i et samfunn.
anbefaler for øvrig “Weathercocks and signposts: The Environment Movement at a Crossroads” tilgjengelig på den utmerkede bloggen wwww.valuingnature.org for dem som ikke helt har meldt seg ut men som er enig i at steinar lem ikke kommer til å redde oss.
Innlegget er betegnende for tankegangen i SV-klubben LibLab. Men hvorfor står dette innlegget på Minervas nettsider? Når jeg har lyst til å lese slikt, så leser jeg Ny Tid…
De angstbiterske kommentarene på bloggen tyder på at artikkelforfatteren må ha tråkket på noen ømme tær. Jeg trodde ellers at Minerva skulle være et forum for en noe mer elevert debatt.
Liblabs folk utmerker seg først og fremst ved å bruke veldig mange ord på å si veldig lite konkret og forståelig.
For det andre later de som de er tilhengere av frihet, men de er egentlig Krf-ere, (som jo er sosialister) – du kan får være fri, men bare til å gjøre det vi vil, ellers..
For det tredje er alle forslag de kommer med anti-liberale forslag: Arbeidene mennesker skal tvinges til å finansiere livsstilen til de som ikke vil jobbe, mennesker skal ikke selv få bestemme sine egne valg, for de er under en falsk bevissthet
For det fjerde, Jens, eller prof. Rolf Jens Brunstad, Bjørns far, som skjuler seg under det navnet, så er angrepene sterke fordi sosialister av alle sjatteringer ikke har noen problemer med å komme til orde i samtlig andre norske medier, Minerva bør fokusere på høyresiden og ideer fra høyresiden som ikke kommer frem i den øvrige sosialistiske kontrollerte mediefloraen. Som Veketern påpeker er Ny Tid et glimrende alternativ, eller Morgenbladet, eller Klassakampen, eller Aftenposten som jo har kapitulert alt av journalistisk integritet ved å ha en selvtitulert klimajournalist ( Som også gir ut bok om denne kvasi-vitenskapen, slik at han kan tjene penger på å piske opp stemingen enda mer)
Det paradoksale ved det maniske pratet om informasjonspåvirkning er at Bjørn Brunstad nå er medlem av den vestlige verdens mest omfattende propagandaapparat – nemlig klimahysterikerne. De driver med fusk i faget som er frenologer verdig. Deres modeller og forutsigelser har ikke klart å forutsi den mangledne oppvarming på 2000-tallet, og den globale NEDGANG i temperaturen i 2007 og 2008 – Jeg trodde definisjonen på vitenskap var fremme av falsifiserbare påstander, klimahysterikernes påstander blitr ikke bekreftet av observasjoner, likvel forkaster de ikke hypotesen. Tvert i mot turer de i vei, disse informsjonpåvirkerne…
mon tro hvem som skjuler seg bak navnet cynos?
og så lurer jeg veldig på hvor i artikkelen det foreslås at “Arbeidene mennesker skal tvinges til å finansiere livsstilen til de som ikke vil jobbe, mennesker skal ikke selv få bestemme sine egne valg, for de er under en falsk bevissthet”.
Propagandaapparatet “klimahysterikerne” er jeg også nysgjerrig på å lære mer om!
Ha en fri og autonom dag alle sammen.
Det at man delvis finansierer folk som ikke jobber gir jo mer valgfrihet. Hvis man skal ha et samfunn hvor alle skal jobbe blir de ufaglærte så avhengige av sine arbeidsgivere at de blir ufrie. Det å definere frihet som fravær av tvang er bare tull. Det ser bort fra menneskets og samfunnets natur. Mennesket er et flokkdyr og arbeidsdelingen eksisterer.
“lurer jeg veldig på hvor i artikkelen det foreslås at “Arbeidene mennesker skal tvinges til å finansiere livsstilen til de som ikke vil jobbe”.
- det er riktig at denne gangen står det ikke om dette, men borgerlønn er et av forslagene som Liblab/venstre til stadighet kommer med, og her er det nok en runde med forlsg om inngrep: nå mot reklame og “betalte informasjonspåvirkere”
“mennesker skal ikke selv få bestemme sine egne valg, for de er under en falsk bevissthet”.
- det som sies om man gjør det man egentlig vil, er et eksempel på et underliggende premisss om mennesker skal ikke selv få bestemme sine egne valg
“Propagandaapparatet “klimahysterikerne” er jeg også nysgjerrig på å lære mer om!”
- Les Aftenposten, eller hvilken som helst annen mediekanal, eller se hva som kommer fra statsfinansierte Cicero
Hva er egentlig så ille med borgerlønn, at også folk med lav markedsverdi får en viss valgfrihet?