I USA overlever en krigerkultur som forlengst er historie i Europa. Det skal vi være glade for.
Helt siden jeg selv avtjente min verneplikt har jeg hatt et ambivalent forhold til soldater og krigerkulturen. Kraftpatriotisme, machoisme, forakt for svakhet – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som alltid forekommer i krig, gir grunnlag for en sunn skepsis til ideologier som dyrket soldatene og deres rolle. På den annen side lever vi ikke i en verden fri for trusler om bruk av militærmakt fra frihetens sanne fiender. Vi trenger soldater – folk som ikke bare er villige til å risikere sitt liv for å trygge nasjonen og først og fremst de verdier som vi holder høyt i liberale demokratier, men også til å drepe for de samme verdier.
For å rekruttere tilstrekkelig med soldater som kan fylle denne rollen må ihvertfall betydelige deler av samfunnet slutte seg til en slags krigeretos. Vi finner lite av dette i Norge i dag, og lite i Europa, utover nisjer i Storbritannia og Frankrike. Vi driver humanitært hjelpearbeid, helst via FN, mens “the dirty jobs” er overlatt amerikanerne. Amerikanerne ivaretar den harde makten, mens europeerne står for den myke.
Jeg ble minnet om denne forskjellen under besøket i Sea World i San Diego i går. Hovedattraksjonen i denne parken er showet med spekkhoggerne. Før dette ble satt igang ble det vist en kort video som jeg først trodde var en rekrutteringsfilm for de amerikanske væpnede styrker. Isteden viste det seg å være en hyllest til “our heroes”, nemlig soldatene i det amerikanske forsvaret, fra eierne av Sea World – Anheuser-Busch (ellers mest kjent som ølbrygger). Det stoppet ikke der. Spekkhoggershowets vert startet showet med å be alle representanter for de væpnede styrker, inkludert veteraner og deres familier som var til stede, om å reise seg og motta hyllest som helter. Applausen var kraftig og hjertelig.
Noe slikt ville vært utenkelig i den vestlige verden utenom USA. Og San Diego er ikke noe tilbakestående redneck-område, men en moderne, multikulturell by i liberale California. Men byen har en marinebase, og krigerkulturen består her.
Du finner den overalt i USA. Mens veteranene fra Vietnam-krigen ble mottatt som tapere og beskyldt for å være barnemordere, står de militære styrker nå svært sterkt i USA, på tross av vanskelige kriger i Irak og Afghanistan. Selv da krigen i Irak gikk dårlig og et klart flertall av amerikanerne vendte seg mot krigen, var det bare de aller mest ekstreme som kritiserte soldatene.
Det er blant de unge guttene som applauderte soldatene før spekkhuggerne sprutet dem kliss våte vi finner dem som i neste generasjon skal forsvare vår frihet, også i Norge. De er sønner (og noen døtre) av vanlige amerikanere – hvite, svarte, hispanics (og i motsetning til hva mytene vil ha det til, ikke spesielt underpriviligerte eller dårlig utdannet).
Applausen må til for å motivere dem, mens vi i Norge går ut i gatene for å protestere hver gang amerikanerne faktisk bruker den makten de forvalter på våre vegne, og mange føler at krigsforbryter er en mer passende betegnelse på amerikanske soldater enn helter.
Nettopp fordi de skal forsvare vår frihet må de vite hva det er de skal forsvare, og hvorfor.
Ikke minst må de vite hvem fienden er, og hvorfor de er fienden.
My lai, Abu Ghraib og andre slike steder minner om ugjerninger begått i frihetens navn.
Nettopp fordi man utstyrer 18-åringer med våpen og fullmakt til å drepe, bør deres innsikt være så stor som overhodet mulig – og deres evne til å reflektere tilsvarende.
Soldater drilles i evnen til å adlyde ordre. Men de skal også være istand til å betvile en ordre, og nekte ordre. Det ble slått fast allerede under Nürnberg-oppgjøret at adlyde ordre ikke holder som forsvar for den som har begått forbrytelser i krigstid.
Problemet med en idealistisk militarisme som den amerikanske eller den franske fra revolusjonskrigenes og den tredje republikkens dager er at man lett kan få en Dreyfus-affære. Noe av det samme kom til overflaten under Irak-krigen (noen som husker Dixie Chicks?)
Jeg antar det ikke er så lett å ha tankene “soldatene er helter” og “Irak-krigen var en grundig fiasko fra dag én” i hodet samtidig.
Jeg er uening med Charlus i at Irak-krigen er en fiasko. Jeg anser den tvertimot som en suksess, om enn en rotete sådann (NB! Som amrikansk president hadde jeg ikke involvert landet mitt i krig, verken mot Hitler-Tyskland eller Irak.)
Snoen treffer spikeren på hodet i sin kommentar.
For å ta en parallellL: Det romerske imperiums makt stod og falt på at de hadde tidens mest effektive hær og marine, som også var profesjonell.
Til forskjell fra germanerne, så kunne ikke den jevne mannlige, romerske borger sloss. Dealen var at man betalte skatt, og fikk Pax Romana tilbake. Men dermed stod og falt ens samfunns sikkerhet med skatteinngangen. Når så Roma mistet sine beste kornkammer (og med det skatteinntekter) til fienden, manglet pengene til å betale legionene. Og dermed lå veien åpen for en germansk overtakelse.
For mens de germanske stammene så i hver fri germaner en kriger, så hadde ikke de forfinete og sensitive romere schnøring på hvordan å behandle et sverd.
Så sank også Romerriket ned i mørket med økende germanifisering til slutt.
Hva som er parallellen til dagens Europa, kan man jo spekulere i selv.
Vel, da er vi uenige om Irak-krigen, og jeg er også uenig i din tolkning av romersk historie
. Du mener at romerne ble «germaniserte», jeg vil påstå at det motsatte var tilfelle, nemlig at germanerne ble «romaniserte». For å sitere Henri Pirenne: «Ikke bare bragte germanerne ingen nye tanker med seg, de lot seg (med unntak av angelsakserne) det latinske språket bestå som eneste kommunikasjonsmiddel. Her, som på andre områder, lot de seg assimilere… Så snart kongene deres hadde vunnet fotfeste, omgav de seg med retorer, jurister og diktere.» Ernst Robert Curtius: «Die Völkerwanderung hat die Wesenszüge des geistigen Lebens im Raum des westlichen Mittelmeers nicht verändert» (håper du kan tysk).
Problemet med neo-cons er at de ser det å opptre krigersk og «mandig» som et gode i seg selv. Man kan forsøke en ny «surge» i Afghanistan, men det hjelper ikke så lenge Pakistan blir stadig mer destabilisert. Obama synes ikke å ha noen planer om å endre Bush’ politikk, noe de mer årvåkne bloggerne der ute kunne fortelle deg alt våren 2008. For å sitere David Brooks (legg merke til den ufrivillige ironien i den første setningen):
«After the trauma in Iraq, it would have been easy for the U.S. to withdraw into exhaustion and realism. Instead, President Obama is doubling down on the very principles that some dismiss as neocon fantasy.»
Romerriket falt grunnet lav fødselsrate, samt germansk innvandring. Germanere lærte seg en rekke ting av romerne, men den skal ikke overdrives. Germanere og Keltere hadde faktisk visse apparater romerne ikke hadde. Det at germanerne lærte av romerne, stoppet de ikke i å knuse romerriket. Arminius (Herman) var svært romersk i kultur, men det stoppet han ikke i å ta germanernes side. Det er viktig å huske idag.
Det er betimelig å spørre hvorvidt USA vil komme oss til unnsetning neste gang vi behøver å bli reddet.
Det er tydelig at NATO har ganske alvorlige problemer i Afghanistan. Det er altfor få europeiske land som vil sende sine soldater i krigssonen. Det var angivelig noe som skulle endre seg da vi fikk Barak Obama, men så langt har ikke den europeiske velviljen manifestert seg i noe mer militær hjelp.
Like bekymringsverdig er antiamerikanismen som man finner i akademika, media og almennheten forøvrig.
Det er kanskje mer interessant å spørre hvorvidt Europa fortjener bli reddet?