Grunnen til at Lagtinget ble avsakffet kan i praksis være, (foruten fraværet av aristokrati eller skikkelig elite her til lands) at politisk debatt opphørte her etterhvert. Når 1/4 av stortingets medlemmer skulle velges inn i Lagtinget etter valget verget de fleste representanter seg fra dette fordi de i praksis ble ekskludert fra stortingsdebatter i alminnelige lovsaker.

Et problem med Lagtinget etter mitt syn er at det ikke ble valgt i et separat valg, men ble valgt ut etter åpningen av stortinget. Hadde det vært separate valg kunne man f.eks. hatt noe høyere stememrettsalder (slik det fungerer i noen tokammersystemer), samt høy valgbarhetsalder, gjerne slik at kun veteranene havnet der.

Med systemet vi hadde for valg til lagtinget kunne man i det minste kanskje ha sørget for at ansinitet avgjorde hvem som havnet der ?

En annen ting er at lagtingets mulighet for å være konserverende ikke ble utnyttet (årsaken har jeg nevnt ang. fravær av debatt, ikke separat valg osv.), dersom lagtinget stemte ned en lov skulle den sendes tilbake til odelstinget, men om de gjorde dette 2 ganger (eller 3 ?) måtte det vedatak til i plenum med 2/3 flertallskrav, ergo kunne kammeret ha fungert som bremsekloss etter grunnlovsfedrenes ønske.

De siste tiårene har det vel skjedd en eneste gang at lagtinget stemte ned en lov en gang, slikt skyldtes gjerne at en vararepresentant hadde tatt sete og saken dreide seg om lokalisering av en institusjon. Det var det jeg fikk høre av guiden på omvisning på tinget for rundt tre år siden.

Betyr dette at representasjonen i Lagtinget før dette var helt uproporsjonal med valgresultatet? Var det i så fall det som gjorde at Sverdrup gikk seirende ut av riksrettsstriden om parlamentarismen? Da lurer jeg veldig på hvordan Lagtinget ble konstituert, slik at det var mulig for Venstre å fylle tinget med sine egne folk. Har Søberg tilgang til noe materiale om dette? Er det for øvrig noe sted man kan finne en historisk oversikt over Odelstingets/Lagtingets medlemmer, presidenter, visepresidenter etc., for ikke å snakke om referater som går lenger tilbake enn 1998 (Stortinget.no)? Debatten om partnerskapsloven i Lagtinget kunne f.eks. være interessant å lese, sett i lys av dagens situasjon. For øvrig står det ikke noe å lese på Stortinget.no om hvilke representanter som stemmer for og hvilke som stemmer imot lovforslag, f.eks. den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. (http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1317) Så vidt meg bekjent er dette informasjon de politiske journalister har tilgang til, men at det ikke er allment tilgjengelig, må være noe i nærheten av et demokratisk problem.

Jeg vil ha politikere som er personlig ansvarlig for sin stemme i Stortinget. Jeg vil ha politikere som setter foten ned når de er uenig med partiet, og som setter sin egen overbevisning først. Jeg syns det har vært trist å se stortingsdebattene med SVs sine representanter, fordi de i sak etter sak må argumentere for ting som verken står i programmet eller de selv mener. De bedrar både seg selv og sitt folk. Det blir selvsagt mest tydelig hos de mest radikale partiene, men det var aldri flertall i Stortinget for å gjøre sexkjøp ulovelig. Men et kupp av landsmøtet til AP gjorde at en rekke AP-representanter i Stortinget stemte mot sin overbevisning. Og det på et punkt som ikke var omtalt i valgprogrammet som representantene ble valgt på. Hvem skal folket stille til ansvar, det er jo ikke landsmøtet i AP som skal motta folks dom.

Jeg har ikke stemt de to siste valgene, og en av grunnene er at det personlige ansvaret er borte. Det er ingen som snakker om det personlige ansvaret i noen sammenheng lengere, og det er kanskje det tydeligeste beviset på at vi er blitt et land hvor alle er sosialdemokrater.

Og med selvstendige politikere så ville lagtinget faktisk hatt en verdi.