ET SVAR TIL AUDUN LYSBAKKEN. Hvis minimumsdemokrati er å overlate makt til enkeltmennesker, familier og bedrifter, er maksimumsdemokrati å utvide politikernes kontroll over stadig flere deler av samfunnslivet.
Denne artikkelen er et svar på Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve sitt innlegg “Minimumsdemokratene”, som stod på trykk i Dagbladet mandag 27. april. En kortere versjon ble trykket i Dagbladet 29. april.
I realiteten er det to spørsmål Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve forsøker å stille i sitt innlegg basert på boken Deltakerne (kronikk 27.04.09). Det ene dreier seg om hva slags demokrati vi skal ha, det andre om hva demokratiet skal bestemme over. Forfatterne tar til orde for mer direkte demokrati, deltagende budsjettering og flere folkeavstemninger. De forsøker å hevde at slike demokratireformer hører den sosialistiske venstresiden til. Det er sprøyt. Så vidt meg bekjent er slike demokratiformer mest utbredt i USA og Sveits, ingen av landene er sosialistiske fyrtårn for å si det forsiktig. I Norge er det Fremskrittspartiet som i størst grad har båret frem slike tanker. Når undertegnede er skeptisk skyldes det altså ikke at jeg er på høyresiden. Men jeg frykter at slike demokratiformer kan undergrave det representative demokratiet og i verste fall pulverisere det politiske ansvaret. Hvis alle har ansvaret for helheten er det ingen som har ansvaret for helheten. Like fullt er jeg tilhenger av lokale forsøk i kommunene dersom de ønsker det.
Men det er i den andre problemstillingen at hovedskillet mellom konservative og sosialister ligger, ikke i spørsmålet om hva slags demokrati vi skal ha, men om grensene for demokratiets – og dermed politikkens – innflytelse. Konservative og liberale vil sette grenser for politikk. Sosialismens ambisjoner har alltid vært politikk uten grenser. Få områder, om noen, er avsondret fra politisk makt og innflytelse. Økonomien er politisk. Familielivet er politisk. Privatlivet er politisk.
Man skulle kanskje tro at demokratiet var den minst kontroversielle ideen av alle i et land som Norge. På sett og vis er det riktig. Historisk sett kan vi si (og her har Lysbakken og Skjerve et poeng) at høyresiden har akseptert flertallsstyret, mens mesteparten av venstresiden i det store og det hele har akseptert rettsstaten. Allikevel er synet på demokratiet en av de viktigste skillelinjene mellom den radikale venstresiden og borgelige. Jeg skal ikke plage Lysbakken med gamle sitater fra hans revolusjonære guttedager i Sosialistisk Ungdom (”Den viktigste forutsetningen for sosialisme er at den private eiendomsrettene til produksjonsmidlene oppheves. Det betyr at kapitalistene fratas sine firma, sine kontorer og sine fabrikker.”), men kjernen i venstresidens program for utvidelse av folkestyret er nettopp å gjøre mer til politikk og på den måten svekke mindretallets rett til å velge noe annet. Lysbakken og Skjerve er befriende ærlige når de sier at kjernen i demokrati ikke er hensynet til mindretallet (!), men flertallets rett til å ”fordele ressurser og styre prioriteringer i tråd med sine ønsker”. Det er selvfølgelig riktig i forhold til de ressursene politikken råder over, først og fremst skatteinntekter; men er det riktig i forhold til samfunnets ressurser som sådan? Bør virkelig flertallet ha rett til å ”fordele og råde over” alt jeg eier etter eget forgodtbefinnende? Har virkelig flertallet rett til å fordele alt det jeg har tjent eller skapt helt uavhengig av mine personlige preferanser? I så fall er det en oppskrift på økonomisk flertallstyranni.
Kronikkforfatterne stiller ikke det helt avgjørende kontrollspørsmålet, det spørsmålet som radikale sosialister har unngått å stille til alle tider: Er det forskjell på et liberalt demokrati og enhver form for flertallsstyre? Finnes det i et demokrati grenser for hva et flertall kan gjøre mot et mindretall, det være seg ta deres liv eller ta deres eiendom? Som maktdelingens filosof Charles Montesquieu så presist observerte: Demokratiet forutsetter en fellesskapsfølelse der det allmenne vel blir satt over hensynet til den enkelte. Dermed kan demokratiet slå over i det rene tyranni, som fører til at den enkelte blir kvalt av fellesskapet.
Et aktuelt eksempel som illustrerer den filosofiske forskjellen i demokratisyn er SVs landsmøtevedtak om å forby, med andre ord stenge med tvang, alle alternative skoler, det være seg Steinerskoler eller kristne friskoler. Selvfølgelig skal vi sikre alle barn en best mulig utdanning og vi skal finansiere et slikt system over skatteseddelen, men når sosialistene vil kjøre bulldoser over alle alternative løsninger bidrar de kanskje til å sikre flertallets interesser, men underkuer samtidig mindretallet.
Mitt syn på demokrati er ikke uproblematisk. Et liberalt demokrati er langt fra uten problemer. Lysbakken og Skjerve tar et retorisk oppgjør med venstresidens hang til statlige mastodonter (dessverre uten å trekke noen konsekvensen av det). Også i markedet kan for mye makt bli samlet på for få hender. Monopolister, kameraderi og grådighet er trusler også i en markedsøkonomi. Den eneste løsningen ligger i gode kontrollorganer, stabile institusjoner, åpenhet og, ja, mer demokrati i bedriftene gjennom ansvarlige eiere. Gjerne også flere ansatte som har aksjer. Politikerne må heller ikke abdisere i forhold til sin rolle som regulatorer og det politiske rammeverket må følge etter en markedsplass som stadig blir mer global. Et fungerende marked er helt avhengig av en fungerende stat. Den pågående økonomiske krisen viser at menneskelig overmot, og troen på perfekte systemer, også spiller fallitt i markedsøkonomien. Men kombinasjonen av et liberalt demokrati, en stabil rettstat og en velfungerende markedsøkonomi er fortsatt det beste alternativet vi mennesker har kommet over.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er redaktør i Minerva.
Jeg tror nok at de ressursterke stort sett er ganske trygge. Årsaken er at resten er for avhengige av dem til å behandle dem for dårlig. Tilogmed selveste Stalin måtte slutte å forfølge ingeniører etter kort tid, Sovjetstaten var rett og slett for avhengig av dem.
Jeg vil heller si at dette er et potensielt enormt problem. At samfunnet er så avhengig av noen få eksperter, at de i stor grad kan diktere de andre.
Jeg synes at private skoler finansiert av det offentlige er det beste systemet i teorien, men er svært skeptisk til det med den store andelen muslimer vi har i Norge. Jeg er imot kristne skoler, fordi det er vanskelig å si ja til kristne skoler men nei til muslimske skoler. Synes at skaden av muslimske skoler er større enn nytten av kristne skoler.
Det er interessant at PeeWee syns at vi kan kvitte oss med religiøse skoler for de i hans øyne ikke er nødvendige. Det er greit nok å ikke ville gi de statlig støtte, noe jeg kan si meg enig i, men å være kategorisk imot en viss type skole fordi man har vurdert dens nytte som for liten er typisk overformynderi og sosialisme. Man er rask til å erklære monopol på hva som er nødvendig for mennesker.
Jeg mener at kristne skoler har en betydelig nytte, og burde ha fått statlig støtte om vi ikke hadde hatt muslimske innvandrere. Det jeg mener er at nytten av kristne skoler er mindre enn den skaden muslimske skoler skaper.