FREMTIDENS UNIVERSITET. I 2059 har universitetssektoren endret seg kraftig. De samarbeider bedre, fordeler oppgavene tydeligere, og de dyrker frem og er stolte av sine akademiske stjernespillere. Mest oppsiktsvekkende: Debatten om dannelse og eliteuniversitet er lagt død.
Dette er første artikkel i serien ”Universitetet om 50 år”. Kommende artikler i serien – som publiseres de neste ukene – er forfattet av Tora Aasland, Kristin Clemet, Dag Einar Thorsen og Panos Dimas. For en innledning til serien, se lederen “Slipp universitetene fri!” av Kristian Meisingset.
Det gamle universitetet, uten tellekanter, hvor de faglige ansatte og særlig professorene styrte sin egen undervisning og egen forskning uten at det ble avkrevd noen form for rapporter, og uten at det forekom nevneverdig kontroll av resultater, kommer ikke tilbake.
I 2009 er det fortsatt mange som sørger over endringene i det gamle universitetet, men i 2059 er endringene i universitetenes funksjonsmåte blitt en selvfølgelig del av hverdagen for studenter og ansatte. Universitetene er sterkt integrerte samfunnsinstitusjoner, som kontinuerlig står i dialog med dem som overtar de utdannete kandidatene, så vel som de som er brukere av forskningsresultater, og denne utadvendte dialogen omfatter private så vel som offentlige instanser og nasjonale så vel som internasjonale samarbeidspartnere.
Doktorgradsutdanningen er sentralisert til de ledende universitetene, og den voldsomme veksten i nye mastergradstilbud i høyskolesektoren som fant sted tidlig på 2000-tallet, er stoppet opp.
Denne åpenheten mot omverdenen, viljen og evnen til å være i dialog om innhold og mål for forskning og studier, har økt universitetenes status og styrket dem ressursmessig.
Samarbeid og arbeidsdeling
I 2059 ser vi en betydelig arbeidsdeling og differensiering innenfor sektoren universiteter og høyere utdanning. Doktorgradsutdanningen er sentralisert til de ledende universitetene, og den voldsomme veksten i nye mastergradstilbud i høyskolesektoren som fant sted tidlig på 2000-tallet, er stoppet opp.
Dette har skjedd først og fremst av kvalitetshensyn. Det hadde vist seg uhensiktsmessig å opprette nye doktorgrader ved små institusjoner med få faglige ansatte med høy forskningskompetanse på feltet for doktorgradsstudier. De mange, spesialiserte mastergradene med få studenter hadde vist seg å bli for ressurskrevende for høyskolene. I 2059 er det ganske vanlig at spisskompetansen i høyskolesektoren deltar i doktorgradsutdanningen i samarbeid med universitetenes større miljøer, og samarbeidet om masterutdanning er også styrket.
I det hele tatt: samarbeidsforholdene mellom universitetene og høyskolene er blitt tettere og mer forpliktene i 2059. Høyskolestudenter som ønsker en mastergradsutdanning, kan enkelt fortsette videre ved et samarbeidsuniversitet. Høyskolene spiller også i mange tilfeller sentrale roller i slikt mastergradssamarbeid. De store universitetene hadde måttet innse at de hadde vært litt langsomme når det gjaldt å ta konsekvensene av den utviklingen som kan sammenfattes i begrepet om kunnskapssamfunnet.
Den høye endringstakten, innovasjonskravene, behovene for utviklingen av offentlig sektor så som skole og helse, alt dette medførte behov for nye utdanningsløp, og høyskolene var i mange tilfelle tidligere ute enn universitetene med å se muligheter for gode studier på slike felt.
Frihet og uavhengighet
Sett under ett hadde altså moderniseringsprosessen fram mot 2050 styrket universitetene. Universitetene var anerkjent som sentrale samfunnsinstitusjoner og nøt stor respekt, ikke bare på grunn av åpenhet mot omverdenen og mange aktive samarbeidsrelasjoner, men også fordi man hadde evnet å ivareta den frie forskningen og universitetenes uavhengige stilling.
I diskusjonene som fulgte etter dannelsesutvalgets innspill, ble det klart at vi sto overfor en skinnmotsigelse.
Disse verdiene sto sentralt også for motstanderne av moderniseringen. Når næringslivet finansierte vesentlige deler av forskningen, og man hadde omfattende representasjon av eksterne i styrer på alle nivå, ja, flere universiteter og høyskoler hadde til og med rektorer som var ansatt og rekruttert eksternt, da ble det viktig å utvikle en politikk som sikret den akademiske friheten.
Å balansere hensynet til åpenhet, dialog og medvirkning med den frie og uavhengige stillingen som et universitet skal ha, var ikke enkelt. Ikke minst slet universitetene med å få på plass rettighetspolitikk for forskningsresultater, og det var ofte ganske harde diskusjoner, ikke minst med industrien, om rettighetene til forskningsresultater man hadde utviklet i fellesskap. Men både industri og offentlig sektor var grunnleggende enige om at samfunnet har behov for institusjoner som har ansvar for at oppdatert kunnskap er allment tilgjengelig, og både næringslivet og samfunnet for øvrig erkjente at det var i alles interesse at det fantes kunnskapsinstitusjoner som ikke var i lomma på noen, steder hvor man kunne føle seg temmelig trygg på at det man fikk presentert som gangbar kunnskap, var basert på det best mulig faglige skjønn, og minst mulig påvirket av økonomiske interesser.
Universitetene konsoliderte seg på kjerneverdiene i de første tiårene etter 2000, og lærte seg å håndtere helt ulike prosjekttyper og samarbeidsrelasjoner på en profesjonell måte. Man hadde også såpass god offentlig finansiering at man kunne si nei takk til prosjekter hvis kravet fra næringslivssiden var for eksempel uakseptabelt lang hemmeligholdsperiode.
Dannelse versus nytte?
Utviklingen i forståelsen av universitetenes roller og oppgaver beveget seg etter 2000 i retning av relevans, kontakt og samarbeid. Nytteaspektene ved kunnskap sto sentralt, men det ble også gjort anstrengelser ved Universitetet i Oslo i 2009 for å bringe dannelsesdimensjonen tilbake på agendaen.
Innenfor en tenking rundt kunnskapens dannelsesfunksjon står kunnskapens egenverdi sentralt. Kunnskap er en verdi i seg selv, og ikke først og fremst fordi den kan brukes til noe som er samfunnsnyttig.
Akademiske stjerner og fremragende forskningsmiljøer ble i langt høyere grad enn på 1900-tallet bevisst rekruttert, dyrket fram og vist fram.
I diskusjonene som fulgte etter dannelsesutvalgets innspill, ble det klart at vi sto overfor en skinnmotsigelse. For så vidt hadde UiOs rektor i perioden 2006-2009, Geir Ellingsrud, allerede et par år tidligere uttalt at forskjellene mellom frie studier og profesjonsutdanninger var i ferd med å bli irrelevant. Uansett måtte alle studenter ha jobb, og uansett var endringstakten så høy og arbeidslivets behov så differensierte, at det var blitt umulig for universitetene å produsere ”gryteferdige” kandidater som kunne fungere hundre prosent i arbeidslivet fra dag en til pensjonsalderen.
Dermed må universitetskandidatene, uansett hvilket yrke de skal inn i, ha evnen til å ta til seg kunnskap, til å kunne lære seg nye ting, til å kunne tenke videre og utvikle seg. Her møter vi også dannelsesbegrepet i døren. Kunnskap blir en verdi i seg selv, i den forstand at kunnskapen lærer deg å lære.
Konkurranse fremfor eliteuniversitet
I årene rundt 2005 diskuterte man i norsk offentlighet spørsmålet om eliteuniversitet. Det var på mange måter en litt forvirrende diskusjon. Nordmenn hadde ikke klekket ut denne tanken selv, tvert imot sto spørsmålet om særskilte høykvalitets-kunnskapsinstitusjoner på agendaen i store deler av verden. Det hørtes naturligvis fint ut med eliteuniversitet. Alle de etablerte norske universitetene kunne vel tenke seg å få tildelt et slikt stempel.
Men etter hvilke kriterier skulle det norske eliteuniversitetet etableres? Er et eliteuniversitet noe man ganske enkelt kan vedta, eller må universitetene først bevise sin elitestatus? Må man kunne bevise sin elitestatus over hele fagbredden? Kort sagt: Hvilke kjennetegn skulle et eliteuniversitet ha? Måtte et eliteuniversitet være lite, eller kunne man snakke om et masseuniversitet som var et eliteuniversitet? I tillegg til disse uklarhetene kom den norske, sosialdemokratiske likhetsideologien inn med sine motforestillinger.
Etter hvert døde diskusjonen ut av seg selv, men det som ikke døde ut, var bevisstheten om konkurransen innen den internasjonale universitetssektoren. Universitetene hadde behov for å ha akademiske stjerner og fremragende forskningsmiljøer. Disse ble i langt høyere grad enn på 1900-tallet bevisst rekruttert, dyrket fram og vist fram, og de fikk spesielt gode arbeidsvilkår. Som kjent spilte også forskningsrådet en betydelig rolle i denne utviklingen, med sine satsninger på Sentre for fremragende forskning og Sentre for fremragende innovasjon.
I samfunnene etter 2000 har kunnskapsbehovene vist seg å være svært store. Mange andre institusjoner enn universitetene forvalter kunnskap, utvikler ny kunnskap og gir kunnskapen videre.
De norske universitetene valgte altså en løsning med både spiss og bredde, både fremragenhet og masse, innenfor en og samme institusjon. Konseptet viste seg fruktbart. Det bød riktignok på ledelsesutfordringer å prioritere og fordele ressurser. Men det var viktig, også for rekruttering til universitetet som helhet, å ha noen særlige elitesatsninger og elitemiljøer.
Tiden går. Universitetene består
Den arabiske verden hadde flere etablerte universiteter før år 1000. I Europa er de eldste universitetene grunnlagt i de tidligste påfølgende hundreårene (Bologna 1088, Oxford 1167). Universitetsinstitusjonene er både svært ulike seg imellom, og de har endret seg kraftig over tid. Kanskje er det nettopp fordi universitetene har evnet å endre seg kraftig over tid at de er så bestandige.
Universitetene kommer til å bestå langt inn i den fremtid som kommende studenter ennå ikke er født inn i. Det vil alltid være behov for kunnskap.
I samfunnene etter 2000 har kunnskapsbehovene vist seg å være svært store. Mange andre institusjoner enn universitetene forvalter kunnskap, utvikler ny kunnskap og gir kunnskapen videre. Men det vil i lang tid framover være behov for institusjoner som har kunnskap som sin hovedoppgave. Disse er åpne mot omverdenen og samarbeider med andre kunnskapsaktører. De har et langsiktig perspektiv, forvalter og utvikler kunnskap basert på kloke menneskers beste skjønn, og arbeider ikke kun med kunnskap ut fra kortsiktig nyttetenking og økonomiske interesser.
- Kathrine Skretting (f. 1953) er professor i film- og medievitenskap, og dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU fra høsten 2005. Hun var prorektor ved NTNU 1999-2001, og i denne perioden nestleder av forskningsutvalget i Universitets- og høyskolerådet. Hun var også medlem av Stjernø-utvalget som avga sin utredning om fremtiden Universitets- og høyskolesektor i 2008.
Ingressfoto: “Universitetet i Oslo sentrum” av Wikipedia-bruker Mahlum. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen.
