KOMMENTAR: Kan det komme noe positivt ut av konfrontasjonen på Durban II-konferansen når ulike land og kulturer så ulike oppfatninger om hva som utgjør grunnleggende moralske normer?
Den nylig avsluttede konferansen i Geneve som er blitt kalt Durban II hadde som mandat å følge opp deklarasjonen og handlingsprogrammet som ble vedtatt ved den første Durban-konferansen i Sør Afrika i 2001. Sentrale vestlige aktører som Canada, USA, Italia og Australia, Tyskland, New Zealand, Polen og Tsjekkia samt Israel, valgte å boikotte møtet. De fleste av EU-landene som deltok, valgte videre å sende delegater på lavere nivå i protest.
Konferansens overordnede mål om å bekjempe rasisme og relaterte problemer synes å være basert på verdier som er solid forankrede i den vestlige verden anno 2009. Hvorfor fremstår da denne konferansen som så kontroversiell blant vestlige land?
Krenkelse av religionen
Vi må først tilbake til den første Durban-konferansen. Blant de ulike temaene som ble drøftet, utgjorde spørsmålene om kompensasjon for slaveri, samt konflikten mellom Israel og palestinerne de største stridspunktene. Det sistnevnte skapte størst furore. I utarbeidelsen av konferansens sluttdokument insisterte land som Iran og Syria på å knytte sionisme-begrepet direkte til rasisme. Dette ble ikke implementert, men debatten, den anti-israelske og nærmest antisemittiske ordlyden i et sluttdokument fra en parallell NGO-konferanse, resulterte i at de israelske og amerikanske delegasjonene trakk seg fra konferansen.
Mange fryktet at Durban II ville følge i samme spor med lite nyanserte angrep på Israel og jøder. Dessuten ble den forberedende komiteen, som ble ledet av Libya med en nestleder fra Iran, kritisert å ta til orde for å gjøre krenkelser av religionen til et brudd på menneskerettighetene, samtidig som hjemlig diskriminering og overgrep ble oversett.
Arven etter kolonitiden, Islam og Israel
Dagens forhold mellom ulike land og kulturer preges i stor grad av det historiske forholdet mellom Nord og Sør (les, europeiske land og USA versus store deler av Midtøsten, Afrika, Asia og Sør-Amerika). Vestlig kolonialisme har etterlatt seg dype arr, og mange av samtidens strukturelle og kulturelle utfordringer i den ikke-vestlige verden kan spores tilbake til flere århundrer med europeisk intervensjon.
Slavehandel og kolonimakter etter tradisjonelt mønster er historie, men allikevel en så nær historie at den fortsatt er høyst levende i ikke-vestlig bevissthet. Dette leder oss faktisk tilbake til Israels utsatte rolle under Durban-konferansen, og en årsak til at kritikken av landet får gehør blant en rekke ikke-vestlige deltakere: Israel oppfattes i mange sammenhenger som en siste kolonialistisk skanse i konvensjonell forstand. Den åpenbare analogien er Israels jødiske befolkning som ””””hvite”””” og ’ressurssterke’ europeere (alternativt etterkommere av disse), med økonomiske så vel som forsvarsmessige bånd til vestlige ””””moderland””””. I kontrast står den innfødte palestiner, som etter velkjent mønster utnyttes som billig arbeidskraft og kontrolleres som en sikkerhetsmessig trussel.
Men Israels utsatte posisjon skyldes også en annen utvikling: Gjenoppblomstringen av en islamistisk politisk bevissthet fra 70-tallet og utover. Dette har også endret dynamikken mellom” nord” og ”sør”. Den religiøse verdensanskuelsen har fått større vekt og bidratt med et nytt nivå i imperialismediskursen. De siste tiårenes nære sikkerhetspolitiske samarbeid mellom USA og Israel har plassert sistnevnte i selskap med det som gjerne oppfattes som vestens ideologiske høyborg. Israel har med dette ikke kun blitt betraktet som en tradisjonell kolonimakt, men også som en judeo-kristen ideologisk utpost i Midtøsten, og som et verktøy for å utøve ideologisk kontroll over regionen.
‘Sivilisasjoners sammenstøt’ i praksis?
Harvard-professoren Samuel P. Huntington lanserte tidlig på 1990-tallet sin teori om at menneskers kulturelle og religiøse identiteter ville utgjøre de globale konfliktlinjer etter Sovjetunionens fall. Til tross for sterk kritikk, fremstår Huntingtons modell som påfallende nyttig i analysen av konfliktbildet som kommer til syne i forbindelse med Durban-konferansen.
Huntington deler verden inn i ni sentrale ”””’’sivilisasjoner”””” etter skillelinjer som en delt kultur, språk eller identitet. Disse følger i all hovedsak også religiøse skillelinjer. Modellen beskriver videre ulike grader av konfliktintensitet mellom disse ulike sivilisasjonene. Fordi de begge er misjonerende religioner med universelle ambisjoner (altså, de gjelder for alle mennesker), står vestlig og islamsk sivilisasjon i et potensielt konfliktforhold til hverandre. Israel anses av Huntington som et spesielt land som kan defineres som en unik sivilisasjon, men som like fullt har mye til felles med den vestlige sivilisasjonen.
Hva kan komme ut av Durban-konferansen?
Durban II utviklet seg til å bli det som kan karakteriseres som en fadese. Konferansen ble preget av boikott og kraftige protester, og en lang rekke sentrale saker som ikke er sentrert rundt forholdet mellom vestlige og islamske land, havnet i bakgrunnen.
Jeg velger å lese dette som en måling av muskler mellom det som Huntington karakteriserer som de ’vestlige’ og ’islamske’ sivilisasjoner. Aktører som Irans president Mahmoud Ahmadinejad og andre representanter for islamske land, synes å utfordre og teste ut grensene for ytringsfrihet som forumet representerer. Presentasjonen av alternative forståelser av rasismebegrepet utfordrer ’vestlig’ forståelse av sine egne definisjoner som universelle, og setterdermed også en vestlig etnosentrisme på prøve.
Dette står som et resultat av et verdensbilde i endring, der vestlige land i økende grad mister sitt tradisjonelle hegemoni. Et historisk utbyttingsforhold mellom Nord og Sør gjør det nærmest umulig å unngå gnisninger mellom historiske ’herrefolk’ og ’slaver’. Når det kommer til den islamske kulturarven, som i stor grad speiler vestlig tankegang i sine idealer om religiøs omvendelse og universell ideologisk kontroll, er dette forholdet, i tråd med Huntingtons forståelse, særlig problematisk. I sin nydefinering av en moderne identitet, har den islamske sivilisasjonen dessuten en storhetstid med en uforliknelig ekspansjon å skue tilbake på. Israel, i skjæringspunktet mellom disse to verdensanskuelsene, har intet annet valg enn å stå i sentrum av jordskjelvet i kollisjonen mellom de to ideologiske kontinentalplatene.
Et alternativ til Huntingtons sammenstøt
Huntingtons teori fremstår som en fatalistisk modell som synes å forutsette en uunngåelig konfrontasjon i form av global krigføring. Durban-arrangøren FN ble etablert på ruinene av annen verdenskrig, der hensikten var å danne en plattform der verdens stater kunne løse stridigheter som stod i fare for å utvikle seg til væpnede, internasjonal konflikter, gjennom dialog. Til tross for kraftige motsetninger som vi har vært vitner til i løpet av Durban II, må ikke konferansens rolle som en alternativ arena for væpnet ’sammenstøt mellom sivilisasjoner’, overses. Boikott, protester og en malstrøm av offentlig debatt, står som en del av spillet. En påfølgende, og forhåpentligvis introspektiv evaluering og selvkritikk av egne idealer innad i de ulike ’sivilisasjonene’, likeså.
Alt dette er fullstendig i tråd med FNs målsetninger. På grunnlag av dette vil jeg hevde at ’skandalekonferansen’ Durban II faktisk må stå som vellykket for ettertiden.
Karin Abraham (f. 1977) er kunsthistoriker fra UiO og Master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion Universitetet i Israel. Hun er for tiden bosatt i Jerusalem hvor hun arbeider som journalist for norske medier.
Minerva har også tidligere skrevet om Durban II konferansen.
Torbjørn Røe Isaksen – Skandalekonferansen.
Jan Arild Snoen om ”the odd man out”.
Jeg vet ikke hvor Karin Abraham står politisk, men jeg tør vedde en bayerøl på at hun hører til den delen av befolkningen som mener at en passe dose kulturell selvforakt er på sin plass – det er jo som kjent en del av botsøvelsen for Vestens historiske ”arroganse”. Det er den vestlige kolonialismen og slavehandelen som er problemet, i følge Abraham.
Det hjelper vel ikke å minne artikkelforfatteren om at slavedrift og imperialisme ikke har vært forbeholdt vestlige makter, tvert i mot, det er like mye et østlig fenomen. Muslimene har gjennom historien vært utmerkede slavedrivere, hvis det er noen som lurer. Men det passer som kjent dårlig inn i et politisk verdensbilde der Østen (særlig muslimske stater) har fått tildelt offerrollen, og der Vesten fortsatt spiller rollen som kynisk overgriper.
Når den kulturelle selvforakten øker, blir den til en del av problemet, også i denne artikkelen. Abraham skriver: ”Til tross for kraftige motsetninger som vi har vært vitner til i løpet av Durban II, må ikke konferansens rolle som en alternativ arena for væpnet ’sammenstøt mellom sivilisasjoner’, overses. Boikott, protester og en malstrøm av offentlig debatt, står som en del av spillet. En påfølgende, og forhåpentligvis introspektiv evaluering og selvkritikk av egne idealer innad i de ulike ’sivilisasjonene’, likeså.” Påstanden er at Abraham nærmer seg en tåpelig relativisme hvis hun her mener at vestlige og ikke-vestlige land skal evaluere og ta selvkritikk på egne idealer som om de var likeverdige. Med et slikt utgangspunkt er det selvfølgelig mulig å tenke at Durban II-konferansen var en nyttig lekegrind for politikere som ønsker å ta et oppgjør med vestlig arroganse.
De av dere som ikke faller for Abrahams kulturrelativistiske pragmatisme bør først stille følgende spørsmål: Hva er egentlig vitsen med et menneskerettsråd i FN -regi, og hva er vitsen med å avholde globale konferanser mot rasisme? Skal vi ikke kunne kreve at det beryktede FNs menneskerettsråd og Durban II – konferansen gjør verden til et bedre sted for menneskene som bor der? Men hvor mange færre homofile vil bli hengt i Teheran på grunn av konferansen? Hvor mange vil få økt ytringsfrihet i Kina på grunn av den? Hvor mange slipper unna slaveriet i Sudan fordi det endelig dukket opp en forsamling der ”slavefolket” kunne ta et oppgjør med sitt ”herrefolk”. Hvis antakelsene ovenfor blir negative, bør det reises noen nye problemstillinger. Her er en: Er det ulemper med å ha et en slikt råd og en slik forsamling gående dersom den ikke produserer noen resultater? Kan virkomheten virke mot sin hensikt?
Abraham hevder at skandalekonferansen Durban II må stå som vellykket for ettertiden. Jeg vil hevde at hun tar feil.