Spørsmålet som må stilles i barnevernssaker er ikke om biologi har betydning, men hvilken betydning den har. Og om ikke barnevernet de siste årene har blitt pålagt å vektlegge biologi i større grad enn det er dekning for.
Jeg har en femten år gammel sønn. Tilfeldighetene ville det slik at vårt nærmeste vennepar den gangen også ventet barn, og to gutter ble født på samme sykehus en sen julinatt. År etter har jeg spurt min sønn – i spøk, men med en undertone av alvor: – ”Hva om vi tok feil? Om vi i et villfarelsens øyeblikk kom til å forbytte dere to – hva skulle vi gjort da? Skulle vi byttet om igjen?” Han ler litt. Det er ganske utenkelig for ham å bytte bosted til et annet sted i landet, bytte foreldre og søsken.
Biologi har betydning – la meg allerede nå fastslå det. Egen erfaring, møter med barn og unge i barnevernet og teoretisk kunnskap underbygger dette standpunktet. Mitt spørsmål er dermed ikke om biologi har betydning, men hvilken betydning den faktisk har. Og i forlengelse av dette: Kan det tenkes at barnevernet i gjennom de siste år har blitt pålagt å vektlegge biologi i større grad enn det faktisk finnes dekning for? I større grad enn det som tjener barn?
Tendensen i barnevernet gjennom de siste årene er klar. Lov om barneverntjenester fra 1992 har som formål å sikre at alle barn – også de som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling – får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid (§1). I selve lovteksten finnes ikke det biologiske prinsipp nevnt, men av NOU 2000:12 kan vi lese at prinsippet har vært lagt til grunn for lovarbeidet. Den påfølgende stortingsmelding (nr 40 2001-2002 Om barne- og ungdomsvernet) understreker at … ”utgangspunktet for barnevernlova og regjeringa er at det er best for barn å vekse opp hos dei biologiske foreldra. Dette ser ein på som ein eigenverdi for barnet, sjølv om det er manglar ved dei oppvekstvilkåra foreldra kan tilby barnet, og sjølv om det finst andre som er betre skikka enn foreldra til å ta seg av det. Sjølv om det blir påvist svikt i foreldra si omsorgsevne, og sjølv om svikten kan vere av til dels alvorleg karakter, er hovudregelen at ein primært skal prøve å betre situasjonen ved hjelpetiltak i heimen.” Meldingen følges opp av et rundskriv som presiserer at …barnevernslovens utgangspunkt er at det er best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre (Rundskriv Q-0982), og går dermed langt i å definere hva barnets beste er.
Hvem er barna? Barna vi snakker om er mange – og ulike som folk flest. Begrunnelsen for å iverksette et tiltak i barnevernet kan være at foreldrene ikke er i stand til å ta hånd om barna sine, enten på grunn av manglende evner, eller på grunn av atferd som ikke blir akseptert (Kristofersen, Clausen og Jonassen 1996). Det kan finnes mange årsaker til at foreldre ikke makter dette. Noen sliter med egen fysisk eller psykisk helse i en slik grad at hverdagen ikke gir dem plass til å følge opp sine egne barn. Smerte, angst og depresjon kan kreve så mye krefter at det mangler nødvendig overskudd til å trygge barna. I noen familier gjennomsyrer foreldres rusmisbruk barns dagligliv. Uforutsigbarhet kjennes truende, og tidvis er det mors eller fars dagsform som avgjør om det er mat i kjøleskapet, ro til å sove om natten eller hjelp til å knytte vrange skolisser. Andre barn lever i familier der de blir fysisk eller mentalt mishandlet. Slag, spark, latterliggjøring, seksuelt misbruk eller isolasjon er bare noen av mange eksempel på handlinger barn blir utsatt for. Leif forteller:
”Det nærmet seg jul, og for oss var dette den verste tiden i året. Jeg husker jeg våknet midt på natten på julaften, mamma var innelåst på soverommet og søsteren min prøvde å komme seg ut fra rommet sitt. Far hadde spikret igjen døren fra utsiden. Jeg løp gråtende og redd inn i stuen, han ble sint og tok brannslukkingsapparatet og holdt det opp i ansiktet mitt… jeg husker ennå hvor vondt det var. Han hev meg ut i snøen og låste meg ute…” (Leif i Follesø 2006 s.44)
Leif er et av mange barn som har opplevd grov omsorgsvikt. Hans fortelling er unik, men ligner også andres. Noe av det barn forteller om er sviket de har vært utsatt for på den arenaen der de mer enn noe sted skulle kunne føle seg trygge – hjemme. Hvordan dette kan oppleves er både vanskelig og smertefullt, kanskje ikke mulig, å ta inn over seg. At vold, overgrep og vanskjøtsel skjer bak stengte dører der ingen kan se. At de voksne som skal beskytte nettopp er de som utsetter deg for fare. Og videre at de samme voksne kan bruke ord som forklarer, beskriver eller omskriver hva som skjer hjemme hos dem.
Hva er et prinsipp? Jeg skal diskutere spørsmålet, men la meg først forsøke en liten omskriving: Det er best for Leif å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette er en egenverdi for Leif, selv om det er mangler ved de oppvekstvilkårene foreldrene kan tilby ham, og selv om det er andre som er bedre skikket til å ta seg av ham. Selv om far låser inn mor, selv om far truer Leif med brannslokningsapparatet og hiver ham ut i snøen skal en primært forsøke å bedre situasjonen ved tiltak i hjemmet. Kan en fortelling se slik ut? Spørsmålet er viktig – og svaret er betydningsfullt. Det er nettopp i liv som dette biologi som prinsipp kan bli så feil. Hvem bestemmer i Leivs liv, og hvem bestemmer at det er en egenverdi for ham å vokse opp i sin familie? Ikke Leif.
Ordet prinsipp kommer fra det latinske ordet principium, som betyr «opprinnelse» eller «første årsak». Prinsipp brukes i betydningen grunnsetning, som i en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling (Wikipedia). Det spesielle med et prinsipp er at det heves over andre argument, det blir målet for handlinger og valg, somlyset man bruker for å se bedre. Dersom biologi er et prinsipp vil det være med på å styre hvordan vi forstår Leivs liv, og hvilken hjelp som settes inn. Slik situasjonen er i barnevernet i dag vil det gjerne settes inn hjelpetiltak i hjemmet. En ungdom sier: …fra barnevernets side skal alt prøves. Om mammaen din slår så kan vi ordne slik at du ikke er så mye hjemme i helgene. Eller vi skal først finne ut hvor mye hun slår. Det tar tid. Kjempemye tid! Og hele denne tiden er barnet i det hjemmet, også når sosialarbeideren går. Det hjelper ikke det barnet som er i en akutt krise at saksbehandleren lover å starte med hennes sak som det aller første hun gjør i morgen. Eller på mandag. For en unge kan de timene eller dagene bli forferdelig lange. (Janka i Follesø 2006)
Er det biologiske prinsipp faglig eller normativt forankret? I følge Stortingsmeldingen blir det å flytte fra sin biologiske familie i seg selv sett på som et traume for barn. Identitetsfølelse vises til som grunnleggende, og biologisk tilknytning hevedes det, lar seg vanskelig erstatte. Hvor kommer disse standpunktene fra? Av stortingsmeldingen leser vi at forskings- og teorigrunnlaget for barnevernet ikke gir entydige svar på hva som er god nok omsorg, og at det ikke finnes enkle kriterium når en skal ta stilling til hvor mye som skal stå på spill før det er akseptabelt å svekke eller bryte barnets bånd til sine biologiske foreldre. Men, hevdes det videre: Det synes likevel å ha vært en økt tendens på 90-tallet å vektlegge biologiske relasjoner i psykologiske og juridiske vurderinger omkring omsorgssituasjonen til barn.
Det finnes en beundringsverdig ydmykhet i forståelsen av at forskning og teori ikke gir enkle og entydige svar i så vanskelige spørsmål som det her er snakk om. Det gjør det imidlertid vanskelig å forstå bastantheten i konklusjonen, der biologi går seiersgangen frem mot et prinsipp. Hvor tok usikkerheten veien?
Forståelsen av barn og foreldres tilhørighet til hverandre har sterke normative innslag. I tillegg til å beskrive noe som er, viser det til noe vi ønsker skulle være. Vi ønsker at barn skal ha det bra, og vet at de aller fleste barn har det – hos sine foreldre. Kan dette gode ønsket også medføre at noen barn blir boende for lenge i hjem som smerter og skader? Tør vi tenke på det – og ta de konsekvensene som eventuelt følger av dette? Barnevernet definerer gjennom sin praksis minimumsstandarder for barneomsorg i vårt samfunn. Hva er et barns tålegrense, og hvor mye skal barnet kunne sviktes før noen griper inn? Hvor går grensen for foreldres rett til å bestemme over sine barn? Dette er spørsmål som handler om fag, politikk, om voksnes mot til å lytte til barn og ta dem på alvor også når foreldre og barn er i konflikt med hverandre.
Barne- og likestillingsministeren åpner for en viktig debatt når hun spør om det biologiske prinsipp har vært gitt for stor plass i norsk barnevern. Vi må, som hun også sier, finne forskning som gir kunnskap om temaet. Vi kan imidlertid også snu bevisbyrden på hodet: Dersom det biologiske prinsipp skal bli stående – som prinsipp – må den forskning som legitimerer dette vises med all tydelighet. Om denne ikke finnes må biologiens betydning i barnevernet nedskrives. Det betyr ikke at biologi er betydningsløs, heller at mange viktige forhold kan vurderes ved siden av hverandre. Som å ha et stabilt og forutsigbart liv. Som å få omsorg, støtte og grenser. Som å gi og få kjærlighet. Som å ha kontakt med sine biologiske foreldre. Eller fortjener biologi sin plass som prinsipp – også om det kommer i konflikt med det barn selv mener er deres beste?
- Reidun Follesø (f. 1962) er førsteamanuensis ved fakultet for samfunnsvitenskap, Høgskolen i Bodø
