Årets valgkamp markerer internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men er partiene og kandidatene i overkant naive i troen på nett og sosiale medier?
”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne”. Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken “I valgkampens hete” fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.
Prøving og feiling
Konklusjonen står seg etter min vurdering godt også i dag, selv om det har skjedd en hel del på fem år. For TV og tradisjonelle medier har, tross en viss tilbakegang, fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs sterke posisjon forhindrer likevel ikke at internett blir viktigere enn noen gang i årets valgkamp.
Prøving og feiling
Konklusjonen står seg etter min vurdering godt også i dag, selv om det har skjedd en hel del på fem år. For TV og tradisjonelle medier har, tross en viss tilbakegang, fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs sterke posisjon forhindrer likevel ikke at internett blir viktigere enn noen gang i årets valgkamp.
Her hjemme har det vært fryktelig mye prøving og feiling, mest feiling, på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 i forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier, og bare de aller mest spesielt interesserte av oss har vel orket å frekventere disse sidene.
Opprustning
Men nå skjer det noe. Nettsidene relanseres og sprites kraftig opp. Kandidater, særlig de som er nominert på kamplassene, lager valgvideoer om seg selv – Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog langt igjen til Carl Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.
Særlig synes jeg at KrF, Venstre og SV ligger i fremste rekke på nett. KrFs posisjon er kanskje noe overraskende. Partiet har bl.a. kjørt et interessant konsept hvor alle partiets toppkandidater stilte til nettdebatt i løpet av 24 timer. Venstre har på sin side en ”Obama-light”-versjon der brukere som gjør forskjellige innsatser for partiet, kan jobbe seg opp i mot en topp score på 12 poeng. SV har også gode nettsider og flere av de beste bloggerne. Det samme har til dels Høyre, men blåbloggerne har etter mitt skjønn stagnert noe etter å ha vært de klart ledende i bloggingens tidlige fase.
Frp gir blaffen
Også Ap har tatt seg kraftig opp på nett, selv om gode Ap-blogger bortimot er fraværende. Sp henger delvis med, men partiet har åpenbart både mye å lære og hente. Frp går derimot, som vanlig, sin egen vei og gir omtrent blaffen i nettet. Eller blaffen er kanskje noe drøyt, for man er på nett. Men dialogen med leserne og velgerne er bortimot fraværende, slik Bente Kalsnes helt korrekt påpeker. Partiet gjennomførte nylig et landsmøte som, i nettsammenheng, slett ikke uten grunn har blitt karakterisert som årets mest lukkede. Og hvor i all verden er Frp-bloggerne? Med et par småhederlige unntak, så gidder ikke Frp-politikere å bruke tid på det. Kanskje har Frp-ere forstått det som ikke de andre har forstått. Nemlig at valget slett ikke vinnes på nett, men andre steder. Eller kanskje de undervurderer nettet en smule.
Lite viktig
Jeg tror at det er viktig å ha to ting klart for seg m.h.t. internett.
Jeg tror at det er viktig å ha to ting klart for seg m.h.t. internett.
1) Internett er viktigere enn noen gang.
2) Internett er fortsatt lite viktig.
2) Internett er fortsatt lite viktig.
Mitt generelle inntrykk er at partiene, i den noe misvisende ”Obama vant valget på nett”-rusen har fått med seg nr 1, men ikke nr 2. Det vil si at en del snarere overvurderer enn undervurderer nettets betydning. Enkelte kampanjerådgivere ville nok derfor stått seg på å tone ned euforien en smule. For nettet vil spille en rolle ved dette valget, men rollen er begrenset til å være et supplement. Og det aller viktigste med årets nettaktiviteter er nok at de kan generere noen oppslag i tradisjonelle medier. Særlig er dette et betydningsfullt poeng for alle som ikke slipper så ofte til i media – det gjelder i grunn alle utenom Ap og Frp.
Balanse
Det gjelder derfor, slik som i det meste her i livet, å finne en balanse. For Ap vinner slett ikke valget ved at Helga Pedersen twitrer om at hun er nydusjet. På den annen side taper man selvsagt ikke noe på å være god på nett. Ikke minst i forhold til unge velgergrupper kan nettet ha en viss betydning. Derfor må partiene vurdere hvor mye man skal vektlegge nettet i forhold til hvilke gevinster det er å hente på dette, både på kort og lengre sikt.
Balanse
Det gjelder derfor, slik som i det meste her i livet, å finne en balanse. For Ap vinner slett ikke valget ved at Helga Pedersen twitrer om at hun er nydusjet. På den annen side taper man selvsagt ikke noe på å være god på nett. Ikke minst i forhold til unge velgergrupper kan nettet ha en viss betydning. Derfor må partiene vurdere hvor mye man skal vektlegge nettet i forhold til hvilke gevinster det er å hente på dette, både på kort og lengre sikt.
Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler uansett samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre, fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere.
I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV- og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Særlig de unge bruker nå nettet – 70 prosent er innom nett bortimot daglig. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke lenger nok. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.
Redaktøransvar
Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Kommunikasjon på nett åpner opp for at politikerne, særlig de som bruker nettet enveis a la Frp, lettere kan slippe å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål.
Dette setter nye krav til velgerne. For velgere som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Fomlingen snart over
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For ved å overta noe av medias rolle får de også et redaktøransvar. Og det er ingen grunn til å tro at politikere vil være seg noe som helst slags redaktøransvar bevisst. Derfor er det, i motsetning til hva Solhjell framholder, all grunn til å tro – og håpe – at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille i valgkampene i mange årtier framover.
Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på tradisjonelt vis. Det vil stort sett si på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og de fleste andre dager også, avlyses gjerne deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene. TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen.
Men gjennombruddet blir nok ikke så massivt som mange i disse dager later til å tro.
Dette setter nye krav til velgerne. For velgere som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Fomlingen snart over
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For ved å overta noe av medias rolle får de også et redaktøransvar. Og det er ingen grunn til å tro at politikere vil være seg noe som helst slags redaktøransvar bevisst. Derfor er det, i motsetning til hva Solhjell framholder, all grunn til å tro – og håpe – at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille i valgkampene i mange årtier framover.
Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på tradisjonelt vis. Det vil stort sett si på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og de fleste andre dager også, avlyses gjerne deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene. TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen.
Men gjennombruddet blir nok ikke så massivt som mange i disse dager later til å tro.
- Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er statsviter og skribent.
Jeg er mye enig i det du skriver. Og det er jo stort sett til USA man har sett, jeg har hvertfall i liten grad hørt om andre land hvor nettet har hatt en stor betydning for valget.Det første er at det er mennesker som skaper engasjement, ikke partier. I USA er det klare personvalg, I Norge er det partivalg. De fleste har ikke muligheten til å stemme på Stoltenberg, og de har ingen forhold til listetoppen i hjemfylket. Sannsynligheten for at de skal bli så engasjert at de ikke bare selv surfer innom sidene, men også ber om venner og bekjente gjøre det, er liten. Og internett er en langt bedre målestokk på engasjementet til tilhengerne enn antallet tilhengere. Et godt eksempel er Ron Pauls presidentkandidatur, de knuste all motstand på nett(mest sett på youtube, mest googlet, flest meetup-grupper osv) uten at det betalte seg på valgdagen.Vi ser det samme i Norge, og det forklarer Krf sin nettsatsning. Kristen-Norge har inntatt nettet, fordi de forstår at de vinner på engasjement og ikke i antall. Det samme ser vi i innvandringsdebatten, er man innom en diskusjon i en nettavis så får man inntrykk av at det stort sett bare er mørkebrune meninger der. Det gjenspeiler selvsagt ikke den vanlige leseren, men det er de som er mest engasjert som blir synlig.
Den politiske betydningen av politisk meningsutveksling i diskusjonsfora som Diskusjon.no, VGD.no, Hegnar.no etc. overses av politikere og politikk-i-sosiale-medier-observatører. Effekten av politikernes twittring og politiske blogging overdrives når det gjelder å nå velgerne. Les mer på http://www.stortingsvalget-2009.no
Bigboyen: Ja, at KrF er såpass bra på nett er et interessant fenomen. Men som antydet – det vil nok ha lite eller ingen ting å si ift. velgeroppslutning. Svendsen: Hva slags politisk betydning mener du at meningsutvekslingen på slike nettforum har?Er fortsatt skeptisk til verdien av buzzanalyser, men ser likevel med interesse på det du holder på med.
Verdien av buzzanalyser/analyser av politisk prat er flerfoldig for politikere og partier.Før jeg viser til noen eksempler vil jeg understreke viktigheten av analyser av diskusjonsfora; mengden politisk prat som produseres på slike arenaer er omfattende. Enktelte debatter, slik som hijab- og blasfemidebattene i februar avstedkom tusenvis av diskusjonsinnlegg i løpet av ganske få dager. Dette er våre digitale “gater og torg”, her finnes store velgerskarer som debatterer politiske tema. Som det har blitt påpekt tiltrekker slike fora mennesker med “outrerte” meninger. Til det vil jeg kommentere at de “outrerte stemmene” legges også til valgurnene. Dertil er det jo også slik at andelen “seriøse” innlegg dominerer. “Outrerte” vs. “seriøse” diskusjonsinnlegg kan (ennå) ikke kvantifiseres og etterprøves, så dette er inntil videre en ikke dokumentert påstand. Tror vel også at det er gjennom analyser av slike fora at en kan nærme seg forståelsen av Frp-koden (jf. “folk flest” etc.). Så til verdien av analyser av politiske diskusjoner i sosiale medier: For det første kan en gjennom analysene påvise omfanget av politisk prat om et gitt tema. En analyse av politiske trender gjøres ofte slik at flere tema analyseres samtidig, slik at en kan måle relative endringer i mengden omtale. I løpet av den spanske valgkampen i 2008 finner vi et godt eksempel på hvordan temaet innvandring, som ved valgkampens begynnelse var definert som mindre viktig av de politiske aktørene, nettopp viste seg å bli en het potet få uker før valget. Se http://www.eleccionesgenerales-2008.com/tema-politico-emergente-en-caso-de-rajoy-la-inmigracion.Sakseierskap er også et interessant analyseområde. Gjennom analyser av politisk prat i f.eks. diskusjonsfora er det mulig å påvise hvilke sammenhenger det er mellom et politisk parti og gitte politiske saker i diskusjonene “the online crowds” fører. Et konkret eksempel på slike analyser vises på http://www.kommunevalget2007.no/?p=143. Ennå påvises ikke positiv og negativ omtale av politikere og partier i våre analyser, men vi håper å gjøre nettopp slike semantiske analyser i løpet av ikke alt for lang tid. I hvilken grad kan så tendensene som påvises antas å predikere tendenser i befolkningen for øvrig? For en kort diskusjon, se http://www.stortingsvalget-2009.no.Det må også nevnes at sosiale nettverksanalyser kan påvise omfanget og effekten av f.eks. politikernes twittring (se eksempel på http://www.stortingsvalget-2009.no), og man kan identifisere sentrale personer (gatekeepers) i slike nettverk. Slike nettverksanalyser kan også gjøres i bloggosfæren. Flere eksempler vil vises på sistnevnte blogg i tiden fremover.
I svaret over glemte jeg referanse til “Som det har blitt påpekt tiltrekker slike fora mennesker med “outrerte” meninger”. Les Todal Jenssens kommentar nederst i artikkelen: http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article2545734.ece
” Mitt generelle inntrykk er at partiene, i den noe misvisende ”Obama vant valget på nett”-rusen har fått med seg nr 1, men ikke nr 2. Det vil si at en del snarere overvurderer enn undervurderer nettets betydning.”Det tror jeg er et skrekkelig viktig poeng. Obamas suksess på internett hadde vel så mye å gjøre med at han er en skrekkelig begavet og karismatisk taler. Det er mildt sagt naivt å tro man vil få den samme responsen hvis man bare laver noen youtube videoer av Erna Solberg, og setter opp en supporterside på Facebook.