Når alle latinamerikanske presidenter støtter Zelaya henger det sammen med at ingen implisitt vil akseptere at det kunne bli satt grenser for ens egen maktutøvelse.
Etter at president Manuel Zelaya ble styrtet og sendt ut av landet søndag, har Honduras møtt massiv fordømmelse fra det internasjonale samfunnet. For et land som sjelden har vært i det internasjonale søkelyset for særlig annet enn bananplantasjer, kraftige orkaner og billige dykkersertifikater, må det være en bisarr opplevelse å møte en slik reaksjon utenfra, ikke minst fordi mange nok håpet og trodde at med Zelaya ute av bildet ville det endelig bli fred og ro i landet igjen etter snaut tre år med stadig sterkere politisk polarisering.
Gjennom Twitter og kontinuerlige oppdateringer i flere nettaviser, spredte den internasjonale fordømmelsen av Honduras seg som når en stein kastes i et stille vann og bølgene brer seg utover:
Først reagerte den som stod nærmest, nemlig Venezuelas president Hugo Chávez. Landet har ikke noen spesielt nær relasjon til Honduras, hverken geografisk eller historisk sett. Men Chávez og Zelaya har de siste årene par årene knyttet tette ideologiske bånd seg i mellom og dermed også mellom landene. Chávez ropte på statskupp, satte hæren i alarmberedskap og truet med å ta i bruk alle midler for å få gjeninnsatt Zelaya.
Dernest kom protestene fra Zelaya og Chávez’ venstreradikale kamerater i det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA), fortrinnsvis Evo Morales (Bolivia) og Rafael Correa (Ecuador). Daniel Ortega (Nicaragua) hører også til denne bølgen, og som midlertidig leder for det sentralamerikanske integrasjonssamarbeidet (SICA), tilhører han også en tredje bølge av protester, nemlig fra nabolandene i Mellom-Amerika.
For virkelig fart på bølgene ble det først da Manuel Zelaya hadde sin første pressekonferanse søndag, på flyplassen i San José, Costa Rica, sammen med landets president og tidligere fredsprisvinner Óscar Arias. Arias fordømte statskuppet og bad alle land om å uttale seg om hendelsen. Han var også den første statslederen som uttalte seg om hendelsen og som ikke hadde bakgrunn fra den Chávez-vennlige venstreradikale blokken i Latin-Amerika.
Etter dette kom et skred med fordømmelser fra Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), andre land i Latin-Amerika (Brasil, Mexico, Colombia, Chile), og dernest USA og EU, hvor særlig Spanias sosialdemokratiske regjering presser på for å fordømme Honduras og kalle tilbake ambassadører. Og i går kom fordømmelsen fra FNs generalforsamling og fra Verdensbanken.
Rekkefølgen på reaksjonene er nok i dette tilfellet ikke avgjørende for den unisone fordømmelsen. Det er en sunn demokratisk ryggmargsrefleks som slår inn og protesterer når militæret griper inn i det sivile samfunn og den politiske sfæren. Ikke minst i Latin-Amerika, hvor etterkrigshistorien har en rekke triste eksempler på maktovergrep og diktaturer fra de militæres side. Men tilfellet Honduras er mer komplisert enn som så, som Jan Arild Snoen skrev tidligere i uka.
Likevel tror jeg rekkefølgen har påvirket styrken på fordømmelsen. Fordømmelsen og sabelraslingen fra de venstreradikale kameratene i ALBA var ventet. Men når også den ikke-sosialistiske presidenten i Costa Rica, Latin-Amerikas mest stabile og vellykkede demokrati, kategorisk fordømmer hendelsen, blir det vanskelig for andre å ikke bli med i fordømmelsen. Med sin intervensjonistiske historie i regionen, vil USA nå nødig bli oppfattet som om de har en finger med i det politiske spillet i Latin-Amerika, og Obama-administrasjonen har allerede vist at de er mer opptatt av dialog enn av demokratiske prinsipper. (At Chávez’ oljesmurte venstreimperialisme får passere ukritisert er en annen sak.)
Dessuten spiller det inn at alle latinamerikanske stater er presidentstyrer. Ingen president ville vel finne på å støtte opp om en hendelse som er med på å begrense en annen presidents makt, og implisitt akseptere at det kunne bli satt grenser for ens egen maktutøvelse i hjemlandet. Og når det kommer til maktutøvelse, er politikere temmelig like, uavhengig av partifarge.
Dette er en kommentar til hvordan forfatteren av artikkelen har valgt å ordlegge seg.I begynnelsen av teksten blir Honduras nemlig beskrevet som et land som stort sett er kjent for bananplantasjer, kraftige orkaner og billige dykkersertifikater.Jeg mener at denne beskrivelsen av et land som Honduras ikke bare er trist men bentfrem latterlig. Beskrivelsen sier mer om forfatterens begrensede forståelseshorisont enn den sier om Honduras som land.Jeg synes det er merkelig at et seriøst tidsskrift som Minerva godtar slike beskrivelser. Einar Bjørshol bør begynne med andre ting enn å skrive for Minerva dersom det er dette lavmålte nivået han velger å holde seg på.Jeg som abonnent er interessert i seriøse artikler, ikke i usaklig tull.Kjetil Aa. Bøgh, Bergen
Det var da voldsomt til humørløshet! Skribenten peker på at Honduras er et land som folk vet lite om og normalt ikke bryr seg særlig med. Isteden for å tolke denne setningen mest mulig vrangvillig, anbefaler jeg Kjetil å forholde seg til resten av innholdet, og forøvrig ta seg en kald pils.
God og balansert artikkel. Ettersom Minerva nå, spesielt ved Jan Arild Snoen, har forsvart maktfordelingsprinsippets rolle i et demokrati utenlands, ville jeg håpe å lese artikler om dette prinsippets plass også i den norske forfatning. Som kjent har nettopp én av statsmaktene på flertallstyrannisk vis kodifisert negativ parlamentarisme (2007), som siden 1884 var konstitusjonell sedvanerett, og således brutt ett av 1814-grunnlovens opprinnelige prinsipper. Norge er konstitusjonelt et helt annet land etter stortingsvedtaket i 2007, hvilket altfor få synes å være klar over.
Å beskrive landet som mest kjent for “bananplantasjer, kraftige orkaner og billige dykkersertifikater” henspiller på mange av fordommene eller referansene folk flest har overfor landet og hvilken type saker som pleier tas opp i internasjonale media. Det er langtfra ment som en nedlatende beskrivelse av landet, snarere et bittert, ironisk hjertesukk over alt det viktige som IKKE kommer fram. Også i denne saken om avsettelsen av eks-president Manuel Zelaya.
[...] der blant andre Høyre-politikeren Jan Arild Snoen uttrykte sin støtte til militærkuppet (5, 6, [...]
[...] dekket konflikten i Honduras gjennom flere artikler: Einar Bjørshol 25. september , 6. juli , 1. juli og 24. april. Jan Arild Snoen bl.a. 5. juli, 30. juni og 29. [...]
[...] Det handlet altså om en konstitusjonell strid. Men verdens ledere så det ikke slik. Med stor selvsikkerhet ble det såkalte kuppet fordømt. Verdens ledere var plutselig eksperter på konstitusjonelle forhold i Honduras. Til tross for at det ikke er uvanlig i både Nord- og Syd-Amerika med begrensninger i antall valg man kan stille til (i USA kan man bare stille til gjenvalg som president én gang), stilte Latin-Amerikas ledere seg opp på rekke for å støtte Zelaya. På Minerva forklarte Einar Bjørshol hvorfor. [...]
[...] Det handlet altså om en konstitusjonell strid. Men verdens ledere så det ikke slik. Med stor selvsikkerhet ble det såkalte kuppet fordømt. Verdens ledere var plutselig eksperter på konstitusjonelle forhold i Honduras. Til tross for at det ikke er uvanlig i både Nord- og Syd-Amerika med begrensninger i antall valg man kan stille til (i USA kan man bare stille til gjenvalg som president én gang), stilte Latin-Amerikas ledere seg opp på rekke for å støtte Zelaya. På Minerva forklarte Einar Bjørshol hvorfor. [...]