Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep.
Dannelse er et annet ord for kultivasjon og foredling, og det forutsetter logisk sett at mennesket kan utvikle seg mot det bedre, og at dette er noe bestemt. På engelsk snakker vi om ”character formation”, på norsk ”karakterutvikling”, selv om dette er mindre vanlig omtale her til lands.
Hva er poenget med dannelse, da? Kan vi ikke like gjerne være vulgære, egosentriske, uvitende, selvnytende og uinteresserte i samfunn og kultur? Det er jo et fritt land, som det heter. Svaret på dette er selvsagt et ja, enhver kan velge og enhver har et personlig ansvar, først og fremst for seg selv. Men problemet i dag er at dannelse ikke lenger holdes opp som normen, som det man bør strebe etter. Før var det faktisk et dannelsesideal, noen ganger kalt den borgerlige dannelse. Det kan høres ut som en ren klassekategori, men var ikke det. Den klassiske dannelse, som var idealet, var det som ble formidlet gjennom utdannelse i den vestlige tradisjon, i fag som historie, filosofi, språk og naturfag. Dette var det universelle dannelsesideal, som riktignok ikke var tilgjengelig for alle før utdannelse var mulig for arbeiderklassen også. Men nettopp denne klassen var spesielt opptatt av folkeopplysning og kunnskap da dette ble en realitet.
Hva vil det si å være et dannet menneske? En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som vises i ytre oppførsel. En som tiltar seg en dannet omgangsform fordi det er nyttig for ham vil vi ikke kalle dannet, men opportunistisk. Høflighet rekker ikke langt dersom den kun er påtatt.
De dannede omgangsformer betyr at man kan tiltale en annen med respekt eller distanse dersom dette er på sin plass. Jeg savner virkelig å kunne bruke ”De”-formen, både for å vise min respekt og av og til for å markere distanse. En morsom historie i den forbindelse: En venn av familien stod hver dag på samme trikkestopp og møtte der samme dame hver morgen. Han hilste høflig hver gang. En dag sa hun ”Bør jeg kjenne Dem?”, hvorpå han svarte: ”Det bør De absolutt”.
Selv når den indre dannelse mangler, er høflighet kultiverende i et samfunn. Nordmenn i dag er svært uhøflige, er mange utlendigers dom. Det trenger seg på i stedet for å la folk komme av trikk og buss, de er aggressive, de er altfor direkte i sin tiltale og går rett på sak i alle sammenhenger. Direkte tale er jeg selv en sterk tilhenger av, men det å vite når den er på sin plass er en kunst. Men problemet er fremfor alt at man ikke lenger lærer at dannelse bør være målet for menneskelig utvikling, og heller ikke at dannelse er noe som kan oppnås. Det er et mål som alle kan nå i et land hvor alle kan tilegne seg kunnskap.
Jeg tror problemet dypest sett har å gjøre med en relativisme i alt som har med kunnskap og moral å gjøre. Dannelse kombinerer begge. Hvis humanistisk kunnskap – hvor filosofi, læren om hva et menneske er – ikke er ”nyttig”, er det liten interesse for den. ”Nytten” av filosofi er å kjenne seg selv og hvordan en kan bli, gjennom å kjenne de forskjellige teorier om mennesket, fra Platon til for eksempel Nietschze. Er mennesket et vesen som drives av vilje til makt alene? Eller er det et ideal man kan strekke seg etter som vi kaller dyder? Men i dag er synet på kunnskap like relatvistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn Gitarkameratene? ”Finkultur” skal vi ikke ha noe av. Bare ordet viser problemet med relativismen, for hvis alt er kultur, kan man kalle den tradisjonelle kulturen for ”finkultur”. Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil absolutt si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Men det er et objektivt faktum at Bach er mye mer avansert enn enhver moderne popmusiker, selv om mitt utsagn om at ”Bach løfter sjelen” ikke vil kunne godtas av dem som mener at ’sjel’ ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets ”storhet” som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det like ukjent for den som aldri har fornemmet det.
Så vi er like langt: dannelse og dannelsesprogrammet forutsetter en objektiv bestemmelse av hva et mennesket er og kan bli, og et objektivt program for å nå dette målet.
Hvis man synes at Se og Hør er like ”bra” som Ibsen, er det to mulige reaksjoner: den ene er ”chacun son gout” og et skuldertrekk; den andre er min: utsagnet er feil og viser hvor udannet personen som sier det, i virkeligheten er. Han vet ikke bedre, og tror feilaktig at den dikterkunst man finner i Se og Hør er stor dikterkunst (at det er mye diktning der, er sant nok). Min respons er helt sikkert både ”udemokratisk” og ”intolerant” for mange, men jeg vil insistere på at den er sann.
Hvordan kan jeg bevise det? Gjennom litteraturhistorisk kunnskap, hvor man lett kan påvise at både innhold og språkføring hos Ibsen er rasende intelligent, elegant og nyskapende, mens språket og innholdet i Se og Hør er platt, grovt og vulgært. Den samme objektive test kan man lett gjennomføre ved å sammenligne Bachs musikalske håndverk og talent med en moderne popgruppes. Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i blant annet gjennom å lese kunsthistorie. Men i dag er det en utbredt oppfatning at alle humanistiske fag er subjektive og at kunnskap om slike emner er helt uten objektivitet. Men ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider ser man et håndverk av ypperste klasse. Ingen er kunstner uten å kunne sitt fag først, og det finnes en kanon i hvert eneste fag.
Den klassiske dannelse forutsetter altså at vi kan definere hva et menneske er og kan bli, ja, bør bli. Dette normative ideal er jo også forkastet på relativismens alter. Bør man være høflig? Hvorfor det? Bør man ta hensyn til andre? Hvorfor det, når det ikke engang er sikkert at det er i egeninteressen?
Det klassiske ideal handler om moral og menneskesyn: Mennesket kan bli edelt, men også lett forfalle – til å ligge under for lastene, som det så treffende heter. Det klassiske ideal om dannelse og kultivasjon påberoper seg to ting: det ene er at mennesket kan defineres nøyaktig og oppskriften på å bli et edelt menneske også; det andre er at kunnskapen som trengs for denne foredlingen er den samme for hver generasjon fordi mennesket er det samme for hver generasjon. Man skal lese stoikerne fordi de lærer oss hvordan vi skal kultivere dyden som kalles ”detachment”, egen kontroll og uavhengighet av omgivelsene. Man skal lese antikkens greske filosofer fordi ingen har overgått Sokrates i analysen av borgerplikt, og man skal lese Shakespeare fordi han er sublim i både innhold og språk. Det er altså ikke ’l’art pour l’art’ som gjelder, men det som i mer enn 2000 år i vestens tenkning og kultur som er best med henhold til å lære oss noe vesentlig om oss selv.
Hvis du vil bli et dannet menneske, må du trene deg i dydene, slik man lærte det i skolene i den vestlige verden i alle år. Du må kjenne historie og filosofi, logikk og kunst. Men dette er ikke for å bli ”ekspert”, men for å vite hva mennesket er og kan bli. I dagens Norge er vi så langt fra denne tradisjonen som vi kan komme: vi anser kunnskap som noe skal være instrumentelt nyttig for oss fremfor noe som danner oss som menneske, og vi har ingen tro på at dannelsens dyder er objektive og normgivende lenger. Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er borte. Vi lever i et svært uvennlig og ofte umenneskelig samfunn.
- Janne Haaland Matary (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Kristen dannelse. Jeg var ung i 1968, men disse 68-erne føltes helt fremmede for meg. Nesten som et annet folkeslag. Jeg husker særlig ordet “væpna revolusjon”. Bare språket og retorikken gjorde denne AKP-ml-gruppen både fremmed og uspiselig. Hva hadde formet deres tanker og hvor hentet de sine forbilder og fortalere fra. Vi vet nå at de hentet og levet etter inspirasjon både fra Marx, Engels og Mao. I kontrast til disse forbildene fikk jeg selv gå på søndagsskolen og lære om Jesus Kristus. Kan man si at forbilder er HIMMELVIDE forskjeller. Ja, sannelig. Hva former våre tanker. Selvfølgelig både oppvekst og oppdragelse. Jeg ble en sann kopi av min kjære mor. Hun var en stillferdig og god kristen som gikk på møter i Frelsesarmeen og jeg fikk være med og satt og så meg forundret rundt, men det er klart denne ånden var med på å forme meg som menneske. Når jeg satte disse folkene i forsamlingen til Frelsesarmeen opp mot disse unge som snakket om “væpna revolusjon”, så er det klart dette virket komplett uforståelig på mitt sinn. Jeg var ikke redd dem, for de var så hinsides min egen oppfatning. Jeg skjønnte bare da det enkle i at folk ER forskjellige. Noen ganger som om vi skulle leve på fremmde planeter. Jeg hørte fine fruer i fine butikker når de handlet bestandig sa til ekspeditøren: Takk for elskverdigheten. Og disse fruene snakket så pent. Dette var etter mitt hjerte. Dette følte jeg var dannelse og jeg oppfattet at dette hørte til de såkalte borgerlige verdier. Men i min kristne forståelse og forstand oppfattet ikke jeg Takk for elskverdigheten som noe jålete. Noen var kanskje det også. Det var heller at man ville sin neste vel, ved å tale vel til mennesket. Som et lite kjærtegn. Idag sier jeg det samme, om ikke ordrett. Det gleder meg å handle med hyggelige ekspeditører. Da har jeg alltid en hyggelig replikk på lager som jeg håper de gleder seg ved. Det er helt naturlig for meg. Blir jeg ikke hyggelig behandlet sier jeg selvfølgelig ingenting, bare takk. For meg er det INNHOLD i kristen dannelse. Av et ærlig hjerte kan jeg si at jeg ønsker min neste vel. Fordi jeg har opplevet så mye kjærlighet hjemmefra. Det er et beger som flyter over. Derfor ser jeg det så viktig med kristen dannelse, at det må være et kjærtegn og litt kjærlighet i dannelsen. DA får den den rette glans. ALT GODT ønsker jeg dere lesere og selvfølgelig en Guds velsignelse over deres liv.
Jeg liker både Ibsen, Bach og stoikerne, men hvorfor gjøre noe mer ut av det enn det? Hvorfor introdusere “dannelse” som et begrep, en standard alle bør sikte mot? Hvis det er slik at Bach ikke bare laget god musikk, men gjør deg til et bedre menneske, skriv gjerne noe om Bach. Skriv om hva han har gjort for deg, hvorfor andre bør kjenne til ham, og hvilke verker de eventuelt kan begynne med. Å i stedet snakke om Bach som en del av “det å være et dannet menneske” er både et sidespor og virker mot sin hensikt. Når “finkultur” har et dårlig rykte i dag er det nettop pga den arrogante holdningen om at “dette er bra for deg, selv om du synes det smaker vondt”. En holdning som har lært generasjoner av mennesker som ønsker å være “dannete” å lytte høflig på musikk de ikke liker, og lovprise teaterstykker de ikke forstår. Du begynner altså i feil ende: Hvis Bach – eller Ibsen, eller andre – har noe verdifullt å bidra med, introduser oss til disse, ikke til “dannelse”.Det er også merkelig å si at Bach er objektivt bedre enn “en moderne popgruppe”. Det vitner om mangel på kjennskap til musikk. Nå er det ganske vanlig at folk er intolerante på vegne av sine favorittkunstformer, men det slår meg ikke som spesielt “dannet”, iallefall ikke en dannelse som appellerer. Gi meg heller nysgjerrighet, vilje til å utforske. Ellers er jeg ikke enige i at nordmenn er uhøflige på buss og trikk, tvert i mot. De aller fleste er veldig høflige, og de få som ikke er det får stygge blikk. På den andre siden kjenner jeg noen svensker som mener at Oslo ligger langt bak Stockholm på dette området. Betyr det at svensker er dannete, og nordmenn ikke? Eller betyr det bare enkelt og greit at de er høfligere i kollektivtrafikken?
Hvis man mister sin kritiske sans kan antikkresepsjon degenerere til banal, akademisk, selskapslek.Den greske oldtid er alltid til stede og preger kultur og institusjoner. En viktig ingrediens i europeernes selvbilde er ideen om arven og idealene fra antikken. Antikken har en langt større innflytelse enn kun som akademisk disiplin. Våre begreper og tolkningshorisont er uforståelig uten referanse til antikken. Vestens institusjoner og politiske systemer bør sees i lys av den tilpasning av oldtidens ideer som har funnet sted fra og med Renessansen.Litteratur, kunst og arkitektur er felter som gjernspeiler en mottagelse av fortidens idealer. Den “greske ånd” oppstår med overgangen fra mythos til logos og er blitt sammenlignet med Prometheus´ ild som både opplyser mennesket og gjør det mulig å navigere i en rasjonell verden med håndterlige menneskelige mål.Grekerne bygget templer for sine guder, men de forestilte seg dem som perfekte menneskelige vesener. Gudene personifiserte abstraksjoner som skjønnhet, visdom, rettferdighet og seier. Alle er opphøyde menneskelige verdier.Heri ligger kimen til antikkens innflytelse: Grekerne skapte det perfekte menneske innrammet av en nærmest gudegitt kultur. Det moderne mennesket burde derfor skape en applikasjon og leve efter de evige idealer. Her finnes kildene til den kultur som man fremdeles lever i, og i den forstand blir det klassiske en form for samtidskultur.Men kritisk sans: Det å kjenne sin filosofihistorie er mer enn å koketere med fraser i selskapslivet; man må kunne vite forskjellen mellom det å lære om og det å lære av!Det er blitt hevdet at fiosofi er en samling fotnoter til Platon. Dette er ikke sant, og det kan også hevdes at all organisert faenskap i verden starter med Platon fordi han hevder at “noen har rett til å herske over andre”. Platon er ikke deskriptiv og hevder at “noen hersker over andre”, han er normativ: “noen HAR rett…”Klassisk dannelse innebærer bl. annet å forstå slike forskjeller, og ikke bare ukritisk lire av seg noen fikse sitater, ikledd alpelue.
Stockholmere og svensker er ikke mer “dannet” i kollektrafikken. Av og til ekstremt arrogante og skitnödige. Denne historien at dannelse er noe fint å hige etter utover vanlig folkeskikk, er sannsynligvis en terapi for etablissemanget som skjelver i buksene for – forhåpentligvis med rette – at bygdetrollene fra FrP skal feie hovedstaden ren.
“Direkte tale er jeg selv en sterk tilhenger av, men det å vite når den er på sin plass er en kunst,” skriver Matlary. Det vil nok være noe å huske for henne selv, når hun til høsten går i gang med nye forelesninger ved universitetet. Forelesninger bestående av direkte tale er å foretrekke fremfor løse cocktailhistorier og andre anekdoter i 2 X 45 minutter.”Men det er et objektivt faktum at Bach er mye mer avansert enn enhver moderne popmusiker, selv om mitt utsagn om at ”Bach løfter sjelen” ikke vil kunne godtas av dem som mener at ’sjel’ ikke er et meningsfullt begrep.” I dette sier Matlary at den eneste grunnen noen kan være uenig i hennes påstand vil ligge i deres avvisning av en menneskelig sjel. Her følger en nær like idiotisk påstand: Personlig er jeg av den oppfatning at avokado er bedre for sjelen enn hva tomater er, det er et “objektivt faktum,” og dersom noen skulle være uenige er det fordi de ikke er enig i at de har sjel.Videre er det vanskelig å være uenig i at det er en viss klasseforskjell, unnskyld, kvalitetsforskjell, på Se og Hør og Henrik Ibsen. Men selve sammenligningen er urettferdig for begge. Aldri har Se og Hør blitt bedømt på grunnlag av tekstoppbygningen og det dypere innhold, og aldri har Ibsen blitt bedømt på grunnlag av bildene, sladderhistoriene og sydenturene. Eller, aldri si aldri, men dette har i alle fall forekommet svært sjeldent. Analysen til Matlary forfaller dessverre ytterligere når hun søker å begrunne objektive kriterier for bra og dårlig kultur ved å henvise til historielesning, formodentlig lesning også av “gamle klassikere.” For å sitere Edmund Burke fritt etter hukommelsen, “der individet er uopplyst og massene dumme, er tradisjonen uendelig klok.” Noe av det samme sier vel Matlary her – dersom du ikke allerede føyer deg etter Matlarys musikk- og kunstsmak får du se å lese deg opp på tradisjon inntil du gjør det.De to siste avsnittene redder artikkelen og setter dannelse i et noe videre perspektiv. Flott.Torill Born: du er stein gæærn.
Men om Ibsen skulle dömmes på S&H-kriterier, så ville han jo gå i baret på venstringen i apoteket i Grimstad. Dannelse er borgerskapets narcissistiske selvbedrag om at en opprettholder sivilasjonen. “Apres moi, le deluge.” Men en del ibsensk apoteksvenstring forekommer jo selv i de beste familier. For meg rekker det med le luge dvs kjelken og å katolsk rense bartene privat overfor VårHerre som Ludvig uttrykte det.
Påstanden om at Bach er objektivt bedre enn Gitarkameratene faller på sin egen urimelighet. For denne objektive kvalitetsforskjellen er gitt av “standarder for objektiv bestemmelse” av kvalitet. Selvsagt er disse standardene utarbeidet av mennesker, med alt det innebærer av preferanser og subjektivitet. En standard for kvalitetsbedømmelse blir ikke objektiv av å være antikk eller tradisjonell. Å forsvare et objektivt kvalitetsbegrep uten å nevne Gud er dessverre ikke så enkelt, og her feilet Matlary rent logisk sett. PS: For et forsvar for kvaliteten foretrekker jeg Robert M Pirsig i “Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel”, men det blir jo selvsagt en ren preferansesak..
Dannelse er vel også at man kanskje er noe tilbakeholden med å fremsette unyanserte påstander?”Men det er et objektivt faktum at Bach er mye mer avansert enn enhver moderne popmusiker” ….!!!!!Hva slags objektiv faktum? Med hvilken kompetanse kan statsviteren og katolikken Matlary vite om f eks Jimmi Hendrix var en dårlige musiker enn Bach ? Dette blir helt meningsløst og sementerer oppfatningen om elitistiske holdninger hos forfatteren.Ja, Bach var en stor komponist, selv om han i samtiden ble oppfattet av sine overordnede som en middelmådig musikklærer. Matlary har allikevel noen gode poenger. Vi trenger mer dannnelse også i toppolitikken. Når hørte vi sist at en politiker snakket positivt om sine motstandere? Når hørte vi om at opposisjonens forslag var bra? Hvor ofte tar norske politikere en “Obama”(I screwd it) ? Dette gjelder også Krf.
Det vidner om typisk individuell realtivisme å påstå at det er feil av Dr. Matlary å fremheve de objektivt sett kvalitative fortrinn ved Bachs musikk fremfor moderne popmusikk.Nu vet jeg ikke hvorvidt Jimi Henrix er et relevant eksempel på en moderne popgruppe, men om man nu forestiller seg Britney Spears, Aqua, Lily Allen eller Lady Gaga som unektelig ser ud til å være populære blandt ungdommen, er det vel særdeles enkelt å fastslå dere manglende evner i forhold til Bach.Bachs musikk er preget av en teknisk instrumentellhåntering de fleste ville se seg nødt til å praktisere på konservatorier i årevis for å mestre blot nogenlunde så godt som han. Evnen til å omsette denne musikk til noter, udvise den fornødne kreativiteten i komposisjon og være i besittelse av et fullkomment gehør, er mere enn hva man kan påstå om den gjenomsnittlige popgruppe.Man behøver ikke like Bach eller hans verker for å innse at hans musikk objektivt sett er meget mere avansert enn den gjenomsnittlige popgruppe. Man behøver heller ikke like Picasso, Michelangelo eller Pascal for å innse at deres kunstneriske produksjoner stiller seg i en særklasse, og altså objektivt sett er bedre enn den absolutte majoriteten av malere, kunstnere og forfattere.Dannelse som resultat av en klassisk uddannelse får man ikke lengere i Norge, hvilket Hr. Erik Sandal ser ud til å eksemplifisere med dette udsagn:”Vestens institusjoner og politiske systemer bør sees i lys av den tilpasning av oldtidens ideer som har funnet sted fra og med Renessansen.”Bør den det? Nuvel, hva så med perioden mellom oldtid og Renessanse? Kan det tenkes at den katolske kirkes monumentale bidrag er Dem ukjent, eller føles det kanskje ikke bekvemt å erkjenne at den europeiske sivilisasjon i høy grad er tuftet på den katolske kirkes historie og verdigrunnlag?
[...] “Dannelse”, Minerva 6.juli 2009 [...]
[...] ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med [...]