Å sette seg ambisiøse mål for klimapolitikken hjelper lite hvis man ikke bestemmer seg for å nå målene innen rimelig tid og innenfor gjeldende politiske sykluser.
En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagsavisen 20. juli.
_____________
Mange gleder seg over at USA endelig er i det gode selskap etter at President Obama på G-8 møtet erklærte at USA var villig til å gå med på målsetningen om en reduksjon i utslippene av klimagasser med 80 % for industrilandene innen år 2050.
Ambisjonene i 1988 var høye: I-landene burde redusere sine utslipp med 20 % innen år 2005!
Etter min mening er det liten grunn til å juble. Ambisiøse målsetninger har florert siden klimaspørsmålet kom på dagsorden for drøyt 20 år siden uten at det har hatt noen effekt på de faktiske utslipp. Det var på den såkalte Toronto-konferansen i 1988 at tilnærmingen med målsetninger innen et gitt år først ble lansert i klimasammenheng. Ambisjonene var høye: I-landene burde redusere sine utslipp med 20 % innen år 2005! Som vi har sett har ikke denne målsetningen fått noen betydning, men tilnærmingen har bestått innenfor de internasjonale klimaforhandlingene frem til idag.
Uforpliktende mål
Neste milepæl var Klimakonvensjonen av 1992. Her ble USA den store stygge ulven som ikke ville godta et juridisk bindende mål om stabilisering av utslippene fra i-land innen år 2000. Som den senere utvikling har vist skal de aller fleste land – ikke minst Norge – være glade for at det isteden ble et uforpliktende politisk mål.
Det var også kampen om hvor ambisiøse målsetningene skulle være som satt sitt preg på forhandlingene som førte til Kyoto-protokollen i 1997. Man kom til enighet om en gjennomsnittlig reduksjon på omlag 5 % for i-land innen 2008/12 ikke minst fordi målet ble koblet sammen med de fleksible mekanismene som ville redusere kostnadene ved utslippskutt. Den praktiske betydningen av Protokollen for klimaet er imidlertid minimal. Likevel vil mange av de land som ikke har hatt nedgang i utslipp av andre årsaker, komme til å slite med å nå sine nærmere definerte mål. Dette har dels sammenheng med manglende evne eller vilje til å ta problemet på alvor, dels med at mange av de mer spesifikke målsetningene var ganske tilfeldige.
Både nasjonalt og internasjonalt burde man supplere de langsiktige målsetninger med konkrete kortsiktige målsetninger som man gjør på alle andre saksområder.
Under forhandlingene om den nye avtalen som skal erstatte Kyoto-protokollen er det igjen målsetningene som dominerer diskusjonen. Man ser ut til å ha valgt ’de runde tall tilnærming’: 50 % reduksjon globalt innen 2050 er de nye målsetninger mange sentrale i-land nå går inn for. Tallet er jo lett å huske, men det er et åpent spørsmål om de vil få noen praktisk betydning. Det er vel kke så sikkert mange i 2050 husker G-8 møte i 2009; og det er vel heller ikke så mange av oss som bruker mye tid å børste støv av politiske vedtak fra 1968.
Politiske sykluser
Det er greit at man har langsiktige mål, fordi klimaendringene er et problem som kun kan finne en eventuell løsning på lang sikt. Det er imidlertid negativt at drakampen om de langsiktige mål mellom i-land og u-land krever utrolig mye politisk energi, mens dagens politkk og den nære fremtid blir neglisjert. Visedirektøren for det internasjonale energibyrået William Ramsey uttalte nylig at:
”målsetninger som går frem til 2020 eller 2030 er meningsløse. Målsetninger må kunne måles innenfor den relevante politiske syklus slik at politikerne som etablerte målene kan bli holdt ansvarlige for om de blir nådd eller ikke”.
Basert på erfaring fra andre saksområder er det ikke vanskelig å gi sin tilslutning til dette utsagnet. Det må gis konkrete valgkampløfter som politikerne kan stilles til ansvar for når valgperioden nærmer seg slutten. Det er vanskelig å tolke de langsiktige klimamål som annet enn ansvarsfraskrivelse. Både nasjonalt og internasjonalt burde man supplere de langsiktige målsetninger med konkrete kortsiktige målsetninger som man gjør på alle andre saksområder. Istedenfor ørkesløse diskusjoner om målsetninger som ligger mange tiår frem i tiden bør man bruke mye mer energi på å diskutere hva slags ressurser og virkemidler som skal til for å nå målsetninger på både kort og lang sikt.
U-landenes bidrag til problemet øker sterkt, mens EU og USAs andel er raskt synkende.
Det er bra – og nødvendig – at USA i større grad spiller på lag med EU og andre sentrale i-land. Det forhold at den nye administrasjonen har en retorikk og tilnærming som er langt mer lik den vi finner i Europa løser imidlertid ikke klimaproblemet hverken på kort eller lang sikt. Det er ikke her de største utfordringene ligger, men i utviklingslandene. Deres bidrag til problemet øker sterkt, mens EU og USAs andel er raskt synkende. Det er imidlertid i-landene som må gå foran både med konkrete tiltak hjemme og ikke minst omfattende støtte til u-landene. Hvis ikke er det ingen mulighet for at u-landene vil akseptere kutt som monner hverken på kort eller lang sikt, og den felles målsetning om en temperaturøkning på kun 2 C vil bli en fjern drøm.
- Steinar Andresen (f. 1951) er seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt.
Det finns ingen CO2-oppvarming. Grynende innsikt om dette gjör at politikerne tar nå til alle retrettaktiker og tåkelegginger for å holde maska.
Klimakrisa er et utmerket middel for store ledere som Obama eller kommende EU-president til å få økt makt over enkeltland og stater. Likeledes går vi trolig mot det kontantfrie samfunn, og argumentet er å bekjempe kriminalitet. Baksiden kan være maktmonopol som styrkes enormt via datateknologi…
Teorien om de menneskeskapte (CO2) klimaendringer er sannsynligvis et av de største bedrag menneskeheten har sett.