Den siste tiden har jeg følt meg usedvanlig ettertraktet. Riktignok ikke når det gjelder henvendelser fra det motsatte kjønn, men når det gjelder mediehenvendelser. Det har ramlet inn telefoner, mailer og twittermeldinger fra journalister i en takt som jeg aldri har vært borti før. Bl.a. flere ganger fra NRK, P4 og Vårt Land. Jeg er dog såpass edruelig at jeg er klar over at interessen er noe situasjonsbestemt og at den antagelig vil dale kraftig etter 14. september. Like fullt:

Bekjennelse nr 1: Det er smigrende å være medieettertraktet! Fordi det er interessant å komme med sine synspunkter, analyser og prognoser til større leser- og lyttergrupper. Derfor har jeg til nå sagt ja til det som har kommet. Selv om det tar av min tid – tid som jeg kunne brukt til å produsere andre saker og ting som jeg får betalt for.

Bekjennelse nr 2: Det er på tide at gamle ”valgtravere” som Frank Aarebrot, Bernt Aardal og Hanne Marthe Narud blir litt utfordret av nye stemmer. Ikke fordi de gjør noen dårlig jobb, men fordi konkurranse og mangfold er sunt. Og fordi jeg dermed kanskje kan bidra til at noen nye perspektiver bringes inn.

Bekjennelse nr 3: Å si ja til medieopptredener har en egeninteresse i form av at det genererer nye forespørsler. Som for eksempel om å holde foredrag. Å få fram sin stemme og navn i mediene er således gull verdt for en frittstående skribent.

Bekjennelse nr 4: Opptredenene gir meget nyttig kunnskap om hvordan mediedynamikken fungerer. Kunnskap som jeg kan bruke i nye kronikker og artikler.

La meg ta et eksempel på det sistnevnte fra forrige uke. Da hadde jeg en lengre og trivelig telefonsamtale med Vårt Land-journalist Kjetil Gillesvik om KrF og deres kandidaters muligheter ved det nært forestående stortingsvalget. Han spurte meg bl.a. om KrF-mulighetene på Vestlandet. Og jeg svarte, som sant er, at utjevningsmandatene i både Hordaland og Rogaland henger i tynne tråder – og at andrekandidatene i begge fylkene (hhv. Filip Rygg og Kjell Arvid Svendsen) for øyeblikket er ute på mine prognoser. Dette ble dagen etter til hovedoppslaget ”KrF kan miste grepet i bibelbeltet” i papiravisen, mens nettutgaven fastslo at ”Vestlandet kan glippe”.

Jeg ser det gode journalistiske poenget i at KrF kan gå ned fra fem til tre mandater på Vestlandet. Men at man mister grepet og at det glipper nå, er etter mitt skjønn, å dra på en hel del i tabloid retning all den tid KrFs fire eneste sikre mandater (Dagrunn Eriksen i Vest-Agder, Dagfinn Høybråten i Rogaland (!), Laila Dåvøy i Hordaland og Rigmor Andersen Eide i Møre og Romsdal) alle befinner seg i ”bibelbeltet”. NTB tok det ytterligere et hakk lenger og smelte til med at dette er ”sjokktall for KrF” – en melding som gikk ut på en rekke medier. Og KrFs folk på Vestlandet fikk sin fulle hyre med å forklare nedgangen i diverse medier. Mens kommentarartikler både i Dagbladet og VG samme uken også mesket seg i KrFs ”bibelfall”.

KrF-realiteten er at det glapp allerede i 2003 og 2005, både i bibelbeltet og andre steder i landet, av årsaker som jeg har prøvd å si noe om her på Minerva tidligere. Og partiet lakk kraftig med velgere til Frp. Men KrF lakk også klart til Ap og Venstre. Siden den gang har KrF falt ytterligere et lite hakk på målingene, og partiet ligger nå forholdsvis stabilt rundt seks prosent. Nå skal det sies at jeg har sett medieoppslag som har hatt langt mindre substans enn dette. For her er det tross alt et element av realitet, selv om overskriftene ikke helt står i forhold til substansen.

Denne lille bakgrunnshistorien kan imidlertid gi økt forståelse for de som forsvarer seg med ”jammen, jeg svarte jo bare på spørsmål fra en journalist” når ting blir lagt ut i en form som man kanskje ikke er helt komfortabel med. Samtidig så kan og bør det ikke være annet enn slik at det er medier, desk og journalister som bestemmer vinkel. At denne vinkelen kan være i overkant tabloid, er vi vel i grunn klar over de aller fleste av oss. Selv om det er nyttig å stadig bli minnet på det.

Men fortsatt skal jeg gjøre mitt for at de aller beste valganalysene blir å finne på Minervas nettsider (OK – det var kanskje en smule inhabilt sagt.)