Sosialdemokratiet appellerer også til meg. Men jeg er likevel på høyresiden og prinsipielt motstander av tanken om en regjering med Arbeiderpartiet og Høyre.
Civitas konsept Valgfrokost åpnet i dag med et foredrag av statsminister Jens Stoltenberg. Veldig bra og inspirerende – et glimrende initiativ å la de mest sentrale personene i valgkampen slippe til med lengre taler. Erna Solberg kommer 4. september og Siv Jensen 9. september.
Like bra var det å bli minnet på hvordan jeg i bunn og grunn virkelig sympatiserer med sosialdemokratiet.
Det er utrolig viktig at samfunnet har rom for en velferdsstat som garanterer for folks trygghet. Trygghet er en base hvorfra menneskers frihet i langt større grad har mulighet til å realiseres. Trygghet er frihet fra en fare som så store deler av befolkningen tidligere levde med til enhver tid, nemlig uforutsette fall ned i den grusomme, totale, økonomiske usikkerhet.
Ikke minst gir en slik trygghet mennesker muligheten til å konsentrere seg om helt andre ting enn å sikre en materiell basis – nemlig å engasjere seg og utfolde seg i samfunnets kultur og politiske liv. Dette er en frihet til deltakelse og ikke minst til opplysning, som tilhengere av en klassisk konservatisme eller liberalisme må regne som svært viktig.
Det er åpenbart slike innsikter som har gjort at så store deler av europeisk og norsk liberalisme og konservatisme har gått i sosial retning – mot venstre, om man vil. Og det illustrerer hvor tåpelig det er når venstresiden påstår at høyresiden vil rasere velferdsstaten.
En liberalisme som begrunner dette, og som viser hvor godt befestet en sosial tankegang også er på den ideologiske høyresiden, er – som professor Arild Pedersen nylig beskrev i Minervas spalter – John Deweys. I boken Liberalism and social action (1935) tar han til orde for at liberalismen må gå vekk fra tanken om “laissez-faire” og erkjenne at en til dels sosialisert økonomi med særlig fokus på utdanning i større grad kan legge til rette for frihet. Også på mer konservativ side finnes det godt idegrunnlag for en velferdsstat.
Det er nok dette – samt undersøkelser som viser at de ideologiske skillelinjene blir mindre tydelige – som ligger bak ønskene som av og til dukker opp om regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Sist fra professor Rögnvaldur Hannesson.
Men like viktig som det er å erkjenne likhetene, og som det er for folk på høyresiden å ærlig og åpent kunne snakke om verdiene av velferdsstaten og trygghet for alle, er det å markere forskjellene for eksempel Arbeiderpartiet.
I de fleste spørsmål om valgfrihet, åpning for privat sektors deltakelse på områder som skole og helse, prioritering av skattelettelser som uttrykk for verdien om handlefrihet og selvstyre, og ikke minst i den klare markeringen av at statens fremste mål er å styrke individers mulighet til å selv kunne utfolde sine muligheter og evner, skiller Arbeiderpartiet klart lag med høyresiden.
Det er for å minnes denne sentrale skillelinjen at det – på tross av at vi deler mange av sosialdemokratiets verdier – er viktig å opprettholde et skarpt skille mellom høyresiden og venstresiden. Arbeiderpartiet og Høyre bør ikke samarbeide i regjering.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Akk ja, Einar Förde har evig rett. Det burde ikke väre noe problem å legge rammene for en norsk modell 90% av velgerne vil kjenne seg igjen i, oljepenga tillater jo et generöst sosialdemokrati med takhöyde. Men det krever også skarpe avgrensninger så at folk ser poenget med å jobbe og et avklart konsensus i innvandringsspörsmålet. Her har alle de eksisterende partier sviktet ganske enkelt. En koalisjon mellom Ap og H skulle vise opp enda mindre styrefart og gjennomföringsevne enn de rödgrönne, om dette er mulig. Og politikk er ikke akademisk debatt om ideologi men et spörsmål om nomenklatur, sosiale strata, handlingskraft og dugelige personer.
Sosialt ansvar har alltid vært en grunnsten i Høyres politikk. Lars Roar Langslet beskrev det godt i Minerva i 1971 (utdrag):
“Friheten avgrenses av ansvar. I videste forstand betyr det den enkeltes forpliktelse som samfunnsborger. Men med ’sosialt ansvar’ siktes det til noe mer presist: De svake i samfunnet, de som ikke kan sørge for sitt eget tarv, eller som sakker akterut i livsvilkår, har krav på særlig beskyttelse og hjelp. Den personlige friheten har sin forlengelse i medmenneskelig solidaritet. Det er den dypeste begrunnelse for det sosialpolitiske system vi har bygget, og den velferdsstat som vi er i ferd med å forme. Frihet fra nød og utrygghet er en forutsetning for full personlig frihet”.
“Men med ’sosialt ansvar’ siktes det til noe mer presist: De svake i samfunnet, de som ikke kan sørge for sitt eget tarv, eller som sakker akterut i livsvilkår, har krav på særlig beskyttelse og hjelp.”
Spørsmålet som en konservativ må stille seg er: hvem faller innenfor en slik definisjon og hvem faller utenfor?
I dagens sosialdemokratiske virkelighet er dessverre de konservative totalt fraværende i forhold til å problematisere rundt begreper som “svake grupper”. Her om dagen klarte Arne Strand i Dagsavisen å få seg til å omtale samer og bønder som svake grupper. Bør samer og bønder oppfattes som personer som “ikke kan sørge for sitt eget tarv”?
Hva med narkomane eller alkoholikere? Bør det være et krav om at en skal kunne forventes å utnytte sitt potensiale. Underforstått, hvis man er relativt resurssterk men allikevel faller for fristelsen til å drikke seg til sammenbruddets rand, skal man da ses på som en som “ikke kan sørge for sitt eget tarv” eller en som aktivt bidro til eget forfall? Bør man ha rett på hjelp eller bør man ha rett på å møte konsekvensene av eget valg?
Det er noen grupper jeg lett kan akseptere som “svake”: foreldreløse, sterkt handikappede, svært gamle. Men mange andre kategorier som omfattes i hellige kyr-betegnelsen “svake grupper” anser jeg ikke for svak.
Å omtale enslige mødre i Norge i 2009 som svake, fortoner seg absurd all den tid den Mette-Marit som datet krompen nettopp var en slik.
Synes det Bante skriver minner mer om libertarianisme enn konservatisme.