Spørsmålet som en konservativ må stille seg er: hvem faller innenfor en slik definisjon og hvem faller utenfor?

I dagens sosialdemokratiske virkelighet er dessverre de konservative totalt fraværende i forhold til å problematisere rundt begreper som “svake grupper”. Her om dagen klarte Arne Strand i Dagsavisen å få seg til å omtale samer og bønder som svake grupper. Bør samer og bønder oppfattes som personer som “ikke kan sørge for sitt eget tarv”?

Hva med narkomane eller alkoholikere? Bør det være et krav om at en skal kunne forventes å utnytte sitt potensiale. Underforstått, hvis man er relativt resurssterk men allikevel faller for fristelsen til å drikke seg til sammenbruddets rand, skal man da ses på som en som “ikke kan sørge for sitt eget tarv” eller en som aktivt bidro til eget forfall? Bør man ha rett på hjelp eller bør man ha rett på å møte konsekvensene av eget valg?

Det er noen grupper jeg lett kan akseptere som “svake”: foreldreløse, sterkt handikappede, svært gamle. Men mange andre kategorier som omfattes i hellige kyr-betegnelsen “svake grupper” anser jeg ikke for svak.

Å omtale enslige mødre i Norge i 2009 som svake, fortoner seg absurd all den tid den Mette-Marit som datet krompen nettopp var en slik.

“Friheten avgrenses av ansvar. I videste forstand betyr det den enkeltes forpliktelse som samfunnsborger. Men med ’sosialt ansvar’ siktes det til noe mer presist: De svake i samfunnet, de som ikke kan sørge for sitt eget tarv, eller som sakker akterut i livsvilkår, har krav på særlig beskyttelse og hjelp. Den personlige friheten har sin forlengelse i medmenneskelig solidaritet. Det er den dypeste begrunnelse for det sosialpolitiske system vi har bygget, og den velferdsstat som vi er i ferd med å forme. Frihet fra nød og utrygghet er en forutsetning for full personlig frihet”.