Upperdog av Sara Johnsen er en usedvanlig dårlig film.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å skrive en noe lengre sak om Sara Johnsens nye film Upperdog.

Kritikken av filmen har vært euforisk. Ifølge Jon Selås i VG er den dyp, innsiktsfull og komplisert sammensatt. Vegard Larsen i Dagbladet innrømmer at plottet er banalt, men mener filmen likevel er interessant og kløktig, og at Johnsen tegner fullverdige skikkelser. For Einar Guldvog Staalesen i NRK er det en film stinn av vektig stoff, ung og moden, som fanger vår tid på en vesentlig måte. Mode Steinkjer i Dagsavisen mener Johnsen mester fortellermagien, ifølge ham er filmen skrellet for uvesentligheter, sannferdig, fortettet og dyptloddende aktuell.

Å hylle Upperdog er det samme som å be det norske folk se seg i speilet og bekrefte og skryte av alt som det ser. Egentlig har vi det fantastisk, egentlig er vi fantastiske.

Ok. Filmen er underholdende. Jeg lo og gledet meg, jeg deltok i tristessene og ble fortvilet. Historien inviterte til deltakelse.

Men filmen består av klisjeer og forutsigbare fortellinger fra begynnelse til slutt. Den polske kvinnen er seksuelt überaktiv og dristig frekk. Den tidligere Afghanistan-soldaten skjøt en uskyldig og sliter med traumene. Nordmenn er tause og innadvendte. Overklassen er følelsesløs og kald. Adoptivbarna sliter med tilknytning og har sterke behov for å kjenne sin historie bedre. Lykken finnes i det medmenneskelige, ydmyke og åpne. Innvandrerrestauranten har god mat og folk er superhyggelige der. Det er egentlig svært hyggelig å bo i et overbefolket, nedslitt leilighetskompleks på Grønland.

Hva med å fortelle noen historier som i stedet hadde utfordret det vi møter til daglig? Hva med å vise polakker som innadvendte og nordmenn som utagerende? Hva med en fortelling fra Afghanistan hvor soldater hjelper til med å bygge lokalsamfunn? Hva med å vise og problematisere andre sider ved innvandring til Norge?

Å hylle Upperdog er det samme som å be det norske folk se seg i speilet og bekrefte og skryte av alt som det ser. Egentlig har vi det fantastisk, egentlig er vi fantastiske.

Ingenting utfordrer. Ingenting bryter. Alt er selvsagt og forutsigbart.

Som sagt hadde jeg tenkt å skrive noe mer om dette, men så ble jeg oppmerksom på Lars Ole Kristiansens kritikk på Montages. Den anbefales, så jeg siterer like gjerne et par avsnitt herfra:

Etter min mening mislykkes Sara Johnsen grovt med sine ambisjoner. Mest av alt fordi Upperdog fremstår som en usedvanlig feig film, der man på forhånd har forsøkt å være subtil med et materiale som dypest sett er såpass banalt at man burde ha turt å være litt plump – og tør jeg si det – ærlig. Etter en lovende start kutter Upperdog alle muligheter til å være relevant eller viktig ved å ironisere og tulle til alt for mange sentrale scener, slik at vårt emosjonelle bånd klippes av i vevingsprosessen.

Som kunstverk er den dog rett og slett ganske dårlig, ettersom Johnsen forkludrer tematikken og avslører en enkel og heller lite beundringsverdig visjon. Man kan ikke velge å være subtil – formen må tilpasses innholdet, og i så måte virker det som om Upperdog er basert på en rekke kompromisser. Filmen vil behage og ikke støte, men blir da også forgjengelig i det større bildet.