Dagsavisen inntar rollen som Naturvernforbundets mikrofonstativ, og presenterer ukritisk resultatet av obskure regnestykker.
Dagsavisen kan i dag over hele forsiden slå fast blant annet at “Norge må ut med 10 til 20 milliarder kroner i året til klimatiltak i fattige land dersom det skal lykkes å få ulandene med på en internasjonal klimaavtale”.
Det er ingenting her som tyder på at dette er noe annet enn en kjensgjerning, eventuelt Dagsavisens egen mening. Inne i avisen fremgår det imidlertid at det er Naturvernforbundet som mener dette. Jeg har sjekket Naturvernforbundets hjemmeside for ytterligere argumentasjon og dokumentasjon, men ikke funnet noen.
Man kan være enig eller uenig i Naturvernforbundets argumentasjon om at de rike landene bør betale de fattige både for tiltak for å redusere klimagassutslipp og tiltak for å tilpasse seg en varmere klode. (I tillegg kommer kostnadene ved å redusere egne utslipp). Jeg nøyer meg med å bemerke at det blir litt enkelt å mene at det utelukkende er rike land som har skapt klimakrisen når Kina nettopp har forbigått USA som landet med høyest utslipp, og utslippene fra avskoging i tropiske strøk er meget betydelige.
Jeg har heller ikke brukt tid på å overprøve henvisningen til at EU-kommisjonen mener at det vil koste omkring 100 milliarder dollar å redusere utslippene tilstrekkelig i u-land, eller at det vil koste ytterligere 60 milliarder dollar å tilpasse seg dem.
Men jeg er ikke i stand til å finne ut hvordan Haltbrekken har kommet fra disse summene til “Norges andel” på 10-20 milliarder kroner. Det kunne muligens Dagsavisens Kjetil Elsebutangen ha hjulpet til med. Isteden levere han en enkel regnefeil og kommer til at ved å legge sammen 100 og 60 milliarder doller, blir det 160 milliarder dollar som skal dekkes “eller vel 600 milliarder kroner”. De har tydeligvis tilgang til spesielt billige dollar i Dagsavisens redaksjon.
En regnefeil kan alle gjøre, men disse 600 milliardene er også nevnt tidligere i artikkelen. Det er uklart for meg om det er 600 eller 950 milliarder dollar som skal fordeles på verdens 10 eller 20 rikeste land, etter et “hemmelig” formular som gjør at Norges andel blir henholdsvis 20 milliarder eller 10 milliarder. Et google-søk viser at dette tallet siteres av svært mange, og ikke har jeg funnet noen som lurer på hvordan Haltbrekken har kommet frem til det.
Spørsmål nr. 1: Hvorfor er det bare de 10 eller 20 rikeste landene som skal være med på å betale? Det vil jo frita mange rike land, gjerne med store utslipp nå eller i fortid. Litt avhengig av om vi bruker vekslingskurser eller kjøpekraft vil for eksempel USA kunne slippe gratis unna dersom bare de ti rikeste skal betale, og Storbritannia og Frankrike kan falle ut av de 20 rikeste. Italia gjør det uansett metode.
Spørsmål nr. 2: Hvordan er Norges andel av de rikestes forpliktelser beregnet? Dersom vi legger 600 milliarder kroner til grunn blir prosentandelen henholdsvis 3,5 og 1,7. Ser vi for enkelhets skyld bare på CO2-utslipp og holder andre drivhusgasser og avskoging etc. utenfor er Norge nr. 66 på listen og står for snaue 0,15% av de globale utslippene. Selv om vi unntar utslippene fra fattige land, skal altså Norge betale for en uforholdsmessig høy andel i forhold til det vi forårsaker av utslipp.
Legger vi isteden Norges andel av verdens BNP til grunn, vår evne til å betale – havner vi på ca. 0,7% – altså ikke riktig så urimelig.
Spørsmål nr. 3: Hva annet enn ren spekulasjon, eller muligens Naturvernforbundets egen vurdering av hva som er rimelig, ligger bak påstanden om at denne summen må til for å få til en avtale?
Kanskje vil ulandene kreve noe slikt, eller kanskje legger de på en null eller to, i god kongolesisk rettstradisjon. Men en avtale i København dreier seg ikke om å innfri u-landenes krav. Det er bare en liten bit av puslespillet. Byrdefordelingen må bli en kombinasjon av realisme og idealisme, og det er i tillegg svært delte meninger om hva som er rettferdig.
En internasjonal klimaavtale vil helt sikkert måtte innebære svakere forpliktelser for fattigere land, og ressurser vil strømme fra rike til fattige land gjennom forskjellige mekanismer, som internasjonal kvotehandel eller annen form for betaling for utslippsreduserende tiltak, slik som det norske regnskogfondet. Støtte til tilpasningstiltak vil også komme, selv om jeg forestiller meg at dette vil skje som et ledd i det allmenne bistandsarbeidet, og ikke ved å gi en slump penger til fattige lands regjeringer.
Størrelsen på disse overføringene vet vi lite om, men jeg er rimelig sikker på at Haltbrekkens tall ligger et godt stykke unna resultatet.
