Skriv ut utskriftsvennlig side

Den norske stat er landets største kapitalist, vår største arbeidsgiver, vår største investor. Er det et gode eller et problem?

Den offentlige sektor i Norge er større enn kanskje i noe annet land. Det er et resultat av at skattene er høye, men også av store oljeinntekter. Den norske stat (den offentlige sektor) er landets største kapitalist, vår største arbeidsgiver, vår største investor. I følge statsministeren er denne store offentlige sektor en sentral forutsetning for den norske modellen. Den store staten gir oss trygghet, lav arbeidsløshet, vekst og samtidig like kår og sørger endog, i følge statsministeren, for at kvinnene føder flere barn enn i mange andre land!

Men noen problemer har vi, selv med en stor stat.

Men noen problemer har vi, selv med en stor stat. Det store antall uføretrygdede er ett av dem. Problemet er ikke at alle disse menneskene er uføre. De fleste av dem er antakelig klart arbeidsdyktige, og ville både økonomisk og mentalt tjene på å få en sjanse til å komme i arbeid. De er imidlertid i gjennomsnitt mindre effektive enn andre og vil ikke få ansettelse til det lønnsnivå vi ellers er blitt enige om. Det sosiale krav om minstelønn støter de svakeste ut. Dette må sies å være en plett på den norske modellens selvbilde.

En mindre åpenbar, man i realiteten kanskje en større svakhet ved den norske modellens store stat, er den sløsing som finner sted. Et offentlig utvalg redegjorde for dette i innstillingen Mot bedre vitende? (NOU 1991:28). Sløsingen har mange årsaker. Én årsak er at skatteinnkrevingen forvrir lønnsomhetsberegningene. Skattene driver inn kiler inn mellom. privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet og får oss til å oppføre oss på en måte som er lønnsom for oss, men mindre lønnsom for samfunnet. Jo høyere skatter, jo mer sløsing.  En annen årsak er at politikerne bruker de midler de får til rådighet, ikke til landets beste, men til sitt eget beste. De bruker skattemidlene til de formål de tror sikrer deres gjenvalg. I utredningen ble det vist til flere “satsningsområder” som de fleste vet er ulønnsomme, men som det allikevel, mot bedre vitende, ble brukt masse penger på. Alt i alt ble det i utredningen antydet at politikerne årlig sto for en sløsing på mellom 100 og 200 milliarder kroner.

Det avgjørende argument for å redusere statens omfang, er hensynet til det enkelte menneskets frihet og det enkelte menneskets forståelse av sine plikter overfor seg selv og sine nærmeste.

Disse økonomiske motforestillingene er i seg selv tunge argumenter for en mindre stat, men på ingen måte de viktigste. Det avgjørende argument for å redusere statens omfang, er hensynet til det enkelte menneskets frihet og det enkelte menneskets forståelse av sine plikter overfor seg selv og sine nærmeste. Den store stat gjør oss til kravstore objekter. Vi forventer at staten skal ordne opp. Det fremstår i mine øyne som viktig bevisst å stimulere fremveksten av det sivile samfunn. Den politiske oppgave er ikke å løse alle påviselige problemer, men å sørge for slike forhold at det enkelte menneske vil være i stand til å løse sine egne problemer, slik han eller hun selv synes er best.

En omfattende skattelette, som vil gi det enkelte menneske større økonomisk handlefrihet, må ledsages av prising av de offentlige tjenester som i dag stilles til rådighet, enten gratis eller sterkt underpriset. En slik reform, en betydelig skattelette kombinert med kostnadsriktige priser av de offentlige tjenestene, ville føre til mindre sløsing. Det ville nok vise seg at mange av de offentlige tjenestene fortsatt ville bli etterspurt, men det ville trolig også vise seg at etterspørselen etter mange av dem ville synke når det først ble forlangt skikkelig betaling for dem. Et annet resultat av denne reformen, (skattelette og realistisk prising), ville kunne være at etterspørselen rettet seg mot nye tjenester og disse, i varierende grad, ble produsert i den private sektor.

Til syvende og sist står valget mellom to prinsipper, mellom Sparta og Athen. Ønsker vi en stor stat hvor politikere og byråkrater styrer det meste, ved hjelp av lover, regler og skattebetalernes penger? Eller ønsker vi en stat som ser det som sin primære oppgave å ta seg av fellesskapets reelle problemer, de problemer den enkelte borger nødvendigvis ikke vil kunne håndtere på egen hånd, men en stat som i langt større grad enn i dag overlater til de enkelte borgere å løse sine egne problemer, og å sørge for sin egen lykke.

• Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.