Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: Samfunnet ble for komplekst. Informasjonsmengden for stor. Rasjonaliteten for vanskelig. Nå kommer ideologien som skal hjelpe deg til frihet og fornuft.

Tenåringsjenter som ser andre tenåringsjenter bli gravide og få barn, er mer tilbøyelige til selv å få barn. Overvekt smitter. Hvis dine beste venner blir tykke, vokser sjansen for at vekten din øker. Hvis studentene du deler rom med får gode karakterer, klarer du deg nok bedre selv.

Er det klart at du i hovedsak følger din egen vilje og verdivalg, selv om du noen ganger lar deg påvirke av andre? Et eksperiment med en enkel test – som var umulig å ikke klare om man bare stolte på ens egne sanser – viste at når alle som satt rundt forsøkspersonen ga feil svar, var det faktisk mer enn en tredjedel som bommet selv!

Det viser seg at om du spør folk dagen før et valg om de vil stemme, så øker sannsynligheten for at de stemmer med 25 prosent. Og da 40.000 mennesker i USA ble spurt om de ville kjøpe ny bil de neste seks månedene, økte salget med 35 prosent!

Valgarkitektur
Eksemplene er hentet fra boken Nudge av Richard Thaler og Cass Sunstein (2008), som presenterer en ganske enkel tese: Folk påvirkes i langt større grad enn de selv tror av omstendigheter og følelser som oppstår i øyeblikket, og ofte handler de tvert motsatt av egne, rasjonelt uttrykte ønsker og planer.

Begrepet homo economicus, eller economic man, viser til en forestilling om at mennesker er rasjonelle og har informasjon nok til å handle fornuftig. Thaler og Sunstein mener – og poenget kan være nytt eller gammelt – at slike mennesker overhodet ikke finnes.

Derfor blir det en voldsom makt i å definere rammen mennesker handler innenfor. Hvordan det fysiske rommet utformes, hvordan valgalternativer presenteres og hvilket språk som brukes. Thaler og Sunstein kaller det valgarkitekteur. Man er en valgarkitekt dersom: ”…you indirectly influence the choices other people make…” Og det gjør alle!

Men Thaler og Sunsteins ambisjoner slutter ikke der. Gjennom inngående drøftelser av en vid rekke politiske temaer innen blant annet finans og helse viser de hvordan det offentlige og private aktører kan ”nudge” folk i bestemte retninger ved å være bevisste på hvordan de former valgarkitekturen. For eksempel kan det settes default-løsninger innen helsesektoren. Om ikke folk velger noe annet – så har de en fornuftig forsikring.

Slik kan staten og andre hjelpe folk til å velge mer fornuftig. Ta bedre vare på sin helse. Bli flinkere til å forvalte sin økonomi. Redde miljøet, spiser sunnere, kjøre tryggere, også videre. Og nudgingen tar av. Obama er frelst og David Cameron inspirert. Er dette vår tids nye, pragmatiske, politiske ideologi?

Liberal grunntanke
– Etter at den tilgjengelige faglitteraturen i 20 år har vært dominert av en menneskeforståelse uten gjenklang i hverken intuisjon eller erfaring, kommer det endelig en litteratur som sier noe viktig om det å være menneske i verden.

Bent Sofus Tranøy, statsviter som i 2007 utga boken Markedets makt over sinnene, er lykkelig for tiden.

– Nudge problematiserer tanken om valgfrihet, hvilket et enkelt totrinnsresonnement viser: Vi gjør nesten aldri valg uten at det skjer i en kontekst som påvirker valget. Og vi har nesten aldri kontroll over denne. Ergo finnes det ikke egentlig noe fritt valg. Det er andre som bevisst eller ubevisst former konteksten, og dermed er maktbegrepet i markedsliberal tenkning fullstendig utilstrekkelig. Tranøy mener egentlig at dette er en gjennomført liberal tanke.

– Vi må være opptatt av individene og kreftene som påvirker dem. Hvis markedet herjer med individet burde det bekymre liberale.

Allerede i Markedets makt over sinnene beskrev han dette, forteller han.

– Det er på tide at de velmenende tar igjen de manipulerende, som har brukt nudge-teknikker i 40-50 år. Skal vi manipulere folk til gode valg eller for å ta fra dem pengene? Nå er det se som vil tjene penger som har et klart overtak.

Det er ikke realistisk at folk alltid vet best selv.

Trygghet og bedre valg
Tranøy mener at dette er det ulimate politisk-teoretiske innholdet i nudge. Dersom alle valg påvirkes av andre, blir det påtrengende spørsmålet: Hvem skal være våre valgarkitekter?

– Noen ganger ønsker jeg meg valgarkitekter som ikke har profittmaksimering som motiv. Det kan være bedre at en ernæringsfysiolog heller enn en representant for sukkerindustrien designer kantiner.

Har vi mistet troen på det autonome, handlende individ?

– Den normative kjernen består, men den realistiske anvendelsen blir annerledes.

Tranøy mener nudge særlig kan brukes på områder som ernæring, rus, mosjon, helse, pensjon, finans og miljø.

– Utover 80-tallet begynte valgfriheten virkelig å rause på, og med tiden har det blitt flere valgmuligheter enn noensinne. Jeg trengt ikke velge mobilabonnement, og svært mye var lukket. Det var ikke nødvendigvis et bedre samfunn, men det var mindre påtrengende.

Svært mye er blitt uoversiktelig for de aller fleste.

– For eksempel når det gjelder pensjon ønsker vi trygghet og ikke valgfrihet. Ofte kan 4-5 anbefalte alternativer være bedre enn 1000 muligheter som bare skaper forvirring og frustrasjon. Hvis default-løsninger settes fornuftig for eksempel på helse- og forsikringsområder, vil folk føle seg tryggere og svært mange vil ende opp med bedre valg.

For Tranøy er nudge ikke minst relevant for de mange, små hverdagshandlinger.

– Jeg selv er snart 50 år, småfeit, viljessvak og dødsangsten trenger seg på. Det ville være mye bedre om det var dansk rugbrød med gresskarkjerner og ikke all drittmaten som var lett tilgjengelig der det selges håndmat.

Ivareta suverenitet
Er ikke dette bare dårlige unnskyldninger? Bør ikke fokus være på å få folk til å velge fornuftig, i stedet for å manipulere dem i ”riktig” retning?

– Da gjør du det beste til det godes fiende, for det er ikke realistisk at folk alltid vet best selv. Det blir som å gå gjennom livet og stille opp drømmekvinnen som krav til fremtidig partner. Da tilbringer du livet alene. Med andre ord: Vær realistisk, finn en som er ålreit. Og jeg vil gjerne ha et samfunn som gjør det lettere for meg å velge riktig.

Er ikke ansvaret for å velge riktig til syvende og sist hos individet?

– Vi må fokusere på strukturene individer velger innenfor. Men motsetningene må ikke overdrives. Det er mye i nudge som ikke burde støte en god høyremann. Bevisst og paternalistisk designede default-løsninger handler for eksempel ikke om å fjerne alternativer eller valgfrihet. Individets fulle suverenitet ivaretas. Det er bare sløvingene som skyves i den ene eller andre retningen.

Bør vi ikke respektere at folk også gjør dumme valg?

– Vel, dette blir nærmest Frp-koden. Jeg forteller Frp-velgerne at de må slutte å spise hamburgere, liksom. Det er klart at vi langt på vei må ha respekt for at de gjør det. Og folk må få lov til å leve dårligere liv om de vil. Men nå er 9 av 10 valgmuligheter usunne, det ville være et klart fremskritt om så mange som 5 av 10 var sunne.

Dette er bare oppsiktsvekkende for Chicago-skolen.

Paternalistisk borgerskap
– Problemet med økonomisk psykologi, som nudge handler om, er at den totalt går glipp av det kulturelle. Vi må spørre oss om hvorfor vi får grupper i samfunnet som er fatalistiske. Å gjøre det dårlig på skolen, spise usunt, ha lav levealder, oppdra barn dårlig og kjøre farlig i trafikken – alt dette er koblet til bestemte samfunnsposisjoner, det er ikke tilfeldige individer.

Karl Fredrik Tangen er førstelektor ved Oslo Markeshøyskole, og ikke nådig med nudge (selv om han understreker at han ikke har lest Nudge av Thaler og Sunstein). Han mener at nudge overser at vi alle er i en tid, et samfunn og en klasse.

– Vi har et økonomifag som starter med the economi man og et borgerskap som er paternalistisk og ønsker at alle skal leve fornuftig. Dette møtes i nudge-tankegangen.

Tangen mener at resultatene som presenteres i den økonomiske psykologien er banale for alle som har jobbet med antropologi eller sosiologi.

– Det de oppdager er at mennesket ikke er economic man. Men dette er bare oppsiktsvekkende for Chicago-skolen. Poenget er at det frie valget ikke er fritt i det hele tatt. For eksempel når det gjelder fritt sykehusvalg. Innsikten som kreves er ikke der. Man vet ikke nok om hverken forskjellene på alternativene eller hva som kommer til å skje med en. Det er for å beholde dette at nudgerne kommer inn og vil informere brukerne i stedet for å endre en i utgangspunktet ikke-fungerende modell.

Vi opererer altså først med en illusjon om fordelene med markedsløsningene, deretter må dette korrigeres fordi det ikke fungerer.

– Nudge gjør det kanskje litt bedre, men utgangspunktet er dårlig. Mye av nudge-tankene opererer bare i overflaten. Selv opererer jeg med en materialistisk, marxistisk analyse som base. Vi må vite hvordan grunnstrukturen virker på menneskene.

Arbeiderklassen
Nudge-konseptet gjør, ifølge Tangen, at man avskriver de politiske virkemidlene som faktisk er ordentlige: lovverk og distribusjon av penger.

– Hvis folk skal kjøre saktere kan man bygge fartsdumper. Og vi trenger ikke nudge noen hvis vi installerer noe i motoren som gjør at man ikke kan kjøre over 90 km/t.

Ifølge Thaler, Sunstein og andre fungerer nudging svært effektivt?

– Om det virker i konkrete situasjoner, er det både praktiske og politiske grunner for at dette ikke kan være systemet for offentlig påvirkning av menneskers handlinger. I stedet for å være tydelig, blir det et slags lureri. I stedet for å forby noe, skal man få deg til å slutte å røyke uten at du merker det. Det er som å indirekte lure inn ”kjerneverdier” for å få deg til å tenke positivt om arbeidsplassen din.

Tangen mener direkte styring er mer demokratisk.

– Det er mer gjennomsiktig og realt å styre med påbud og forbud. Man kan ta stilling til og stemme mot politiske partier som foreslår noe man ikke liker.

I stedet for nudge mener Tangen at vi må gå tilbake til utgangspunktet.

– Som samfunnsfenomen handler fedme om samspillet mellom familiehistorie, samfunnsposisjon, utdanning og økonomi. Et usunt liv med dårlig kosthold og uten trening henger sammen med manglende mulighet til autonomi og manglende kontroll over eget liv. Dette er kimen til fatalismen, til at deler av arbeiderklassen blir tjukke, bryter skolegangen og kan havne utenfor arbeidslivet. En statistisk sett lav sjanse for å få makt i samfunnet bidrar til praksiser som i det små avviser snusfornuftige råd ovenfra.

Redusere irrasjonalitet
Er nudge, som Tranøy påstår, et forsøk på å fravriste pengeutsugerne makten over valgene våre slik at friheten endelig kan komme til folket? Eller er det, slik Tangen mener, et dårlig, borgerlig, paternalistisk forsøk på å beholde valgfriheten i markedet i stedet for å ta arbeiderklassens utfordringer på alvor? Hva med friheten? Hvor ble det av fokuset på hvert enkelt individs ansvar for dannelse, kunnskap og refleksjon rundt hva de bør velge og hvilket liv som er best for dem?

– Frihetsbegrepet som kommer fra teorien om rasjonelle valg, er ganske enkelt ikke i tråd med menneskelig psykologi, sier Per Espen Stoknes, organisasjonspsykolog og førstelektor II ved BI. Atferdsøkonomi, som nudge er en del av, viser at homo economicus, mennesket som nyttemaksimerende og rasjonelt individ, er en nytting forenkling i noen situasjoner. Men i andre fungerer den ikke. For eksempel viser forskning at mennesker konsekvent overvurderer kortsiktig nytte over langsiktig nytte.

Stoknes trekker frem kredittkortveksten i USA. Kredittkort – som det reklameres intensivt for – senker terskelene på å handle mer enn man trenger. Hver familie har i snitt 6 kredittkort, og mange ender med en løpende kredittkortgjeld på 9.000 dollar. Dette gjelder særlig underklassen, folk med lav utdanning, eldre eller med psykologiske problemer. Fra 2001-2008 blomstret også kredittkortgjelden i Norge.

Dan Ariely, en av de ledende forskerne bak atferdsøkonomi, har foreslått at kredittkortselskapene lar kundene selv innføre atferdsgrenser. For eksempel kan e-mail bli sendt dem selv eller partneren dersom de bruker for mye i henhold til egne grenser. Slik kan man hjelpe dem til å velge egne begrensninger og ivareta sin egen rasjonalitet.

– Eksempelet illustrerer at det er en myte at mange valgmuligheter i markedet nødvendigvis øker livskvaliteten. Vi må spørre om dette er noe finansnæringen skal drive med ut fra en teori om konsumentens fulle rasjonalitet, eller om det bør reguleres ut fra empiri fra atferdsøkonomi. Hvis man legger en realistisk menneskeforståelse til grunn og ønsker at staten skal kunne bidra til høy livskvalitet, skal vi da hjelpe folk til å redusere egen, forutsigbar irrasjonalitet?

Eksistensiell liberalisme er ikke på jakt etter lykke.

Hjelp til selvhjelp
Er nudge-konseptet et nytt og viktig bidrag i debatten, eller overdrives betydningen?

– Det vokser frem av emipiriske funn som har vært til stede i atferdsøkonomi i 20-30 år. Begrepet nudge bidrar til å løfte frem og popularisere noen av disse funnene, og det skaper en kritisk oppmerksomhet om dem.

Stoknes mener det er viktig at folk blir klar over hvor mye forskning som er gjort rundt dette. Og hvor lite politikken har tatt det innover seg.

– Politikken og politiske programmer reflekterer i liten grad over at mennesket i veldig mange situasjoner ikke er rasjonelt. Det er klart at vi er rasjonelle, men universelle antakelser om at vi er det i alle situasjoner er gale. Jeg tror ikke på én modell for frihet og valg som passer overalt til alle tider.

Hvor mener du at nudge bør brukes?

– Det vet jeg ikke. Men jeg kan ta et par eksempler. Vi vet at folk tenderer til å overforbruke og ikke spare så mye som de ønsker. Man kan lage ordninger hvor de selv velger hvordan de vil spare, og så blir forsiktig nudget til å gjøre det man selv har bestemt.

Det andre han trekker frem er helse.

– Hvis man mener at man skal trene mer, kan man få foreskrevet et opplegg som gjør at det ikke bare er helt opp til deg selv, men at du kobles opp til andre med en plan og et system som hjelper dem til å lage kontrakter med hverandre. Målet er å bli bevisst hvordan følelser kan virke inn på beslutninger man tar og ting man rasjonelt ønsker, og poenget er at folk trenger enkle ordninger, som de selv kontrollerer, til å bli klar over deres egen svikt.

Dette er jo små ting. Hva med større, politiske reformer?

– Det finnes mye man kan gjøre, særlig innen finans-, bolig- og kreditt- samt klimapolitikk. Men jeg har ikke gjort noe systematisk arbeid på dette ennå. Temaet er høyaktuelt med finanskrisen, skapt av irrasjonalitet i finansmarkedene. Tunge økonomer som Akerlof og Schiller har tatt til orde for nytenking i sin ferske bok Animal Spirits. I det hele tatt er vi helt i startfasen av å forme politikk ut fra atferdsøkonomi. 

Frihet under ansvar
Ifølge atferdsøkonomien er folk grunnleggende irrasjonelle. Har vi mistet troen på at mennesket er selvstendig, viljesstyrt og rasjonelt?

– Godt spørsmål. En eksistensiell liberalisme og frihetstanke viser at frihet er noe som må erobres. Det har en pris å være fri, og du må forstå at du er ansvarlig for egne valg. Heidegger mener at den enkelte bevisst må bryte med Das Man. Das Man er den siden ved deg som bare følger sosiale normer, som ikke tar bevisste valg og ender med å leve et ikke-autentisk liv. Frihet er da å ta et oppgjør med dette, med Das Man.

Stoknes påpeker at atferdsøkonomi ikke tar en slik frihetstanke innover seg.

– Dens mål er å maksimere sosial velferd for flest mulig. Lykke er bra. Maks lykke er bra. Mye velferd er bra. Eksistensiell liberalisme er ikke på jakt etter lykke, men mennesket som er reflektert og eier sin egen smerte. Her er det en grunnleggende konflikt.

Mens atferdsøkonomi, ifølge Stoknes, snakker til deg som en konsument som stadig gjør mange små feil som forringer ditt liv, snakker eksistensialismen til deg som et unikt individ, et eksistensielt mysterium. Den handler om din identitet, de store valg.

– Hvis atferdsøkonomi hjelper deg til å passe enda bedre inn i rollen som veltilpasset konsument, en enda flinkere Das Man, enda tettere opp mot en anonym homo economicus som ikke velger, men egentlig bare kalkulerer, vil eksistensialismen protestere.

Likevel mener Stoknes at dette kan integreres.

– Nudge er en middelvei som handler om frihet under ansvar – slik Thaler og Sunsteins begrep ”libertarian paternalism” henspiller på. Kunnskapen om systematiske feil i valgsituasjoner må brukes til å styrke selvrefleksjon og bevissthet i valgøyeblikket. Evnen til å ta frie valg trenger støtte, og målet må være å minne deg på, som konsument og borger, dine egne verdier og hva du selv mener. Frihet er en læringsprosess, du må selv lære å kjenne dine svakheter og strategier for å håndtere dem.

Frukt i øyehøyde
Vil nudge redusere vår frihet? Thaler og Sunstein understreker at: ”We strive to design policies that maintain or increase freedom of choice.”

Det synes enkelt å overdrive nudge-konseptet. I Norge er vi vant til en noe annen stat enn den amerikanske. De fleste norske styringsmekanismene går betraktelig lengre enn å nudge. Hvis vi skal være skeptiske om noen vil hindre kredittkortselskaper i å ødelegge livene til fattige folk, hva da når den norske stat i utgangspunktet tar halve inntekten vår fordi den er overbevist om at pengene da disponeres mer fornuftig?

Om parallellen blir at staten skulle bestemme halvparten av treningsmengden, sparingssummen, pensjonsavsetningen, forsikringsavtalene eller matinnkjøpene vet jeg ikke. Men tanken kan være belysende satt opp mot Thaler og Sunsteins syn på forholdet mellom nudge og styring:

”Putting the fruit at eye level counts as a nudge. Banning junk food does not.”

•  Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Han har master i allmenn litteraturvitenskap fra UiO og jobber som norsklærer ved Sonans Privatgymnas.

Denne artikkelen er hentet fra Minerva 3-09, der dulting er hovedtema. Nummeret lanseres på frokostmøte 23. september.