Skriv ut utskriftsvennlig side

Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.

Det sies at seierherrene skriver historien, og hvis historiens ende, som Francis Fukuyama påstod, er en seier for det liberale demokratiet, vil forståelsen vår også bære preg av det. Vi har lett for å se for oss veien frem til demokratiet som en rettlinjet prosess fra middelalderens føydalsystemer til de eneveldige, opplyste monarkene som til slutt måtte gi tapt for folkelig press, bite i støvet og bli konstitusjonelle monarker, eller se sitt embete kastet på historiens skraphaug og erstattet av republikker med frihet, likhet og brorskap for alle. På samme måten kan vi se stemmerettens utvikling. I dag virker motstand mot allmenn stemmerett ikke bare illiberalt, men som en grov synd mot selve tanken om menneskets likeverd. Tidligere tiders demokratiskeptikere avfeies som patriarkalske, imperialistiske og aristokratiske mørkemenn som tviholdt på sine privilegier, mens de med velrettede spark sørget for at ingen andre kunne løfte seg opp.

Grunnmuren er ikke bare stemmeretten, men rettsstaten, og denne tanken har fått farge og kraft fra tenkere vi i dag ikke vil oppfatte som gode demokrater.

Et slikt syn, om enn noe forenklet, har noe for seg. Det er ingen tvil om at demokratiet ble kjempet frem skritt for skritt, ei heller om at det gamle regimets herskende klasser i mange tilfeller brukte svulstige ord og vendinger for å forsvare det som i bunn og grunn var sin egen makt og sine egne privilegier. Men det er samtidig slående i hvor stor grad vår demokratiske ideologi har blitt formet nettopp av demokratiets kritikere.

Det liberale demokratiet er noe kvalitativt annerledes enn demokrati slik det ble forstått i tidligere tider, det er et demokrati som sikrer enkeltmennesket noen grunnleggende rettigheter gjennom å legge bånd på flertallets maktutøvelse. Grunnmuren er ikke bare stemmeretten, men rettsstaten, og denne tanken har fått farge og kraft fra tenkere vi i dag ikke vil oppfatte som gode demokrater.

Herskerne som filosofer

Platon skrev i et av sine mest berømte avsnitt i Republikken:

Until philosophers rule as kings or those who are now called kings and leading men genuinely and adequately philosophise, that is, until political power and philosophy entirely coincide, while the many natures who at present pursue either one exclusively are forcibly prevented from doing so, cities will have no rest from evils,… nor, I think, will the human race.[1]

For Platon var demokratiet, folkestyret, en av de verste styreformene, og var dømt til å ende i vanstyre. Den greske giganten ønsket seg i stedet en elite av filosofer som kunne ta på seg å styre på vegne av folket, ikke med deres medvirkning, men som voktere av det sanne og det gode, på tvers av folkets vilje om nødvendig.

Det er ikke lenge siden ropet om sterke menn runget også i Norges gater. I mellomkrigstiden etterlyste blant annet Fedrelandslaget sterke menn – eller en sterk fører – som kunne få slutt på kranglingen og handlingslammelsen i det parlamentariske demokratiet. Men Platon behøver ikke nødvendigvis kobles til fascisme. En annen innfallsvinkel er å koble hans ideer sammen med en sentral tanke i opplysningstidens optimistiske liberalisme. For Platon som for opplysningsfilosofene var kunnskap veien til godhet. For opplysningsfilosofene hadde ikke ondskap og gale handlinger sitt opphav i menneskets natur, men i ignoranse og mangel på innsikt. De hevdet at siden alle mennesker er utstyrt med den samme fornuften, og det som er godt og riktig ikke kan stå i motsetning til denne fornuften, er det også mulig å lære folk opp til å være gode borgere. Hvis et menneske vet hva som er rett vil vedkommende også gjøre det som er rett. Den logiske konsekvensen av et slikt syn er at opplyste og gode mennesker vil finne sammen i naturlig harmoni, og at tvang eller styring bare i begrenset grad er nødvendig. Opplysningstidens drøm var at alle i samfunnet kunne bli filosofer og dermed være med å styre.

Det er ikke lenge siden ropet om sterke menn runget også i Norges gater.

Hvis dette synet, litt forenklet, representerer et positivt liberalt menneskesyn, er kontrasten det vi kan kalle et konservativt, pessimistisk menneskesyn. Den konservative vil hevde at ondskap i ytterste forstand er en latent egenskap i menneskets natur. Vi er alle født med tilbøyeligheten til å gjøre onde handlinger, og derfor er det en umulig og naiv drøm å tro at samfunnet kan bygges utelukkende på godhet og tillitt. Snarere må menneskene holdes på plass av en sterk autoritet. Hvis mennesket er en kasteball, et nærmest viljeløst offer for sine egne impulser, sin dekadanse og nedrige natur, er det bare en sterk statsmakt som kan holde ro og orden i samfunnet. Den autoritære og reaksjonære motstanderen av den franske revolusjonen, Comte Joseph de Maistre, beskrev statsmakten slik:

Staten er en sann religion. Den har sine dogmer, sine mysterier, sine prester. Å overlate dens autoritet til hvert enkelt individ er å ødelegge den. [...] Menneskets fornuft må ødelegges, den må tape seg selv i nasjonens fornuft, slik at den endres fra sin individuelle eksistens til en annen – felles – eksistens, slik som en elv som går inn i sjøen fortsetter å eksistere i vannmassene, men uten sitt navn eller identitet.[2]

Kraftsalven svir i moderne, liberale ører. Det er ikke uten grunn at Isaiah Berlin hevder de Maistre var en foregangsfigur for den moderne, europeiske fascismen.[3] Allikevel inneholder de Maistres edder og galle kanskje en innsikt? Angrepene hans var opprinnelig rettet mot alle utslag av rasjonalistisk og liberal opplysningsfilosofi som med sitt naive syn på mennesket ville skape kaos og anarki ved å rive ned all tradisjonell orden og autoritet. Vi mennesker hyller ofte det gode og vakre, konstaterer de Maistre, men like fullt er vår historie farget av blod. Hvorfor denne enorme forskjellen mellom våre aller høyeste idealer og virkeligheten?

Fordi idealene er nettopp det, idealer. Uoppnåelige mål som vi bør strekke oss etter, men som vi aldri kan nå. Å sette seg utover samfunnets tradisjonelle autoritet er menneskelig overmot, et forsøk på å sette oss selv i Guds sted som ikke kan ende med annet enn katastrofe. Ikke hør på de flotte slagordene, de høye idealene eller de storslåtte målene – se på hvordan mennesket faktisk er, manet de Maistre.

Comten var sentral i den kontrarevolusjonære bevegelsen og støttet gjenopprettelsen av Frankrikes eneveldige monarki. For ham var det den eneste logiske konsekvensen av menneskets nedrige natur.

Svake menneske

En begivenhet i det forrige århundret symboliserer mer enn noen annen slutten for både de Maistres autoritære statsstyre og en naiv opplysningsfilosofi: Wansee-konferansen. De fremste nazitoppene i Tyskland var samlet for å diskuterte tidenes verste folkemord, den systematiske utryddelsen av jøder, homofile, sigøynere og slavere. Populære myter fremstiller av og til nazistene som plumpe og dumme pøbler. Bevegelsen hadde uten tvil sin andel primitive voldsromantikere, men på Wansee-konferansen var andelen med doktorgrad svært høy. Her satt fremtredende jurister og statsvitere i en av Europas virkelig store åndsnasjoner og diskuterte den mest bestialske utryddelse historien noensinne har sett. Hvem kunne etter noe slikt tro at opplysning og godhet automatisk gikk hånd i hånd? Hvem kunne etter noe slikt forsvare den sterke leder som en slags endelig løsning for å hindre kaos og anarki? Wansee ødela alle slike illusjoner.

Det er viktig å forstå hva slags demokrati Hayek og Burke advarer mot, nemlig et rent majoritetsdemokrati uhindret av institusjonelle barrierer mot vilkårlig styre.

Det er neppe tilfeldig at etterkrigstidens konservative snudde ryggen til den autoritære, nasjonalistiske og sterkt kollektivistiske tradisjonen som blant annet de Maistre representerer. I stedet fikk den moderate, britiske konservatismen en rennesanse. Særlig fikk Edmund Burke en rennesanse like etter krigen. I norsk litteratur betones ofte Burkes motstand mot den franske revolusjonen, radikalismen og opplysningstiden. Et mer rettferdig bilde av den irsk-engelske statsmannen får vi ved å legge hovedvekten på hans forsvar for den balanserte, britiske konstitusjonene med sine etablerte prinsipper for maktdeling. Burkes utgangspunkt kan med hans egne ord beskrives slik:

Å danne et styresett krever ikke så mye klokskap. Bare beslutt hvor makten skal sitte, og lær folket lydighet, så er jobben gjort. Å gi frihet er enda enklere. Det er ikke nødvendig med noen veiledning, man behøver bare å slippe tømmene. Men å danne et fritt styresett, det vil si å sette sammen og avbalansere de to motsatte elementene frihet og orden i en sammenhengende helhet, det er noe som krever svært mye tankearbeid, dyp refleksjon, skarpsindighet, viljestyrke og kombinasjonsevne.[4]

Både det autoritære samfunn og det totalt frigjorte samfunn er enkle konstruksjoner. Det vanskelige er å skape et samfunn med reell maktbalanse. Edmund Burke var sterkt påvirket av den franske teoretikeren Montesquieus syn på lovenes funksjon og virkemåte.[5] Montesquieu er mest kjent for å beskrive et system av maktbalanse hvor den dømmende, utøvende og lovgivende makt er atskilt. Han er det klassiske liberale maktfordelingsprinsippets fremste teoretiker, og inspirasjonen hentet han ikke fra sitt eget hode, men fra det konstitusjonelle monarkiet i Storbritannia som etter den såkalte ærerike revolusjonen i 1688 i stor grad hadde fungert etter slike linjer.

Det er et interessant poeng at både Montesquieu og Burke så sterkt anbefaler maktfordelingsprinsippet, at de i så stor grad hevder at makt må møte motmakt, og advarer mot konsentrasjon av den. For Burke og Montesquieu er ikke spørsmålet hvorvidt herskerne skal bli filosofer eller hva det nå skal være, for det har svært lite å si! Også filosofer er feilbarlige. Mennesker bærer i seg frøene til både godt og ondt, og bare sterke institusjoner kan holde makten i tømmene og sikre at den ikke misbrukes. Både Burke og Montesquieu er liberale sett i lys av sin samtid, men det hviler i dem et menneskesyn som også har noe til felles med de Maistres deprimerende pessimisme: Mennesket er korrumperbart. Mennesket er av natur tilbøyelig til egoisme, hat og ærgjerrighet. Mennesket kan svikte og bedra, og vil gjøre det hvis det blir gitt sjansen. Sterke normer og delte, felles verdier kan nok motvirke slike utslag av menneskenaturen, men å fjerne dem helt er umulig. Derfor må makt møtes med motmakt. Intet statssystem kan lene seg på tillitt alene, om de har aldri så mange filosofer i sin midte.

Det liberale systemet for maktbalanse kan derfor sees som et utslag av et moderat pessimistisk syn på menneskets natur. I motsetning til de Maistre, som også ser denne utfordringen, men hevder løsningen ligger i å sentralisere makten i et par hender, ender Burke og Montesquieu opp med den stikk motsatte løsning. Makten må spres, desentraliseres, brytes opp. Ingen enkeltperson eller gruppe av personer må forvalte en større andel av makten enn hva som er strengt nødvendig.

Feilbarlig demokrati

En klassisk liberal forståelse tilsier altså at rettsstaten er fundamental for å bevare et fritt samfunn. Bare dersom makten er delt kan mennesket være fritt. En karikert, økonomisk liberalist ville kanskje sluttet resonnementet der. Liberalismen er først og fremst en politisk filosofi som forsøker å beskrive kjørereglene for forholdet mellom individ og samfunn. Individet har bestemte rettigheter, og statens utbredelse bestemmes av disse rettighetene. En slik forståelse av samfunnet rommer ikke spørsmålet ”Og så hva…?” For etter at rettighetene er fastlagt vil utviklingen bli bestemt av den enkeltes egne valg. Selvfølgelig vil også et liberalistisk samfunn ha fellesskap, frivillige sammenslutninger, kultur og normer; men liberalismen mangler et språk for å plassere disse i en samfunnsmessig kontekst. Individets moralske plikt er å respektere andres rettigheter, verken mer eller mindre.

I skjæringspunktet mellom liberalismen og konservatismen finnes et knippe klassiske tenkere som låner både fra konservatismens moderate, pessimistiske menneskesyn og dens organiske samfunnssyn, og fra liberalismens frihetstradisjon. En moderne representant for denne syntesen er økonomen og filosofen Friedrich Hayek. Det er interessant å sammenligne hans synspunkter med Edmund Burkes.

Hvorfor har demokrati av vestlig støpning blitt mislykket så mange steder, spør Hayek? Han gir selv svaret. Landene mangler den “bakgrunnen av tradisjoner og holdninger som har gjort at konstitusjonene har virket i mer heldige land”.[6] Hayek står solid plantet i en liberal rettsstatstradisjon. Det avgjørende for ham er ikke frihet i seg selv, men frihet under forutsigbare, generelle og allmenne lover. Men for at frihet under lovene skal fungere kreves det noe mer enn bare det rent formelle lovverket. Det kreves gode tradisjoner. Denne forståelsen deler han med Burke, hvis kritikk av den franske revolusjonen er et frontalangrep på dem som vil ødelegge “hele stoffet som samfunnet er laget av”.

Kjernen i Burkes begrep om orden er ikke først og fremst statsmakten. Snarere er en liberal statsmakt en mulighet som oppstår når orden eksisterer: “Manerer er viktigere enn lover for på dem hviler i stor grad lovene”.[7] Folk nærer en dyp respekt for nedarvede verdier, tradisjoner og institusjoner, og denne respekten gjør den etablerte orden “naturlig”.[8] Hvis den naturlige orden bryter sammen, står vi igjen med en statsmakt som kun baserer seg på ren makt og undertrykkelse. Hayek og Burke advarer både mot despotiet og det ubundne demokratiet. Og motstanden er tuftet på samme lest – frykten for vilkårlig styre av mennesket i stedet for styre av lovene.

Verken Hayek eller Burke er motstandere av demokratisk innflytelse i de politiske prosessene. For Burke må flertallsviljen finne sin plass i et system som er preget av balanse. Ikke som en motsetning, men som en kompletterende faktor ved siden av kirken, monarkiet og aristokratiet.[9] Det britiske systemet, med sin common law og sitt begrensede monarki, er nettopp et forsøk på å finne et balansepunkt mellom “despotiet med opphav i monarkiet” og “despotiet med opphav i massene”. “Har de revolusjonære”, spør Burke ironisk, “aldri hørt om et monarki styrt av lover, kontrollert og balansert gjennom nedarvet velstand og nasjonenes nedarvede verdighet?”, som igjen er kontrollert av loven som skal beskytte den etablerte orden fra folkets ofte kaotiske impulser.[10] Hayek kaller et demokrati basert på maktfordeling og rettsstatsprinsipper for “en av de viktigste garantiene for frihet” fordi “det prinsipp at tvang bare skal tillates for å sikre lydighet til rettferdige regler som de fleste, i det minste en majoritet, er enige i, synes å være den sentrale forutsetningen for fraværet av vilkårlig makt, og dermed for frihet”.[11] Men det er verdt å merke seg ordlyden. “Synes å være” indikerer at støtten til demokratiet er historisk fundert, og at det viktigste prinsippet bak et godt styresett snarere ligger et annet sted. Mer konkret i rettsstaten.

Det er viktig å forstå hva slags demokrati Hayek og Burke advarer mot, nemlig et rent majoritetsdemokrati uhindret av institusjonelle barrierer mot vilkårlig styre. En slags allmennvilje som har løpt løpsk, eller i verste fall et styre under en karismatisk, men diktatorisk forfører. For Burke, i likhet med sine samtidige, er dette idealet demokrati i sin reneste (og eneste) form. For Hayek er det en pervertering av den sanne ideen om et liberalt demokrati: “Det er ikke demokrati eller representativt styre som sådan som gjør systemet korrupt, men at makt konsentreres i en allmektig, lovgivende forsamling”.[12] Derfor mener han, som Burke, at demokratiet må begrenses av en konstitusjon som sikrer maktdeling og uavhengige institusjoner.

Det er naturligvis mulig å kritisere både Hayek, Burke og Montesquieu for å være en del av de herskende klassene som ønsket å tviholde på sine privilegier. De har alle tre et syn på staten som skiller seg vesentlig fra den vi finner på store deler av venstresiden. For venstresiden har staten et frigjørende potensial som progressiv kraft så sant den er under riktig politisk kontroll. For Burke, Hayek og Montesquieu er en slik utvikling en trussel mot enkeltmennesket og de etablerte rettsreglene som ethvert liberalt demokrati må hvile på.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er stortingsrepresentant for Høyre og ansvarlig redaktør i Minerva.

Artikkelen er bygget på et bidrag til en antologi om demokrati utgitt av Universitetsforlaget. Den sto på trykk i ideseksjonen til Minervas papirutgave 3/2009.

[2] Berlin: 126

[3] Ibid.

[4] Burke 2007:237

[5] Courtney 1963

[6] Hayek 1960:108

[7] Burke 2003:226

[8] jfr. ibid.:65

[9] Ibid.:78

[10] Ibid:105

[11] Hayek 1982:5

[12] Ibid:11