Jeg gjorde meg imidlertid noen tanker mens jeg leste artikkelen. Du tegner av og til et bilde av en konflikt mellom de naive liberalistene og de reflekterte konservative. Hvor sistnevnte tar i betraktning røtter og instutisjoner som bør bevares for å sikre orden, og på sikt, også frihet.

Jeg synes imidlertid Fitzrovia treffer godt med sin slaveanalogi. For i hvilke tilfeller kan de herskende klasser hevde konservative idealer som et motstykke til liberale, annet enn ved illiberale instutisjoner?

Det er nok riktig som du sier, instutisjoner bør være nedarvet og formet i tradisjoner for å respekteres. Men er det ikke bedre å arve liberale, snarere enn illiberale instutisjoner?

Ta tilfellet Hong Kong. Kanskje noe av det nærmeste verden har sett “philosopher kings”. Sir John Cowperthwaite ledet landet i en ideologi av positive non-interventionism, men med sterke instutisjoner, fra et fattige afrikansk land, til et av verdens rikeste, og en modell for resten av Asia. For den første generasjonen var instutisjonene svake, men for arbeidet de gjorde, kan Hong Kongs unge nå arve instutisjoner som de tror på – og som er verd å tro på.

Eller tilfellet Chile. Innført under et diktatur, dog videreført av demokratiske regjeringer. Eiendomsretten ble sikret, instutisjonene ble styrket og tradisjonene formet. Den oppvoksende generasjonen vokser ikke bare opp i det rikeste landet i Sør-Amerika, også de med best helse og sikreste. Et land så trygt, med så sunne og ektefølte tradisjoner at landet sjelden blir inkludert i analyser av Sør-Amerikas problemer.

Kanskje er det er noe i de konservatives ønsker om å bygge på tradisjon og nedarvede instutisjoner. Men muligens bør vi sørge for at det er tradisjoner som er verdt å arve?

Likevel, på mange måter har de alle vært blinde personer, i mørke rom, som har lett etter en svart katt som ikke eksisterer. De har alle ment at problemstillingene hadde en endelig løsning, eventuelt et svar om hvor grensene for menneskelig samhandling gikk. De har alle filosofert over feil problemstilling, og derfor har det oppstått uendelig av variabler, som igjen har blitt til noen hovedteser, som igjen kan kryssbetraktes i det uendelige, fortsatt med et utgangspunkt som ikke har noe med svaret de ville finne frem til å gjøre.

Det enkelte av dem tenkte ut, ga imidlertid grunnlag for å se at svaret ikke lå innen filosofien, men innen vitenskapen. Uten koden for menneskelig atferd kan det skrives millioner av bøker om kreftene som styrer menneskelig atferd og behov, med koden for menneskelig atferd, er det nok med én.

Med koden for menneskelig atferd kan det meisles ut en politikk som vil fungere optimalt i enhver sammenheng. Optimalt fordi løsningene vil være slik utformet at de til enhver tid vil være gjenstand for evolusjon. Som eksempel vil Nav heller ikke være en perfekt institusjon basert på maxisme, men den vil bli bedre og bedre til lengre den fungerer. Fordi maxisme vil underordne en slik institusjon til koden for menneskelig atferd og sikre at den ikke kan beskytte seg mot evolusjon.

Uten koden er man henvist til å tro at svaret ligger i en korrekt analyse av om mennesket er godt eller ondt, om det trenger sterke tradisjoner, om det er tilbøyelig til hat, korrupsjon og ærgjerrighet. Med koden vet du at det ikke har noe med problemstillingen å gjøre.

Uten koden er du henvist til å diskutere demokrati opp mot tanker og hendelser i et kort perspektiv på noen få tusen år. Med koden vet du at demokratiet er inne i et tidlig stadium av evolusjon, og at de fleste kryssbetraktninger derfor blir meningsløse.

En politikk basert på maxisme, vil ikke bare være fremtidsrettet, rettferdig og med optimale løsninger, den vil også få en oppslutning ikke noe parti/isme har vært i nærheten av, noe sted med frie valg.

Det er nettopp det at rettstateten forsterker og beskytter etablerte uretter i svært mange land rundt om i verden. En trenger ikke se lenger enn til Honduras i dag, hvor norske halvfascister, sågar her på Minerva, forsvarte et soleklart ulovlig militærkupp (militæret eller høyesterett for den saks skyld kan ikke avsette en president uten å følge de lover og regler som er etablert for en slik prosess). Konservatismen, “rettstaten”, blir her et middel for undertrykkelse, og den sterkeste konservative makt var der norske konservative halvfascister mente makten burde ligge. Dette blir galt. For det er ikke slik at de etablerte lover, prinsipper og institusjoner, nødvendigvis støtter opp om de gode liberale tanker, og derfor blir det galt å trekke konklusjonen at “de etablerte rettsreglene som ethvert liberalt demokrati må hvile på”.