Skriv ut utskriftsvennlig side

Særpartiene dør kanskje, men sentrumsvelgeren lever.

Senterpartiet, KrF og Venstre har det ikke enkelt. Samfunnstrendene er i mot dem: De gamle velgergruppene deres ser ut til å forsvinne. Mange hevder derfor at sentrum dør. Jeg tror ikke det. Særpartiene dør kanskje, men er det så åpenbart at disse er sentrum?

Virkeligheten slik jeg ser den, er at det er et klart motsetningsforhold mellom å være et sentrumsparti og å være et særparti med sine særinteresser.

• Senterpartiets syn på samfunnets utfordringer og løsninger kulminerer til syvende og sist med at statens kostnader og innflytelse skal økes betraktelig (med tilsvarende skatteøkninger når det passer), samtidig som offentlig sektor ikke skal forandres fra i dag (les: moderniseres). Dette plasserer dem i praksis til venstre for Arbeiderpartiet. Det er tross alt en grunn til at de trives i regjering med SV.
• KrFs hovedsak er såkalte verdisaker (som om andre partier ikke har verdier fordi de skulle være uenige i KrFs praktiske politikk). Verdisynet til KrF ville i mange land plassert nesten ytterst ut på høyresiden, rett og slett fordi – bistandspenger eller ei – det er sosial konservatisme. På et rent økonomisk plan, blir det imidlertid motsatt: som tatt ut fra læreboka til sosialdemokratene, vil KrF øse penger ut til alle gode formål. (http://www.minerva.as/?p=917 )
• Venstre er i dag det av de tre partiene som er nærmest å regne som et sentrumsparti. Partiet er imidlertid delt i to: Det gamle venstre, som holder til i distriktene, er motkultur og motstander av EU. Og det nye som tilhører byene, kaller seg liberale og moderne, og er for EU. Å si at et parti med 3,8 % oppslutning har fløyer blir kanskje litt sprøtt, men hva annet kan man kalle det når man faktisk har to vidt forskjellige grunnsyn?

Partienes historie som motstrøms er tydelige, og langtidstrendene ser ikke gode ut. Likevel, med unntak av delene av nye Venstre, så har de intet ønske om å endre retning eller standpunkter. Dette ser man kanskje tydeligst i KrF hvor man flere tiår senere fremdeles er i mot kvinners rett til fri abort. Eller for den nye ekteskapslovens del, hvor KrFs syn var at det var bedre å beholde den gamle loven, altså ha ting som det var. Ironisk nok var de også mot partnerskapsloven som de da nettopp indirekte henviste til, da denne kom på begynnelsen av 90-tallet. Mange oppfattet det slik at KrFs hovedbudskap denne valgkampen var at de var mot den nye ekteskapsloven, og flere kommentatorer mener dette fullstendig ødela imaget og totalbudskapet deres. Likevel er saken kanskje symptomatisk for dilemmaet alle de tre særpartiene står ovenfor: Deres topp-politikere, tillitsvalgte og nåværende velgere støtter kursen, standpunktene og valgkampsakene fullt ut. Om skipet synker får så være, de går i så fall ned med flagget til topps, og de angrer ingenting. Men hva om det er nettopp kursen, standpunktene og valgkampsakene som skremmer vekk nye velgere, hva gjør man da? KrFs abortsyn fungerer sikkert som et fugleskremsel for unge, sekulære, (og selvstendige) velgere, men aldri i verden om partiorganisasjonen kan endre standpunkt av den grunn.

Å skifte standpunkt i EU-saken derimot er neppe noen vinner for de tre partiene, tvert i mot. Men det er allikevel slående når KrF og Venstre som de eneste kristendemokratiske og sosialliberale partier i Europa er i mot EU. Spesielt med tanke på hvor ofte de drar frem at de er for en ”bedre verden”, med ”internasjonalt samarbeid og solidaritet” og ”hjelpe dem som ikke har det like bra som oss”. Man kan nesten mistenke at det for KrFs del er den ”pietistiske religiøse basis” (etter å ha vokst opp på Sørlandet har man lagt litt merke til denne) som er det avgjørende, at man ser på EU som dyret fra åpenbaringen (kort sagt at det er djevelens verk). Eller for gammel-Venstres del at det er ren frykt for landbrukets skjebne i Norge. Uansett hva det er, så har ingen av søsterpartiene deres sett det.

For Senterpartiets del er nei-standpunktet i EU-saken mer forstålig (selv om deres søsterparti i Sverige er for): En del av Senterpartiets grunnsyn er å være i mot globalisering og fri handel (igjen noe som plasserer dem langt til venstre i det politiske landskapet), da blir EU – og de fire frihetene EU-samarbeidet tross alt er bygd på – naturlig nok ikke forenlige med deres politikk.

Til syvende og sist sitter jeg igjen med et inntrykk av at de tre partiene simpelt hen har plassert seg selv i sentrum for å maksimere sin innflytelse og være vippepartier som kan forhandle med alle, ikke at de har hatt noe grunnsyn i seg selv som er spesielt rådende for et sentrumsparti. Partiene har ”hjertesaker”, ikke en konsekvent retning på hvordan de vil den økonomiske politikken skal være: Får de gjennom sin politikk med økte bevilgninger (eller beslutninger) til sitt særområde, blåser de i om skattene går opp eller ned.

Men hvem tar i så fall over sentrum? Jeg tror noen ikke-forpliktende analyser etter valget er gode til å påpeke dette. (Velgere og tillitsmenn / politikere fra SP, KrF og Venstre er sikkert glødende uenig, men det får så være).

Sett fra London
The Economist skriver om det norske valget, datert den 17. september:

This perhaps explains the appeal of Siv Jensen’s populist right-wing Progress Party, which rose from 38 to 41 seats. Her message that Norway has the money both to boost public services and to cut taxes struck a chord with voters, though not enough to secure victory. The defection of voters from smaller parties gave the centrist Conservatives an impressive seven extra seats.

Legg merke til to ting her: FrP blir av Economist stemplet som populister (deres forbilder i danske Venstre har aldri blitt dette) pga sin økonomiske politikk, og Høyre blir kalt et sentrumsparti.

Her mener jeg man er inne på noe vesentlig. Senterpartiet, KrF og Venstre ble av Kåre Willoch kalt utgiftspartier. KrF og Senterpartiet har som nevnt over egentlig ikke skiftet så mye stil her, men appellen deres på nettopp å bruke mye penger på ”gode formål” blir nå så til de grader satt i skyggen av Fremskrittspartiet. Mange peker ofte på at FrP har tatt en del kristenkonservative velgere fra KrF pga verdistandpunkter og Israel-saken, men man glemmer ofte den økonomiske appellen: Mange tidligere SP- og KrF-velgere (og også for så vidt Venstre, men lekkasjen her er definitivt mindre) ønsket å kraftig øke statlige utbetalinger til ”gode formål” uten å øke skattene, høres dette kjent ut? Ta med at FrP har høy troverdighet på eldreomsorg og KrF har mistet all sin, så begynner et bilde å danne seg.

Carl I. Hagen sa en gang under Bondevik II-regjeringen at FrP lå mellom H og AP. Om så stemmer er uvisst, men sammenligningen med danske Venstre blir i så fall riktig. Venstre har som ledende parti i regjeringen siden 2001 overhodet ikke prioritert skattelettelser, og har heller ikke kuttet i velferdsstaten (slik venstresiden mener FrP vil gjøre i Norge). Danske Venstre er kanskje nettopp slik FrP ville vært i Norge dersom det ikke var et oljefond man kunne peke på for finansiering av dyre valgløfter?

Høyre på sin side er et svært moderat parti. Sammenlignet med Fremskrittspartiet blir partiet kanskje kjedelig og kjipt: Mindre i skattelettelser, mindre i utdeling fra staten til gode formål, og mindre pensjon. Men partiet ønsker heller ikke å kutte spesielt i velferdsstat eller skattenivå, det er kanskje derfor Economist ikke kaller det et høyreparti (ripe i lakken, det gitt). Frykten for Høyre var i alle fall ikke større enn at flesteparten av velgerne Venstre mistet gikk hit (eller kom tilbake, alt etter som).

Sponheims analyse
En annen som kan snakke fritt og ikke har selvsensur er Venstre-leder Lars Sponheim. Sponheim går av til våren grunnet det begredelige valgresultatet, og prater nå fritt om hva slags regjeringsalternativer han kunne tenke seg (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=577193 ). Han sier at hans ”drømmeregjering ville vært det moderne Ap sammen med Venstre og det moderate Høyre”. Jeg tror ikke dette alternativet er spesielt sannsynlig (eller ønskelig for H eller AP), men Sponheim peker her på at omtrent halvparten av AP på mange måter kan sees på som sentrumsnære.

Klassekampen kaller dem ”direktøra i AP” (etter Grete Faremo & co), andre har kalt dem ”flinke-AP” eller ”vestkant-AP” (etter Stoltenberg og Støre). Det mest synlige bevis på ”Moderne AP” har vært Stoltenberg I-regjeringen (2000-2001). Med et omfattende moderniseringsprogram og et stort nedsalg blant statens aksjer (mye mer enn Bondevik II regjeringen), samt en lovnad i 2001-valgkampen om skattekutt, er det naturlig å se på dette som en slags sentrumspolitikk. Mange sentrumsvelgere kan også ha stemt på AP som en garanti mot FrP. Hvis man ikke liker FrP, og Stoltenberg samtidig oppfører seg moderat og lover ingen skatteskjerpelser, er han jo absolutt spiselig.

AP, Frp og Høyre i sentrum?
Er det dermed riktig å kalle AP, FrP og Høyre for sentrumspartier? Ikke nødvendigvis, men det er jo heller ikke viktig. Hva man kaller seg er fullstendig irrelevant, hva som betyr noe er hvor mange velgere man får, og da er velgerpotensialet blant dem som anser seg som sentrumsorienterte interessant. Mange velgere som liker tanken på ”sentrum” stemmer nettopp på disse partiene.

Særpartiene vil sikkert igjen benekte at dette er tilfelle, men mønsteret er kjent fra andre land. I UK kjemper både Labour og Conservatives om sentrumsstemmene, Liberaldemokratene får dem slettes ikke alene.

Det er heller ikke nødvendig å anta at disse velgerne har stemt SP, KrF og/eller Venstre tidligere og deretter hoppet av: Mange av dem som har stemte på SP, KrF og Venstre for flere valg siden, som var litt oppi årene (og gjerne bosatt i distriktene), må nødvendigvis ha forlatt denne verden. Mens nye unge velgere som kommer til, som gjerne har vokst opp i et boligområde (suburbant) i nærheten av en by (dem blir det stadig flere av), kanskje når de stemmer for første gang, enten stemmer på AP, FrP eller H og fremdeles mener man har et sentrumssyn på politikken.

• Johannes Klemsdal er Bachelor i Økonomi- og IT-ledelse.