Skriv ut utskriftsvennlig side

Når politiske selvbiografier blir privatiserte dameblader og spenningsromaner formidler de ikke lenger noe interessant.

Det er fristende å foregripe utgivelsen av to sentrale, politiske bøker i høst, fordi de representerer det siste bidraget i utviklingen av den politiske selvbiografien fra samfunnshistorie til ”jeg-roman”. Informasjonen som er gitt om bøkene fra forlagene og i avisintervjuer med forfatterne, gir alt nå et relativt klart bilde av dem.

Karita Bekkemellems allerede mye omtalte bok Mitt røde hjerte blir utgitt i oktober på Aschehoug. Åslaug Hagas roman I de innerste sirkler kommer samme måned på Schibsted. De to bøkene vil selvsagt være interessante og verdifulle på sine egne premisser. Men de kan også sees i en større litterær sammenheng, som bidrag i utviklingen av den politiske selvbiografien som sjanger. Dermed sier de også noe interessant om politikkens utvikling.

Dameblad og roman
Omslaget på Bekkemellems bok kommuniserer et tydelig fokus på person fremfor politikk. Et fremtredende bilde av forfatteren og navnet KARITA i store bokstaver får omslaget til å ligne forsiden av et dameblad. Det eneste som vagt antyder forbindelsen til politikken er den delen av tittelen som forteller at hjertet er rødt.

Vi skal få vite hvordan det var for Karita å vokse opp med en forelder som var alkoholiker, og hvordan hun utviklet angst og spiseforstyrrelser.

Førsteinntrykket stemmer nok godt overens med innholdet i boken. I tillegg til at Bekkemellem vil ”avsløre detaljer fra regjeringens indre liv” oppgir Aschehoug sine hjemmesider at leseren skal få et nærbilde av henne som privatperson. Vi skal få vite hvordan det var for Karita å vokse opp med en forelder som var alkoholiker, og hvordan hun utviklet angst og spiseforstyrrelser.

Åslaug Haga har sagt at hun aldri vil skrive noen politisk selvbiografi. Men en politisk roman, det blir noe annet. Dette har hun langt på vei rett i. En roman kan være en arena for de villeste fantasier og trenger ikke ha noen direkte sammenheng med personlige opplevelser. Men på tross av denne ”unnskyldningen” vil utvilsomt Hagas erfaringer som politiker danne grunnlaget for historien hun forteller.

Det er ikke tilfeldig at det nettopp er en politisk roman Åslaug skriver, og ikke for eksempel en kjærlighetshistorie for trettenåringer.

Endringene i den politiske selvbiografien må forstås i sammenheng med overgangen fra en kollektiv orientert sosialdemokratisk orden til et mer nyliberalt samfunn.

Et mer nyliberalt samfunn
De tidlige politiske selvbiografiene var preget av en tydelig beskjedenhet rundt egen person. I Norsk Litteraturhistorie – Sakprosa fra 1750 til 1995 (1998) knytter Gudleiv Forr denne beskjedenheten både til normer i det norske samfunnet og til at det var arbeiderbevegelsens ledere, blant andre Einar Gerhardsen og Haakon Lie, som var de første til å skrive selvbiografiske verk.

Flere fremhevet at de skrev ut fra en følelse av ”plikt” overfor historien, ikke fra et ønske om å fremme seg selv eller sin politiske overbevisning. Bøkene var først og fremst en del av et bredere politisk prosjekt, ikke av personlig merkevarebygging.

Endringene i den politiske selvbiografien må forstås i sammenheng med overgangen fra en kollektiv orientert sosialdemokratisk orden til et mer nyliberalt samfunn med større vekt på individet og det individuelle.

Carl I. Hagen, som på mange måter frontet den nyliberale utviklingen, har skrevet to politiske selvbiografier som uten tvil tilførte sjangeren noe nytt i Norge. Mens anmelderne av Kjell Magne Bondeviks bok Et liv i spenning (2006) anklaget forfatteren for å være upersonlig og for å retusjere seg selv, fikk Carl I. Hagen på sin side kritikk for å være for personlig i Ærlig talt (2007). Arne Strand i Dagsavisen skrev for eksempel at Hagen hadde skrevet en ”hensynsløs åpen og ærlig bok”. Kritikken av Ærlig talt var et resultat av at Hagen utfordret anmeldernes syn på selvbiografien og grensen mellom det personlige og det politiske.

Merkevarebygging
Tradisjonelt er politiske selvbiografier blitt skrevet av mannlige politikere som har pensjonert seg fra politikken. Bøkene har bydd på mer historisk tilbakeblikk enn politikernes tanker og visjoner. At en skal være pensjonert for å skrive selvbiografisk er ikke lenger et krav.

Medienes dekning av valgkampen viser at det er avgjørende hvordan partiledere og andre politikere fremstår. Ikke bare innenfor, men også utenfor politikken.

Barack Obama er et interessant eksempel. Han ga ut to selvbiografier, Dreams from my father (1995) og The audacity of hope (2006), tidlig i sin politiske karriere. Ved hjelp av bøkene skapte Obama både et politisk og personlig fundament. Han bygget en merkevare for fremtiden. Det fikk han utvilsomt uttelling for under valgkampen, da bøkene ble analysert og diskutert i medier verden over. Begge lå lenge på bestselgerlistene.

At det nesten bare har vært mannlige politikere som har skrevet selvbiografisk, har dels en naturlig årsak – kvinnene har stått utenfor politikken. Heldigvis har dette endret seg, betydningsfulle kvinnelige politikere som Margaret Thatcher, Hillary Clinton, Vigdis Finnbogadóttir og vår egen Gro Harlem Brundtland har gitt ut selvbiografier de siste tretti årene. At Karita Bekkemellem og Åslaug Haga nå bruker sine personlige erfaringer som råmateriale for å skrive bøker, er også på denne måten i samsvar med tiden.

Gir unik innsikt
De politiske selvbiografiene får gjerne stor oppmerksomhet i media. Medienes dekning av valgkampen viser at det er avgjørende hvordan partiledere og andre politikere fremstår. Ikke bare innenfor, men også utenfor politikken. Både treningsregimer og klessmak skal vurderes og diskuteres. I et slikt klima, der person er vel så viktig som parti, kan en dra politisk nytte av å skrive bok med selvbiografisk vinkling.

Den politiske selvbiografien formidler og strukturerer et menneskes livshistorie i sitt forhold med det politiske feltet. På en unik måte kan selvbiografiske verk synliggjøre hvilke faktorer som påvirker enkeltmenneskets valg, noe som igjen kan gi betydelig innsikt i hva som former et samfunn.

Dersom sjangeren stadig utvikler seg i retning av Karitas ”røde hjerte” og Åslaugs roman, kan den ende opp med å ha mer til felles med overflatiske, intime dagbøker enn interessante, historiske verk.

Når det er snakk om livshistorien til profilerte politikere, blir forholdet mellom de personlige valgene og påvirkninger utenfra særlig tydelig. Det er i hvert fall denne tydeligheten vi kan ønske fra sjangeren. Om politikerne skriver slike selvbiografier, vil bøkene deres kunne gi helt spesielle innblikk i hvordan politikken i et samfunn fungerer.

Kan miste sin verdi
Men dersom sjangeren stadig utvikler seg i retning av Karitas ”røde hjerte” og Åslaugs roman, kan den ende opp med å ha mer til felles med overflatiske, intime dagbøker enn interessante, historiske verk. Da vil den miste mye av sin verdi.

Hagas I de innerste sirkler blir selvsagt ingen politisk selvbiografi i tradisjonell forstand, men både den politiske romanen og den politiske selvbiografien knytter et forhold mellom det personlige, litterære og politiske. Det er ingen tvil om at litterære virkemidler også har en viktig plass i prosalitteraturen.

Fordi ingen kan huske nøyaktig hvilke tanker som lå bak valgene man tok flere år tilbake, vil selvbiografien i likhet med romanen også ha en fiktiv dimensjon. Og vi vil nok se enda flere politiske selvbiografier i fremtiden der ”den gode fortellingen” vektlegges fremfor en historisk nøyaktighet.

Hvis det er slik at personer er i ferd med å bli viktigere enn parti og politikk, er den manglende kritiske oppmerksomheten overraskende.

Hvor er kritikerne?
Enn så lenge glimrer fagmiljøene, både samfunns- og litteraturvitenskap, med sitt fravær. Det finnes ingen teoretisk diskusjon rundt sjangeren ”politisk selvbiografi”. Innen litteraturvitenskapen oppstod det riktig nok en interesse for biografien rundt millenniumsskiftet, men denne har i hovedsak rettet seg mot forfatterbiografien. Kanskje har ikke den politiske selvbiografien nær nok tilknytning til det litteraturvitenskapelige feltet.

Den politiske selvbiografien kan være både politisk betydningsfull og litterært interessant. Dessverre ser det ut til at både Karita Bekkemellem og Åslaug Haga mer opptatt av gode historier enn å si noe fornuftig om samfunnet. Hvis det er slik at personer er i ferd med å bli viktigere enn parti og politikk, er den manglende kritiske oppmerksomheten overraskende.

• Karen Thue (f. 1984). Har skrevet mastergrad i Litteraturformidling ved Universitetet i Oslo.