Går vi med på å utstede jomfrusertifikater til unge jenter, er det et knefall for et forstokket og middelaldersk syn på kvinners seksualitet.
I Danmark har vi i disse dager en diskusjon om danske leger som utsteder jomfrusertifikater til muslimske jenter, slik at deres familie kan få bevist at de er jomfruer – og at de dermed er snille piker som har sørget for at familiens ære er like inntakt som deres møydom.
Dumsnill holdning
Etter min oppfatning er noe virkelig galt når danske leger utsteder slike jomfrusertifikater. Det er ingen tvil om at legene mener det godt og gjerne vil hjelpe jentene. Men ved å gå med på familiens krav om et papirbevis på jentas jomfruelighet og dermed ærbarhet, gjør disse legene knefall for hele det underliggende premisset: at kvinnene er ansvarlige for sine familiers ære. Dette er et utbredt dogme i visse sneversynte kretser, men noe som vi på ingen måte skal gjøre til en grunnleggende verdi i demokratiske samfunn.
Det er en kulturbestemt tradisjon og intet annet. En tradisjon vi skal si nei til.
Jomfrusertifikater er ikke et spørsmål om sunnhet. Det er ene og alene et spørsmål om kultur. Krav om tegn på jomfruelighet, som for eksempel utstedelse av jomfrusertifikater eller blodflekker på lakenet, er krav som forekommer i meget tradisjonelle familier med opprinnelse i Midt-Østen. Det er en kulturbestemt tradisjon og intet annet. En tradisjon vi skal si nei til.
I noen kretser – for eksempel i de marokkanske – bli jomfrusertifikater en forutsetning for å overholde innlede forhandlinger om forlovelse. Bare det at det forhandles om forlovelse byr meg imot, men at det likefrem skal gjennomføres en nedverdigende undersøkelse av jenta med familiens kvinner som sannhetsvitner og i siste instans som ”jomfru-utopere” som stolt viser frem jomfrusertifikatet til familie og vennekrets, er forstokket og middelaldersk.
Må reageres
Disse jentene er under et enormt press og fortvilet over denne praksisen, og et jomfrusertifikat er så visst ikke til hjelp hvis noen skulle tro det. Prøv å forestille deg alle jentas bekymringer om legens dom, og hva den vil medføre hvis den ikke harmonerer med familiens tradisjoner. Straffen for å ikke ”levere” jomfruelighet er i noen tilfeller at jenta blir erklært ”død” av sin familie, hvoretter de ikke engang vil hilse på henne på gaten. Andre represalier kan også være konsekvensen. Det er utrolig vanskelig for jentene det dreier seg om. Derfor må vi beskytte dem og passe på dem, og ikke la legesystemet gi etter for denne krenkelse av kvinners seksualitet. Det er og blir en krenkelse av jenta når familien forlanger dette. Og det må det reageres på.
I virkeligheten er det ene og alene et integrasjonsspørsmål.
Dette er ennå et eksempel på en integrasjonsutfordring som kommer forkledd som noe annet, i dette tilfelle som et slags sunnhets- eller sosialmedisinsspørsmål. I virkeligheten er det ene og alene et integrasjonsspørsmål.
Det er et av de spørsmålene vi ikke har rukket å klargjøre vår stilling til før vi står overfor problemet. Og istedet for en stringent og overordnet retningslinje om at vi skal støtte de undertrykte og ikke deres undertrykkere, så griper vi til typiske ”hjelpeløsninger”, som er godt ment men helt galt tenkt. Og i disse sakene er det handlingene som teller.
Dypt usympatisk
Hvis man som lege ikke innser at det i bunn og grunn er feil å utstede disse jomfrusertifikatene, så mener jeg at disse legene kunne trenge litt etterutdannelse i form av et grundigere innblikk i hva som ligger bak henvendelsene de får fra jentene og deres familier, og hva som er begrunnelsene for dem. Deretter kan man gjerne ta dem med på et lynkurs sosialpolitikk for nybegynnere: hvis man opplever å møte truede, pressede og sjenerte piker under konsultasjoner med pasienter, så har man i Danmark underretningsplikt til politiet eller sosiale myndigheter. Man har ikke jomfrusertifiseringsplikt.
Legene i Danmark, Norge, Sverige – ja, i hele Europa, burde tale med én stemme og avvise disse sertifikatene
At det i tillegg forholder seg slik at det kun er et fåtall leger som rent faktisk er i stand til å overhode vurdere om møydommen er intakt, gjør det hele enda mer absurd.
Legene i Danmark, Norge, Sverige – ja, i hele Europa, burde tale med én stemme og avvise disse sertifikatene, for de er og blir et knefall for den dypt usympatiske tankegangen at familiens ære finnes i kvinnens møydom.
- Naser Khader (f. 1963) representerer Det Konservative Folkepari på det danske Folketinget.
Utstedelse av slike sertifikater er også kvakksalveri all den tid det er umulig å slå fast møydom ved underlivsundersøkelse..
http://www.cpunktet.no/Innhold/Magasinet/Saftig_blanding/?module=Articles;action=Article.publicShow;id=491;templatefolderid=342
Det er store kampanjer bedrevet av svenske RFSU for å få omdøpt hinna til “skjedekrans” for å fjerne linken mellom den og seksuell uerfarenhet.
Man kan også diskutere om idealet om blodflekker på lakenet er et ideal som stammer fra lang tids praksis med purunge bruder…
[...] This post was mentioned on Twitter by Anine Kierulf. Anine Kierulf said: RT @Minerva_Nett Naser Khader: Jomfrusertifikater er et knefall for et middelaldersk syn på kvinner: http://is.gd/3XRTl [...]
Er helt enig i at dette ikke bør aksepteres. Men understreker at dette er tradisjonsbetinga kjønnsdiskriminering som ikke bare forekommer i Midt-østen.
Dersom en er for utviklingen mot et stadig mer flerkulturelt samfunn, må en vel nødvendigvis godta denne praksisen.
Den er jo nettopp et skoleeksempel på hva et flerkulturelt samfunn innebærer. Intet ved praksisen er ulovlig, ihvertfall så lenge kvinnene er myndige, og det vil de normalt være når ekteskap er aktuelt.
Sertifiserings-legene kan forøvrig godt selv tilhøre de aktuelle etniske gruppene. Å appellere til dem ut fra vestlige normer blir da meningsløst.
Så i et land som ønsker flerkulturalitet, hva er problemet?
Helt enig. Dette er spennende flerkultur som gjør samfunnet mer mangfoldig. Ingenting er jo viktigere for disse kulturene enn å kontrollere døtrene seksuelt, det er jo selve kjernen i kulturen, og å ta fra dem denne aspekten av kulturen ville være et enormt kulturovergrep. Assimilasjon. Etterhvert skal man ikke se bort ifra at også nordmenn etterhvert vil bli mer og mer opptatt av denne praksisen etterhvert som den blir mer og mer dominerende i samfunnet. Integrasjon er tross alt en prosess mellom to parter, ikke en enveiskjøring.
Khader; Hadde vore interessant å sjå kva del av “mellomalderen” dette vart praktisert? Har du nokre skriftlege kjelder? Eller berre malar du vidare på fordomane om “den mørke mellomalderen”?
Kjetil: Du har et godt poeng, men til Khaders forsvar må man vel også ta med i beregningen at “middelaldersk” har utviklet seg til å bli et adjektiv løsrevet fra perioden med samme navn. Et kjent eksempel er jo fra Pulp Fiction når Marcellus sier at han skal “get medieval on your ass”. Tidligere sa man vel “barbarisk”, men av grunner som sikkert kan ha med politisk korrekthet å gjøre endret dette seg. Språket er en rar ting, og det er jo knapt noen som har historisk bevissthet nok lenger til å vite noe om hvordan middelalderen *faktisk* var.
Magnus, Kjetil: For ikke å si hvor. “Middelalderen” er jo ikke bare et svært langt tidsrom, som dekker en lang rekke innbyrdes svært ulike epoker. Det er også en sekkebetegnelse for en mengde svært forskjellige områder med hver sin kultur osv.
Som historieinteressert lekmann har jeg ikke hørt at noen slik praksis skulle ha vært spesielt utbredt, i hvert fall ikke utenfor bestemte områder – mest sannsynlig de samme områdene der den praktiseres den dag i dag.
Faktisk er det all grunn til å hevde at kvinnenes stilling ble kraftig styrket gjennom “middelalderen” ved at kvinner for første gang i Vest-Europa ble anerkjent som juridiske personer, noe de ikke var i det førkristne Hellas eller Roma, og så vidt jeg vet heller ikke blant de tidlige germanerne. Som juridiske personer kunne de stilles for retten, i stedet for å være henvist til familieoverhodets dom i likhet med slaver og umyndige barn. De kunne også samtykke til kontrakter og avtaler, inkludert ekteskap. Mens ekteskapet tidligere hadde vært en avtale mellom to familieoverhoder, der kvinnen ikke hadde noe som helst å si, ble det i middelalderen endret til en avtale mellom mannen og kvinnen slik vi finner den i dagens vielsesritualer. At det selvsagt kunne være mye press og tvang involvert for å få henne til å gi sitt samtykke er en annen historie.