I sommerferien ga Hanna Schanke en anmeldelse av boken min med mange argumenter jeg er veldig uenig med. Her kommer et forsinket svar.
”Tor Økland Barstad mener at alt som skal til for å løse fattigdomsproblemet er mer penger.” Det skriver i hvert fall Hanna Schanke i ingressen til sin anmeldelse av boken min. Jeg skriver ikke at jeg tror dette, eller noe som rasjonelt kan tolkes i den retning, noe sted i boka. Det jeg hevder er at vi ved hjelp av mer penger blant annet vil kunne gi flere mennesker rent vann, gi flere utdanning, øke jordbruksproduksjonen i de fattige landene, forbedre infrastrukturen, forbedre helsetilbudet, osv. Jeg legger heller ikke skjul på at jeg tror at bistand kan løfte mennesker ut av fattigdom eller bidra til økonomisk vekst, men det betyr ikke at jeg tror utvikling kun er et spørsmål om bistand. Jeg dedikerte et helt kapittel av boken til å skrive om ting Norge kan gjøre for å hjelpe fattige land utover bistand i håp om å forsikre meg mot denne slags misforståelser, og spesifiserer i avslutningen at bistand ikke kan løse alle problemer, men bidra i riktig retning. Dette er en av flere ganske store feil i anmeldelsen angående bokas innhold, men i resten av dette svaret skal jeg fokusere på de faglige og de politiske innvendingene.
Hanna Schanke påpeker som riktig er at jeg i likhet med Jeffrey Sachs er tilhenger av et såkalt ”big push”. Schanke hevder at det gjennom bistandens historie har blitt gjennomført mange ”store fremstøt”, men at resultatene i stor grad har uteblitt. Det stemmer ikke, men det har blitt gjenomført en del ”små fremstøt” og noen ”mellomstore fremstøt”. Hvis vi ser samlet på landene som mottar bistand viser statistikken at det i 2003 ble gitt under 10 dollar per innbygger i mottakerlandene. Samme år mottok de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara mindre enn 35 dollar per person. Mellom 1960 og 2003 mottok Afrika anslagsvis 600 milliarder dollar med bistand og gjeldsslette målt i 2003-verdier. Det er mye i seg selv, og tilsvarer den verdien oljefondet kommer til å ligge på om noen års tid, men hvis vi deler på alle årene det er snakk om og alle menneskene som har bodd der ender vi opp med cirka 28 dollar per person per år. Hvis vi sammenligner summene som blir gitt til bistand med pengene som blir brukt på andre formål går det tydelig frem at det ikke er å hjelpe verdens fattige som er øverste prioritet. I 2006 brukte de rike landene to og en halv ganger så mye penger på landbrukssubsidier som de ga i u-hjelp. Globalt blir det brukt over ti ganger så mye på militære formål som på bistand.
I 1970 satte de rike landene seg som mål å bruke minst 0,7 prosent av BNP på bistand. Dette målet skulle nås allerede på midten av 1970-tallet. Siden har 0,7-prosents-målet blitt gjentatt flere ganger, men det har aldri vært i nærheten av å bli nådd. For øyeblikket ligger vi på rundt 0,3 prosent.
Til tross for at vi ikke har sett mange ”big pushes” er det ingen tvil om at summene som har blitt gitt er betydelige. I flere land utgjøres en betydelig andel av økonomien av bistandspenger. Hvorfor har ikke de summene som har blitt gitt utrettet mer? En grunn er at store deler av summene som regnes som bistand ikke egentlig er bistand, men såkalt ”phantom aid” (noe denne nyhetsreportasjen handler om). Det kan dreie seg om sletting av gjeld, mottak av flyktninger i giverlandene, osv. En annen grunn er at ikke all bistand har utvikling som formål. Dette var tilfellet under den kalde krigen, men også i dag ser vi at bistand ikke blir gitt bare utifra hvem som trenger bistanden mest, men også utifra strategiske hensyn. Åpenbart er også en stor grunn til at bistanden som har blitt gitt ikke har utrettet mer at en god del har vært mislykket og at en god del har vært ueffektiv. Det må vi så klart ta på alvor. Men selv om summene som har blitt gitt til bistand burde ha utrettet mer har de på ingen måte være uten resultater. I kapittel to i boken min, som kan leses her, gir jeg eksempler på dette.
”Det er klare og gode argumenter for å gi midler til prosjekter som sikrer vaksiner, har som mål å bekjempe spredning av malaria og så videre, men disse prosjektene vil aldri kunne føre til utvikling”, skriver Schanke. I det første Schanke sier er jeg helt enig. Vi må redde barn fra å dø av fattigdomsrelaterte årsaker uansett om det bidrar til økonomisk vekst i de fattige landene eller ikke. Å hjelpe mennesker og å bidra til økt levestandard er et mål som i seg selv er mer enn viktig nok til å bruke oljefondet på. Men jeg er uenig med Schanke når hun sier at dette ikke kan bidra til utvikling. I Malawi er om lag en av landets om lag tolv millioner innbyggere foreldreløse barn – mye på grunn av AIDS-epidemien i landet. De fleste vil vel si seg enig i at dette er ødeleggende for landets utvikling. Statistikk fra World Economic Forum viser at omlag 72 % av bedrifter i Afrika påvirkes av malaria, mens 39 % av dem opplever at sykdommen har betydelige negative konsekvenser for aktivitetene deres. Åpenbart kan ikke et lands økonomi bygges på god helse, men det kan bidra til å dra i riktig retning. Dette utdyper jeg også i boken.
”Dersom man kun gir nødhjelp og helsebistand, vil dette føre til at liv reddes. Men uten økonomisk vekst, vil flere mennesker tilsi lavere levestandard per innbygger – et dilemma den kortsiktige bistanden står overfor” skriver Schanke. Selv mener jeg at vi må satse stort på langt mer enn bare nødhjelp og helsebistand (bl.a. utdanning, infrastruktur og modernisering av jordbruket) og derfor blir ikke sitatet relevant til mine meninger, men likevel synes jeg det er et poeng som bør trekkes frem i denne sammenheng: Selv om man skulle tro at lavere barnedødelighet automatisk betyr høyere befolkningstall er det ikke nødvendigvis slik. Riktignok er det færre barn som dør, men samtidig velger foreldre å få færre barn når barnedødeligheten synker. Bill Gates nevner bekjempning av befolkningsvekst som en av sine grunner til å støtte vaksinering. Den svenske professoren Hans Rosling snakker mer om dette temaet på denne videoen.
Schanke hevder at jeg viser at jeg mangler oversikt over, eller velger å se bort fra, tidligere erfaringer, gjennom sitater som: ”Når vi ser på hva bistand har utrettet, er det viktig å huske at det ikke er det som er spørsmålet vi bør spørre oss selv når vi skal avgjøre hvorvidt oljefondet bør gå til bistand. Da er spørsmålet hva som kan gjøres”. Det er jeg veldig uenig i. For det første bør understrekes at bistand er en samlebetegnelse for en rekke helt forskjellige ting. Ikke bare er hva man fokuserer på (utdanning, helse, infrastruktur, osv.) forskjellig, men måten den gis på kan også varieres veldig. Prosjektbistand og budsjettstøtte er to helt forskjellige ting. Selv innenfor samme form for bistand til samme formål går det an å lære av gamle feil. Derfor mener jeg det hadde vært absurd å avgjøre hva bistand kan utrette kun utifra hva bistand allerede har utrettet – selv om det så klart er viktig å se på tidligere erfaringer når vi tar avgjørelser for fremtiden. Historien viser klart at det er mange gode former for bistand som har gitt gode resultater, men som trenger mer støtte for å skaleres opp.
- Tor Økland Barstad (f. 1990) har nylig fullført International Baccalaureate (IB) på Ås Videregående Skole. Han har skrevet boken Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige og opprettet nettsiden www.oljefondettilbistand.com. Han har blogger på www.torstanker.wordpress.com.
Hvorfor er spørsmålet om penger i utvikling så viktig ?
Penger er et middel, ikke et mål. Og – det er mange midler, ikke bare penger. Alikevel er det penger som får all fokusen.
De politiske partiene som har stor interesse for uhjelp bruker lovnader om beløp som begrep for sin uhjelpspolitikk.
Tenk om vi kunne gjort det over alt! Tenk om vi kunne si at målet med samferdselspolitikken vår er 2% av statsbudsjettet.
Eller at forsvaret skal få 0.5% av statsbudsjettet. Eller at skolene skulle få 1.5% statsbudsjettet.
Hadde ikke det vært litt rart ?
I stedet for dette så lover politikerne en bedre skole og snakker mindre om penger. De snakker om disiplin, om mat, om timer, lærere osv.
De er konkrete på hva de vil gjøre.
De er også konkrete når det gjelder vei. De vil bygge tunnell sånn og sånn, bomvei der og der, midtskiller er et satsningsområde og rassikring osv.
Konkrete mål. Det er stikkordet. Noe folk kan relatere seg til.
Der får uhjelpen strykkarakter! Sikkert ikke for dere som jobber der, men for oss som finansierer det er det håpløst.
Hva vet vi ? Jo – vi gir 4-5-6 milliarder i hjelp. I valgkampen kom det frem i påstander at FRP ville kutte uhjelpen med 26 milliarder. Så – kanskje beløpet er så høyt som det.
Jeg søkte litt på Stortinget.no, regjeringen.no, NORAD.no, og SSB.no og det var ikke lett å finne tallet, som du ser over.
Jeg syns det er på tide å se litt med nye øyne på uhjelp. Vi har gitt og gitt i 40 år og Afrika har ikke hatt stor forbedring.
Ikke bare Norge, men Europa har gitt. Ikke minst USA har gitt enorme beløp til Afrika.
Og elendigheten har blitt værende.
Skal man da fortsette ? I såfall – hvor lenge ? Når bør man ta en kritisk gjennomgang med eierne av NORAD å presentere hva man har gjort og hva man har fått til ?
Eierne er folket.
Du sier det er absurd at man ikke skal vurdere hva man kan få til ut fra hva man har gjort.
Betyr ikke det at de som har ledet prosjekter og som har feilet ikke skal møte noen konsekvenser for deres sløsing med våre penger ?
Bare fordi de har fått en ny ide og den ideen ikke er motbevist ?
Jeg syns det er for mye hemmelighold i uhjelpen.
Hvorfor skal det være åpenhet over alt i samfunnet, men ikke i NORAD ?
Hvorfor kan ikke departementet eller NORAD lage en nettside ? Et tre der man ser beløpet nederst, grenene kan være kontinenter og undergrener kan være land.
Helt ned til bladene som er enkeltbudsjetter.
Så kan man se lett hvilke land vi betaler, hvilke prosjekter som går bra. Hvilke som går dårlig. Hvilke overskridelser som fins.
Bør ikke eierne ha denne kunnskapen om hva de betaler for ?
Jeg syns Kina og India er gode eksempler.
Kina var på 80 tallet helt nede etter kulturrevulusjonen. Idag er det verdens 3. største økonomi.
India har en enorm vekst.
Jeg startet med å spørre hva målet med utviklinghjelpen er.
Er det ikke at folk skal få det bedre ?
India er i ferd med i klare dette og Kina også. Årsaken er at man har åpnet økonomiene og tillatt invistering OG ikke minst at land har åpnet for handel.
India eksporterer råvarer som kull og metall og de har en stor IT industri som tjener godt.
Kina har en stor industri som lager alt mulig fra boblejakker til biler. Og de selger det billig og tjener godt.
Saken er at disse land kommer seg ut av elendigheten med arbeid og handel. Verden har ikke gitt dem pengene som skal til for å få økt levestandard. De har tjent dem selv.
Dette er en utvikling vi har sett de siste ca 20-25 år.
Uhjelpen til Afrika har vart mye lenger og kan ikke vise til nærheten av samme resultat som handel.
Hva er da din allergi for å åpne for handel med Afrika ? La dem få lov til å tjene penger OM DE VIL.
Idag er det ikke noen som spør en gang om de forskjellige landene er interessert i å jobbe for penger om det var alternativet.
Og om de ikke vil det – er det da noe rart at man ikke kommer videre ?
NORAD har i rapporter vist at de fattigste i Afrika ikke har fått det beviselig bedre av all uhjelp som har kommet inn i Afrika.
Ikke bare i år. Ikke bare på 2000 tallet. Ikke bare av pengene fra Norge. Men fra alle land. Gjennom alle tiårene. Tusener av milliarder!
Vi vet at det ikke er et eneste land i verden som har kommet seg på fote av å få penger.
Vi vet derimot at det er mange land som har kommet seg opp via produksjon og handel.
Kan du da forklare meg hvorfor vi skal fortsette å gi ?
Hva med Dambisa Moyo, Dead Aid?
Jeg har mye å gjøre, og kommer derfor til å svare kortfattet.
Haakon: “Hvorfor er spørsmålet om penger i utvikling så viktig ?
Penger er et middel, ikke et mål. Og – det er mange midler, ikke bare penger. Alikevel er det penger som får all fokusen.”
Vel, problemet er at vi ikke har nok midler til å nå målene. Med mer penger får vi også råd til å utrette mer.
Jeg er enig med deg i at det er dumt at penger får hele fokuset. Men problemet er ikke at det er mye fokus på penger, men at det er for lite fokus på andre ting.
“Tenk om vi kunne gjort det over alt! Tenk om vi kunne si at målet med samferdselspolitikken vår er 2% av statsbudsjettet.
Eller at forsvaret skal få 0.5% av statsbudsjettet. Eller at skolene skulle få 1.5% statsbudsjettet.”
Men både for forsvaret, skolen og samferdselsbudsjettet annses det som viktig at det blir gitt nok penger. Det gis ikke nok penger til bistand til å finansiere alle oppgavene som bistand burde utføre, og dermed er det også rimerlig å ha som mål å gi mer penger – slik at man får råd til å gjøre mer. Men jeg er enig i at det er trist at dette får en så stor andel av fokuset. Det burde vært mer diskusjon om hva som konkret bør gjøres i tillegg.
“Konkrete mål. Det er stikkordet. Noe folk kan relatere seg til.
Der får uhjelpen strykkarakter! Sikkert ikke for dere som jobber der, men for oss som finansierer det er det håpløst.
Hva vet vi ? Jo – vi gir 4-5-6 milliarder i hjelp. I valgkampen kom det frem i påstander at FRP ville kutte uhjelpen med 26 milliarder. Så – kanskje beløpet er så høyt som det.
Jeg søkte litt på Stortinget.no, regjeringen.no, NORAD.no, og SSB.no og det var ikke lett å finne tallet, som du ser over.”
Bistandsbudsjettet vårt er på 26 milliarder kroner. Jeg er enig i at informasjon om bistand er alt for vanskelig å finne.
“Jeg syns Kina og India er gode eksempler.
Kina var på 80 tallet helt nede etter kulturrevulusjonen. Idag er det verdens 3. største økonomi.
India har en enorm vekst.”
Begge disse landene har mottatt bistand, men åpenbart er det i hovedsak andre ting som har hjulpet dem til økonomisk vekst.
“Jeg startet med å spørre hva målet med utviklinghjelpen er.
Er det ikke at folk skal få det bedre?”
Jo, at folk skal få det bedre og økonomisk vekst.
“India er i ferd med i klare dette og Kina også. Årsaken er at man har åpnet økonomiene og tillatt invistering OG ikke minst at land har åpnet for handel.
India eksporterer råvarer som kull og metall og de har en stor IT industri som tjener godt.”
Åpenbart er utvikling et spørsmål om langt mer enn bare bistand. Jeg er veldig enig i at fattige land bør handle og være åpne for innvesteringer – men jeg ser ikke hvordan dette skal være et argument mot bistand.
Dårlig infrastruktur er en av hovedgrunnene til at Afrika eksporterer så lite (mer om det her: http://www.youtube.com/watch?v=54PvCQzMUik). Det er et problem som bistand kan bidra til å løse.
“Hva er da din allergi for å åpne for handel med Afrika ? La dem få lov til å tjene penger OM DE VIL.”
I boken har jeg et eget delkapittel om viktigheten av å legge til rette for import fra fattige land. Jeg synes du burde holde deg for god til å tillegge meg absurde meninger helt uten grunn.
“Vi vet at det ikke er et eneste land i verden som har kommet seg på fote av å få penger.
Vi vet derimot at det er mange land som har kommet seg opp via produksjon og handel.”
Kan du da forklare meg hvorfor vi skal fortsette å gi?
Flere land ligger bedre ann enn de ellers ville gjort takket være bistand. Kapittel to i boken min (her: http://oljefondettilbistand.wordpress.com/2009/04/19/kapittel-fra-boka-virker-bistand/) og et tidligere innlegg jeg hadde i Minerva (her: http://www.minerva.as/?p=5301) svarer i mer detalj på flere av innvendingene dine.
Bjørn: Moyo har fått mye oppmerksomhet i media, men hun representerer værken afrikanere eller bistandseksperter flest. Hun bør bli tatt på alvor, men det må også de ekspertene og afrikanerne som er uenige med henne. Jeg mener jeg har gode grunner til å være uenig med Moyos argumentasjon (selv om hun også har noen gode poenger), og har tenkt til å skrive mer om dette i fremtiden (om ikke på minerva.as, så ihvertfall på oljefondettilbistand.com).
Glem bistand og se på Kina! Gjennom kapitalismens fantastiske ledestjerne har verden sett flere hundre millioner mennesker blitt hentet ut av nød og fattigdom. Så kan du fortelle meg hva denne “bistanden” din har fått til. Hvis man bare klarer å tenke mer marked og mindre innblanding fra myndigheter vil man se resultater. Slutt å heng deg opp i hva oljefondet kan brukes til, fokuser heller på hvordan man kan bygge ned tollmurer og åpne for investeringer.
Hei Martin. Tilgang på vestlige markeder og kapitalisme utelukker på ingen måte bistand. For mange land i Afrika er ikke kapitalisme og tilgang på vestlige markeder nok til å komme seg fort ut av fattigdom, bla. på grunn av dårig infrastruktur. Her kan bistand bidra i riktig retning.
Les kapittel to i boken min (her: http://oljefondettilbistand.wordpress.com/2009/04/19/kapittel-fra-boka-virker-bistand/) og et tidligere innlegg jeg hadde i Minerva (her: http://www.minerva.as/?p=5301). Les også mitt svar til Haakon lengre oppe.