Norsk Afghanistan-politikk må ut av de uklare kompromissers unnfallenhet. Minerva forventer at den nye forsvarsministeren forklarer folket – og SV – at vi er i Afghanistan for å lykkes.
Norge er dårlige til å være i krig. Det er for så vidt sympatisk nok, det. Jeg er selv skeptisk når jeg møter folk som sier at de er gode til å slåss. Men når man først mener det er rett å være i krig, må man stå for det standpunktet, og ta konsekvensene av det.
Det har fortsatt med uklar støtte til jobben soldatene gjør, en nedtoning av at det er en krig Norge er med i.
Norge har i stedet i lang tid bedrevet en særdeles uheldig dobbeltkommunikasjon om hva vi gjør i Afghanistan. Regjeringen har hatt behov for å kommunisere hvor mye vi satser på det sivile, på bistand, at norske styrker er annerledes enn de amerikanske. Eller de har ønsket at velgerne skal glemme at vi i det hele tatt er med i en krig. Statsminister Stoltenberg har ikke besøkt Afghanistan siden 2005. Det begynte med kompromisset som sa at norske styrker ikke kan delta der de trengs mest. Det har fortsatt med uklar støtte til jobben soldatene gjør, en nedtoning av at det er en krig Norge er med i (”Vi deltar i en intern væpnet konflikt, på den afghanske regjeringens side”), og nå senest uklarhet om styrkebidragene, der statsbudsjettet for 2010 ga grunnlag for spekulasjoner om at Norge ville trekke ut store deler av styrkene i løpet av neste år.
Statssekretær Espen Barth Eide forsøkte å skape mer klarhet om styrkebidragene i et innlegg i Aftenposten 20. oktober. Argumentet går noe slikt som at 1) norske soldater er i Afghanistan for å skape orden i Faryab-provinsen, 2) vi trodde at afghanske styrker (og amerikanske) kunne overta sikkerhetsansvaret, slik at Norge kunne trekke sine militære styrker ut, 3) når det ikke skjer, blir vi likevel.
Det er i tråd med NATOs strategi at den afghanske hæren skal styrkes. Likevel bidrar Barth Eides innlegg til ytterligere uklarhet. Norge er ikke i Afghanistan for å skape orden i ett avgrenset område, Faryab. Krigen er altså kjent som krigen i Afghanistan, ikke krigen i Faryab. NATOs militære ledere ber fortvilet om større bidrag, president Obama ber Europa om større bidrag. Norge er ikke blant de som bidrar aller minst, men vi er definitivt blant dem som kan bidra mer. Om Faryab skulle være blitt trygt, finnes det nok andre områder hvor de norske soldatene kunne gjøre nytte for seg. Det er dette signalet som burde kommet i statsbudsjettet, i stedet for uklarheten vi fikk presentert.
Norge er ikke blant de som bidrar aller minst, men vi er definitivt blant dem som kan bidra mer.
Norges innflytelse på det store bildet er selvsagt begrenset. Vi krangler om et par hundre soldater og hvor de skal operere. USA vurderer å sende inntil 60 000 flere soldater. Likevel er det slik at for en politiker er det viktigste det man faktisk kan gjøre, og ikke det man ikke kan gjøre. Og det Norge kan gjøre er både å bidra mer, å bidra til økt forståelse for operasjonen i den norske befolkningen, og til å snu den europeiske motviljen mot å bidra.
Grete Faremo er en kraftfull politiker. Hun kan være rett person for denne jobben, men da må de ulne kompromisser kastes over bord. Her er fire råd som kan gjennomføres umiddelbart:
1) Opphev begrensningene på hvor norske soldater kan operere. Begrensningene gir like lite mening nå som de gjorde da de ble innført. Tålmodigheten i landene som har ytt bidrag i sør, er tynnslitt.
2) Send statsministeren til Afghanistan. En ny regjeringsperiode kan være unnskyldningen han trenger.
3) Vis tydelig støtte til troppene og jobben de gjør. Lytt til signalene som kommer fra frustrerte offiserer og soldater.
4) Send flere soldater. Vi har kapasitet til det å sende noe nå, for å sende et viktig signal. Og vi kan også signalisere at vi vil øke kapasiteten.
Krigen mot Taliban og mot varig ustabilitet i Afghanistan og Pakistan kan vinnes. Pakistan har nylig innledet en offensiv på den pakistanske siden av grensen. USA er i ferd med å gjøre en ny og større satsing på denne fronten. Det fordres av oss at vi stiller opp.
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Gjesp. Når skal Vesten skjønne at vi ikke kan påtvinge muslimer demokrati og våre verdier i deres hjemland? Når skal vi skjønne at vi er nødt til å sette grenser for toleransen her på hjemmebane? Nylig er en dansk prest kjeppjaget fra et muslimsk område i Danmark av jihad-inspirert innvandrerungdom. Man skal være bra tjukk i huet for å ikke se skriften på veggen. Det nykonservative paradigmet “Invade the world, invite the world” forutsetter at innvandrernes verdisyn nullstilles på Gardermoen og Svinesund. Hvilken latterlige naivisme og respektløshet overfor andre folkegrupper.
A:
Du foretrekker kanskje at muslimske ekstremister har et stort friområde i Afghanistan og deler av Pakistan, for planlegging og forberedelser til planen om å knuse Vesten?
Ellers er ikke dette en støtte hverken til invade the world eller invite the world, men man skal være bra tynnhudet for å lese skriften på veggen hver eneste gang samfunnet støter på utfordringer og motsetninger.
“Når skal Vesten skjønne at vi ikke kan påtvinge muslimer demokrati og våre verdier i deres hjemland?”
De fleste antok at det var umulige med de militaristiske tyskerne og de sjåvinistiske japanerne som t.o.m. opererte med en egen selvforherlige religion hvor man var lojal inntil døden, der individet betydde null( Hmm – apropos…)
Et av problemene er at man ikke er villig til, eller at opinionen hjemme ikke er villig til, å gjøre det som trengs eller ofre det som trengs for å få det til. (Knuse fienden fullstendig og holde dem i et jerngrep i kanskje 10 år) Men det er klart, muligheten for det hadde kanskje økt hvis regjeringen kommuniserte mer aktiv omkring viktigheten av å lykkes…
Jeg har enda ikke sett noen realistisk plan for hvordan den krigen skal kunne vinnes. Russerne klarte ikke å stabilisere landet med sine ytterst brutale metoder, hvorfor skulle Vesten klare det?
Christopher R påpeker, helt korrekt, at det er mulig å knuse totalitære bevegelser med makt. En annen forskjell fra nå til da var det ingen som trakk et kunstig skille mellom den nazistiske ideologien og nazistisk voldsbruk under krigen. Man konfronterte fienden på begge plan.
Jeg påpeker forøvrig kun idiotiet i å bekjempe militant islam på andre siden av kloden når de har nærmest fritt spillerom i våre egne nabolag. Særlig når man ikke er villig til å konfrontere fienden ideologisk. Det trekkes et kunstig skille mellom ideologisk ekstremisme og praktisk, voldelig ekstremisme. Samtidig som man kriger mot terror i Afganistan og Irak og arresterer terrorister i vestlige land, går hatpredikanter på sosialstøtte og kan oppilne dårlig integrert innvandrerungdom uforstyrret, EU vedtar at kritikk av islam (”islamofobi”) er rasisme, man snakker om “allianse mellom sivilisasjoner”, Obama holder taler der han hyller islam, masseinnvandring fra muslimske land er en “berikelse” osv.
Med en slik kapitulasjon på hjemmebane er det etter min mening nærmest likegyldig hvorvidt “ekstremistene” (har de ikke god teologisk ryggdekning for sine handlinger forøvrig?) har et fristed i Afganistan, for å svare på Andersens spørsmål.
Dette er ikke vår krig og det vil alltid være vanskelig pedagodisk å forklare en geopolitisk uskolert opinion hvorfor vi er aktører i en våpnet konflikt langt vekke i et land vi vet lite om,(fritt etter Chamberlain 1938)
Afghanistan er et hovedeksempel på “mission creep”. Vi gikk inn for å bekjempe Taliban terrorismen og endte opp for å bringe vestlige verdier og demokrati til folkeslag som historisk sett har vært kjent for å motsette seg fremmed innflytelse og moderne ideer.
Det begynner å bli en forslitt frase når norske politikere til stadighet gjentar at krigen ikke kan vinnes militært. Den kan heller ikke vinnes ved å bygge skoler og institusjoner som lett kan sprenges i luften ved den neste Taliban offensiv. Taliban kan neppe knuses militært, men Taliban kan reduseres militært og holdes i sjakk. Det nytter lite å snakke om å vinne afghanerenes “hearts and minds ” hvis de samme afghanere selv ser at Taliban er på fremmarsj. Afghanere er ikke forskjellige fra andre folk ved at de støtter “the winning team” Derfor vil den militære komponent alltid være en viktig faktor.
Man behøver ikke okkupere hele landet ,men antakelig gjennom flystøtte og bakkekontakter engasjere de områder hvor Taliban er på sterkest fremmarsj.
Afghanisering og fortsatt utbygging av sivile støtte funksjoner er den eneste løsning.
Gjennom deltakelse i de allierte styrker i Afghanistan deltar Norge i en historisk prosess og oppgave i Afghanistan. Vår fremste militære støtte organisasjon NATO risikerer å gå under hvis den ikke lykkes i Afghanistan.
NATO er bygget på solidaritet og hvis vi ønsker støtte fra våre allierte må vi delta i de felles løft og oppgaver som Alliansen har definert.
En seier for dem som støtter terrorismen i den pågående konflikt i Afghanistan og Pakistan vil svekke fred og stabilitet i regionen, oppmuntre til fortsatt terror mot den vestlige verden, som vi er en del av.
I denne nye “great game” har også Norge sin plass.
Statsministeren bør avlegge besøk i Afghanistan og hvis vi kan sende flere soldater bør vi overveie dette.
Jeg er klar over at korrupsjonen i Kabul for mange er et problem. Men dette bør ikke hindre oss i å forstå det langsiktige perspektiv.
Skal vi lykkes i Afghanistan bør vi basere oss på et langvarig nærvær. En god exit strategi og et realistisk mål og kriterium for å lykkes vil hjelpe oss på denne vei.
Jeg er 100% enig i de gode intensjonene som ligger bak norsk engasjement i Afghanistan. Jeg mener at det var helt riktig å angripe i 2001, og fjerne regimet som huset bin Laden og co. Tiden etterpå har vist at nasjonsbygging er uhyre vanskelig i et tilbakestående, muslimsk land som Afghanistan. Valget som ble gjennomført nylig var en farse. Taliban intensiverer motstanden dag for dag.
Vestlig engasjement på lavbluss i Afghanistan, med tidsperspektiv på 20-30 år for å få noenlunde skikk på tingene, er trøstesløst. Vi må innse at enten må den militære innsatsen trappes betydelig opp, eller vi må trekke oss ut. Det første er urealistisk. Derfor må vi heller belage oss på retrett. Det er bedre å gjøre det i ordnede former nå, enn å vente noen år. La afghanerne ordne opp selv, i den grad det er noen av dem som ønsker en liberalt orientert demokratisk stat.