20 år etter Berlinmurens fall blir Die Linke – arvtageren til det gamle kommunistpartiet som ledes av en tidligere Stasi-informant – stadig mer populært

Ved Berlinmurens fall kollapset en politisk ideologi som ble satt ut i live av Lenin og påtvunget millioner av uskyldige mennesker i det 20-århundret. At kommunistene i DDR fikk leve videre under ny logo og nytt navn er ifølge ex-kommunist og tidligere DDR-toppolitiker Günter Schabowski et av Tysklands støste feiltrinn i nyere tid. 20 år etter at han holdt pressekonferansen som overraskende førte til Berlinmurens fall den 9. november 1989 fremstår Schabowski som en sterk kritiker av det fremvoksende tyske partiet Die Linke.

Fortsatt delt
Arvtakerene til DDRs kommunistparti Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), har i 2009 igjen regjeringsmakt i de østlige deltstatene Berlin og Brandenburg. I Brandenburg bekler en rekke tidligere Stasi-medarbeidere og SED-medlemmer posisjoner i – og rundt delstatsregjeringen. Advarslene mot antidemokratiske krefter i Die Linke kan ifølge Schabowski ikke bli sterk nok. Historiker og leder for museet i det tidligere Stasi-fengselet Berlin-Hohenschönhausen, Herbertus Knabe, poengterer at Die Linke har hatt årevis på å rydde bort tidligere DDR-medløpere fra egne rekker, men paradoksalt nok har disse i dag besatt flere sentrale posisjoner i partiet.

Båndene til det østtyske regjeringsparti avsløres tydelig av medlemstallene i Die Linke: Av dagens omtrent 70 000 medlemmer var 55 000 medlemmer i østtyske SED

Politisk er Tyskland fortsatt markant delt i øst og vest. I de østlige delstatene som tidligere omfattet DDR har Die Linke i dag en oppslutning på rundt 20-27 prosentpoeng. Partiet gjorde dog et brakvalg i vesttyske Saarland i september, men en storkoalisjon mellom CDU, FDP, SPD og De Grønne hindret dem fra å få regjeringsmakt. I de andre vesttyske forbundsland har partiet foreløpig godt under 10 prosentpoengs oppslutning. Et bilde som stadig presenteres i tyske så vel som utenlandske medier er faren for det høyreekstreme Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). NPD er dog, som Sachsens tidligere deltstatspresident Kurt H. Biedenkopf sier, et marginalt parti på ytterste høyrefløy som ikke kommer til å få noen reell innflytelse da ingen partier ønsker å samarbeide med dem. På ytterste venstre fløy har derimot Die Linke vunnet stadig nytt terreng.

Same old, same old
Hvorfor er skepsisen mot Die Linke så sterk? Hovedsakelig er Die Linke en omdøpt utgave av SED. Allerede i Januar 1990 tok dagens partileder, og tidligere Stasi-informant, Gregor Gysi initiativ til å skifte partiets navn til Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS). PDS sikret seg betydelige fordeler gjennom SEDs milliardformue, noe som var vesentlig for å sikre partiets eksistens. PDS og Die Linke har aldri tatt kritisk avstand til sine politiske røtter og medlemmers handlinger i DDR. Båndene til det østtyske regjeringsparti avsløres tydelig av medlemstallene i Die Linke: Av dagens omtrent 70 000 medlemmer var 55 000 medlemmer i østtyske SED. PDS var på 1990-tallet et østtysk fenomen, men da tidligere SPD-finansminister, Oskar Lafontaine, meldte seg inn i  partiet etter en bitter strid med Gerhard Schröder, fikk PDS/Die Linke en toppolitiker som gav dem rotfeste i vest. Lafontaine, som tidligere i karrieren var delstatsoverhode i Saarland, får mye av æren for partiets oppsiktsvekkende gode valg i det vesttyske forbundslandet.

Die Linke hevder at Øst-Tyskland var en annerledes rettsstat som hadde sine svakheter.

Advarslene mot de reformerte kommunistene innbefatter også på deres forsøk på å legitimere DDRs styresett. Die Linke forsøker til stadighet å skjønnmale Øst-Tyskland og dets Marxistisk/Leninstiske grunnmur. Ansvaret for de som ble skutt ved Berlinmuren har blant annet tidligere partitopp og æresmedlem i Die Linke, Hans Modrow, forsøkt å legge til både Øst- og Vesttyskland: ”Ansvaret for dem som ble drept ved muren må legges på de ansvarlige på begge sider” sa han i et intervju i april 2006.

Våren 2009 raste debatten i tysk offentlighet om hvorvidt DDR var en normal rettsstat. Die Linke hevder at Øst-Tyskland var en annerledes rettsstat som hadde sine svakheter, noe som Herbertus Knabe avskriver som ren manipulasjon av historiske fakta. Disse forsøkene på å romantisere diktaturet DDR er også visepresidenten for tysk høyesterett, Adreas Vosskuhle, sterkt kritisk til. Vosskuhle betegner DDR som en regelrett urettsstat. Ekstremistforsker og professor ved Teknische Universität Chemnitz, Eckhar Jesse, går til det skritt å hevde at Die Linke ikke er et demokratisk parti da kjernen deres er basert på en kommunistisk plattform som ikke identifiserer seg med den demokratiske, liberale rettsstat.

Ulv i fårelær?
En kan jo spørre seg om hvorfor en rekke intellektuelle og politikere advarer så sterkt mot et parti som tross alt oppnådde over 11 prosentpoeng oppslutning ved Forbundsdagsvalget i september. Legitimerer ikke partiets suksess dets eksistens og viser ikke oppslutningen at det nettopp fyller et tomrom i tysk politikk?

Ifølge Schabowski er ikke anti-demokratiske strømninger legitime kun fordi de får oppslutning gjennom urnene.

Günter Schabowski hevder at dette ikke er tilfelle. PDS burde etter hans syn blitt forbudt allerede fra første stund da dets virke overhodet ikke var forenelig med tyske, demokratiske interesser. Partiet hadde sørget for DDRs konkurs, det hadde overvåket befolkningen gjennom tidenes mest omfattende etteretningstjeneste, de hadde forfulgt og kriminalisert annerledestenkende på en brutal måte og var ansvarlig for dem som ble skutt ved Berlinmuren. Ifølge Schabowski er ikke anti-demokratiske strømninger legitime kun fordi de får oppslutning gjennom urnene. Demokratiets styrke er dets rom for pluralitet og ulikhet, samtidig er dette demokratiets store svakhet. Schabowski, som til tross for sin høye alder er en forholdsvis ung demokrat, påpeker at demokratiet er naivt når det kommer til å forsvare seg mot anti-demokratiske krefter innenfor sitt eget system. Demokratiet er aldri ferdig utviklet – det er alltid underveis. Av denne grunn ser han det som sin plikt å advare mot Die Linke ut fra sin erfaring fra det marxistisk/leninistiske styresett som hans tidligere parti SED representerte.

Karl Popper sammenfattet det kommunistiske eksperiment i det 20-århundret som et forsøk på å skape himmel på jord som endte i helvete. Schabowski innrømmer i selvkritisk ettertanke at det regimet han selv representerte var fra første stund et system bygget på menneskeforakt og ineffektiv planøkonomi med fundamentalistiske undertoner. Die Linkes verdensbilde bygger fortsatt på mye av det gamle tankesettet fra den kalde krigen som tilsier at USA er en imperialistisk stormakt og at radikale grupperinger er frihetskjempere. Invasjonen av Afghanistan betegner Oskar Lafontaine som terrorisme, men når det kommer til utenlandske terrorgrupper er Die Linkes protest fraværende. Den nåværende tyske næringsminister, Karl Theodor zu Guttenberg, er blant dem som sterkt angriper Die Linkes flørt med terrororganisasjoner som blant annet kurdiske PKK og colombianske FARC.

Liten forståelse
I 2005 avdekket en spørreundersøkelse blant østtyske skoleelever at 52 prosent mente at den sovjetiske utgaven av sosialisme var et godt konsept som ble dårlig utført. Der Spiegel viste paradokset i denne oppfatning da de skrev en reportasje om finanskrisens årsaker i mai 2009: ”Den som ser kapitalismen som en god idé som dessverre blir misbrukt av gjerrighet er så å si like forvirret som en Marxist som tror at sosialisme er en god idé som dessverre ble misbrukt av Lenin, Stalin og Fidel Castro”.  Günter Schabowskis konklusjon om det mislykkede prosjektet DDR taler for seg selv: Vi behøver ikke å prøve det sporet en gang til.

• Eirik Idsøe (f. 1981) har mastergrad i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen.