Skriv ut utskriftsvennlig side

Opinionsbevegelsene i oktober viser at Høyre kan frarøve Frp posisjonen som landets ledende opposisjonsparti. Det fordrer at partiet spiller sine kort riktig og at de andre fortsetter å rote.

Meningsmålinger måneden etter et stortingsvalg har kun akademisk interesse, sier du kanskje. Men siden noen av oss en gang har gått til det skritt å bli akademikere, så har jeg ufortrødent fortsatt å samle inn alle måletall også etter valget. Og jeg ser faktisk ikke bort i fra at også ikke-akademikere kan ha betydelig grad av interesse av å kjenne til bevegelsene i den norske partiopinionen. Derfor: Alle tall som ble publisert i oktober, finner du i tabellen under.

Jeg har tidligere fokusert mye på store målesprik i disse analysene. Denne gang er ikke forskjellene så veldig store, noe som nok også henger sammen med at opinionsbevegelsene har vært relativt oversiktelige den siste måneden, slik de gjerne er etter et valg. Valgvinnere har gjerne en tendens til å gå noe fram etterpå, mens valgtaperne gjerne går tilbake.

Borgerlige bikker 50

Ap, SV og Sp ”vant” valget med totalt 47,8 prosent av stemmene. Frp, Høyre, KrF og Venstre fikk 49,5 prosent, men måtte bite i valgsystemgresset. Forskjellen mellom blokkene ligger relativt stabilt, jfr snittallene nedenfor, men de borgerlige har nå samlet sett karet seg over 50-prosent.

For første gang i valghistorien fikk Høyre og Frp mer enn 40 prosent av stemmene. I oktober har andelen økt til nesten 42 prosent. Det skyldes at Høyre har fortsatt å ri valgkampbølgen, og mer enn kompensert for at Frp har videreført sin nedtur. I sum innebærer det en tilnærming mellom de to partienes nivåer. Det er ikke mer enn tre måneder siden Frp var over dobbelt så stort som Høyre. Det viser (igjen) at velgertrender kan skyte fort fart.

Hvordan har det seg at Høyre nå har begynt å lukte på Frp-nivåer? Forklaringen er tredelt. Den ene delen av forklaringen har med Høyre selv å gjøre. Den andre med sentrum. Og den siste med Frp.

Gode Høyre
La oss ta det første først. Høyre gjorde en god valgkamp. Jeg er faktisk tilbøyelig til å si overraskende god. For med et uavklart borgerlig regjeringsalternativ, et stort og selvsikkert Frp og en presset partiledelse, så kunne dette gått riktig galt for Høyre – partiet stod bl.a. i reell fare for å bli radert ut av Norgeskartet nord for Trondheim. Partileder Erna Solberg gjorde gode TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Det var ikke avgjørende, men jeg tror det spilte en viss rolle. Men enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre godt, siden partiet nyter stor troverdighet på begge felt.

Venstre og KrF rotet
Høyre fikk også god drahjelp fra sentrum. For både KrF og Venstre bør helst glemme valgkampen 2009 fortest mulig. Særlig Venstre, eller rettere sagt Lars Sponheim, rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til at Venstre lakk som en sil til Høyre. Med til dette bildet hører det at Høyre nok tok tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist for å dra dem over sperregrensen.

Blant KrFs tidligere velgere var det også en del som denne gang valgte Høyre. KrFs beste sak, familiepolitikken, ble ingen agendadrager og stemmeurnevelter. Dessuten hjalp Sponheims og Høybråtens utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, godt på Høyres oppslutning.

Frp sliter
Også Frp ytte sin Høyre-skjerv. Det er imidlertid to måter å se Frps valgresultat på:

1) Partiet gjorde sitt livs beste valg og må være strålende fornøyd med det.
2) Partiet sprakk (delvis) i valgkampen og kom i mål på stedet hvil, sammenlignet med sist.

Velger vi oss den siste tilnærmingen (vi snakker her dog slett ikke om noen sprekk i Jørgen Brink-klassen), så har også den sine forklaringer. Partiet, med Siv Jensen i front, gjorde en forholdsvis tam valgkamp. Det sprutet verken av henne eller hennes partifeller. I stedet kom partiet i forsvarsposisjon og man ble kraftig mediekjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Man fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste saker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp – det ble tryggere for en del borgerlig orienterte velgere som ønsket et regjeringsskifte å stemme Høyre.

Frp sliter også med et par andre ting. For det første så har finanskrisen og påfølgende enorme motsyklisk offentlig pengebruk fratatt partiet ett av deres beste velgerkort. Nemlig at de selv er rause mens de andre partiene er gnieraktige. Ulf Leirsteins hjertesukk om at ”regjeringen bruker mer penger enn til og med Frp noen gang har foreslått å bruke” i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2010, illustrerer dette poenget på en utmerket måte. I tillegg har innstramningene i asyl- og innvandringspolitikken (SV har her nærmest abdisert) gitt en del Ap-velgere et svakere incentiv for å gå til Frp.

Kan Høyre utnytte momentum?
En kjapp komparativ sammenligning av Høyres og Frps nye stortingsgrupper gir Høyre et klart pluss – i mine øyne. Høyre er i bra slag, mens de andre på borgerlig side sliter. I sum gir dette et bilde som er noe bortimot en drømmesituasjon for Høyre – hvis vi tenker velgeroppslutning.

Klarer partiet å bruke dette momentumet til noe? Fortsetter de andre på borgerlig side å rote, parallelt med at Høyre er det partiet som leverer og driver den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre, som Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein er inne på, så ligger veien åpen for at Høyre kan bygge seg opp til igjen å bli ledende. I så måte synes jeg partiets anskueliggjøring av konsekvensene av Stoltenberg-regjeringens ideologiske aversjon mot private løsninger etter spontanspørretimen 21.10., var en utmerket form for opposisjonspopulisme som Høyre åpenbart bør kjøre på med mer av.

Velgerstrukturer pro Høyre
Høyre kan imidlertid over tid ikke forvente drahjelp av andres udyktighet. Venstre og KrF skal slett ikke regnes ut enda, og kan snart komme til å bli mer brysomme velgerkonkurrenter. Og Frp kan igjen komme til å få agendaen med seg. Fortsatt økende asyltilstrømning og nye innvandringsdebatter, paret med antatte innstramninger i statsbudsjettene i 2011 og 2012, kan sende partiet tilbake i klar tet.

Derfor må Høyre kjempe hver eneste dag for å holde på de velgerne man nå har vunnet. Selv om Høyre, i motsetning til Frp, har den fordel at noen grunnleggende velgerstrukturer trekker i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, desto bedre er det for Høyre.

Ny dynamikk
Hvordan ville snittallene for oktober slått ut på mandatfordelingen? Av mandatsimuleringen nedenfor framgår det at SV og Sp ville mistet hvert sitt mandat, noe som ville medført at det rødgrønne flertallet hadde glippet med minste mulige margin.

Venstre hadde dratt seg så vidt over sperregrensen, noe som antagelig hadde utløst fire utjevningsmandater for partiet, i tillegg til at Sponheim så vidt hadde kapret et fast mandat i Hordaland. Høyres framgang ville ført til at partiet hadde plusset på mandatbeholdningen med ytterligere to. Bl.a. ville det sendt Anne Gro Olafsen fra Vestfold inn på Tinget – hun manglet bare 750 stemmer ved selve valget. At de rødgrønne så vidt klarte å forsvare Vestfold, var for øvrig en av hovedårsakene til at de også berget mandatflertallet nasjonalt.

Vi ser også at selv om H+Frp nå har godt over 40 prosent av stemmene, så mangler de fortsatt hele 15 mandater på flertall. De som drømmer om et slikt scenario, er nok derfor avhengig av at Venstre holder seg under sperregrensen, parallelt med at KrF og/eller Sp følger samme veien for at dette skal ha et visst innslag av realisme i seg. For ryker alle de tre sentrumspartiene under, så ser vippepunktet for helblått flertall ut til å kunne ligge nede på ca 44-45 prosent (jeg holder da Aps og SVs oppslutning konstant). Det blå vippepunktet daler dog noe hvis Ap faller (siden Ap da vil miste en del av ”styringstillegget” sitt).

Jeg tror imidlertid at alle gjør lurt i regne med både KrF og Venstre inn mot 2013 og sannsynligvis lenge etter det. Likevel har valgresultatet og opinionsbevegelsene etterpå nå skapt en ny dynamikk i norsk politikk som er meget interessant.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter og skribent. Han blogger på sveintoremarthinsen@blogspot.com og kan følges på Twitter.