Da er Høyres alternative budsjett lagt frem. Jeg er uenig i Jan Arild Snoens dommedagsbasuner, og trekker frem positive tegn for årene som kommer – trur eg.

Spenner man buen tilstrekkelig lavt, minsker man sjansen for å bli skuffet. Jo, jeg ønsker meg selvfølgelig kutt. Jeg ønsker meg en diskusjon om middelklasseytelsene. Sivilsamfunnet og tanken om frihet under ansvaret får dårlig vekstvilkår hvis ikke disse spørsmålene reises. Og jo, jeg ønsket meg en mer konsekvent avvisning av Regjeringens ekstra påplusninger på de fleste områder. Men jeg hadde ingen store forhåpninger om dette i dag, og skuffelsen er derfor også begrenset, om enn bare fordi den på dette punktet er permanent.

Jeg vil derfor i stedet fokusere på det positive som kom ut av dagens pressekonferanse. Her var det fokus på sykefravær. Høyre la frem 37 punkter for å hindre utenforskap – jeg er enig i mange av dem, og noen av dem kan nok ha noe effekt. Dessverre skyr Høyre så langt unna å gjøre noe med de økonomiske incentivene for arbeidsgiver og arbeidstager, slik det tverrpolitiske Sandmanutvalget gikk inn for. (Men jeg merket meg til gjengjeld med glede en viss innstramming i AFP-ordningen som siste og ikke så godt annonserte punkt.)

Men viktigst var det at Høyre endelig så ut til i hvert fall nesten å bryte et av norsk politikks tabuer: Erna Solberg antydet at ikke alle sykemeldte faktisk er syke. Det er noe svært mange politikere tenker, men det er ikke ofte det er blitt sagt høyt: Noen er borte fra jobb over lengre tid, selv om de ikke egentlig tilfredsstiller kravene for sykemelding.

Solberg var omtrent så klar hun kunne være uten å få hele samtalen til å dreie seg om hun anklager noen for juks: ”I Norge er det litt sånn at har man ikke noe annet å gjøre, og man ikke finner noen andre alternativer, nei da blir man sykmeldt.” Og videre: ”Sykemelding blir brukt som en mestringsmekanisme i det norske samfunn. Vi  må tenke annerledes.” Hun sa også at ”man blir for eksempel ikke mindre skilt av å være sykmeldt”, og henviste til at leger ofte skriver ut sykmelding til mennesker som hadde hatt bedre av å være i jobb.

Det var kanskje ikke en jernhånd fra Jern-Erna, men det var i alle fall en mildt formanende pekefinger mot både arbeidstagere og arbeidsgivere. Jan Tore Sanner fulgte opp med å fortelle om to leger han hadde hatt, en som hadde ønsket å gi ham sykemelding for prolaps og en som mente han ikke trengte. Det er altså forskjell på leger – eller, om du vil, noen leger er altfor slappe med sykemeldingene. Ny forskning, blant annet fra Frisch-senteret viser at legene spiller en stor rolle for sykefraværet, og mer forskning gjøres nå. Om Høyre klarer å gripe fatt i dette feltet, er det et skritt fremover.

Som sagt var det en del gode tiltak blant de 37 punktene. Jeg tviler likevel på om det var nok til å få feltet under kontroll. På et eller annet punkt må Høyre ta debatten om å gi arbeidsgivere og arbeidstagere et visst økonomisk incentiv for å holde folk i jobb. Men retorikk er også viktig, og det var her Høyre gjorde forsiktig nybrottsverk idag:

Om det nå kan snakkes åpent om at jo, en del leger er faktiske mer rundhåndete med sykemeldinger enn politikerne aksepterer, og nei, en vanskelig livssituasjon eller en konflikt på arbeidsplassen er faktisk ikke tilstrekkelig sykemeldingsgrunn, da har man også åpnet opp for et nytt sett med løsninger. Ikke bare blir det mulig å snakke om at det ikke er rimelig med 100 prosent kompensasjon, eller at det er rimelig at arbeidsgiver og arbeidstager skal bidra mer; det blir også mulig å finne nye navn og nye ordninger for fravær som i realiteten er velferdspermisjon i vanskelige livssituasjoner, men som i dag kalles sykefravær, og gir den sykemeldte en selvforståelse som pasient og klient.

Så langt kom vi ikke i dag. I forhold til de viktigste spørsmålene var retorikken større enn handlingene. Og på andre områder enn sykefravær var det ikke all verden å hente i dette alternative budsjettet for oss som vil ha mindre stat.

Sånn sett var Solbergs kommentar til finansminister Sigbjørn Johnsens signaler om at det vil bli behov for innstramninger fremover, en interessant øvelse i metaironi: ”Men det gjenstår å handle. De sier det skal strammes inn, men ”bare ikke akkurat nå”.” Men det er ikke bare Sigbjørn Johnsen som i det oljetørste Norge tenker det Jakob Sande skrev, om at ”i morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.” For Solbergs karakteristikk er også et bilde for et Høyre som selv i opposisjon, hvor det ikke kan handles, likevel ikke strammer vesentlig inn engang i sine virtuelle budsjetter.

Men retorikkendringen om sykefravær ga håp for at det kommer en morgendag, hvor Høyre kan være hakket tøffere. Kanskje tenkte Solberg i sitt stille sinn: ”Til neste år skal vi legge frem et alternativt budsjett hvor vi faktisk kutter. Trur eg.”

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på twitter.