DEBATT: Narkotikaforbruket har en massiv mengde død, korrupsjon og elendighet på samvittigheten. Det har også narkotikaforbudet. I år kan Nixons ”krig mot narkotika” feire sin førtiende bursdag. La oss håpe den ikke når sin femtiende.
Dette er tredje innlegg i Minervas serie om narkotikapolitikken. Les også Joar Rasmussen: Legalize it, og Torbjørn Røe Isaksens kommentar til Rasmussen.
Forbudet mot narkotika har feilet. Krigen mot narkotika har feilet. Målsetningene er på ingen måte nådd. Snarere har de blitt stadig fjernere. De negative konsekvensene, direkte og indirekte, er enorme. For å bøte på stadige problemer ser man i en rekke land en bevegelse mot mer skadereduserende tiltak og svekking av den repressive kontrollen. Politikken drives fra skanse til skanse for å korrigere for de verste utslagene. Utviklingen er positiv, men problemene vil vedvare så lenge forbudet beholdes. Vi trenger å drøfte mulighetene for en ny enhetlig narkotikapolitikk.
Legalisering av narkotika er ingen vidunderkur på problemet narkotika, men kan – om vi finner realistiske modeller, og tør forske mer på dets potensiale – gi oss en mulighet til bedre å leve med narkotikabruk. Målet må være å begrense skadene narkotika påfører de enkelte brukere, deres omgivelser og samfunnet for øvrig. Det er noe forbudet ikke har klart.
Forbudets konsekvenser
Minerva-redaktør Torbjørn Røe Isaksen skriver : “Det er ikke gitt at legalisering løser noen av problemene knyttet til bruk av narkotika.” Jeg tror han tar feil, for mange av problemene er uløselig knyttet til nettopp forbudet, og enten skyldes eller forsterkes av det.
Forbudet fungerer kriminogenisk: det skaper kriminalitet. En enorm skyggeøkonomi finansierer organiserte kriminelle i vesten, så vel som terrorisme og militante grupper i hhv. Asia og Latin Amerika. Vinningskriminaliteten (og prostitusjonen) blant narkotikabrukere drives opp av forbudet. Forbudet overbelaster justisbudsjetter over hele verden. Kampen mot distribusjon og konsumpsjon av narkotika utenfor loven koster milliarder på milliarder årlig. I tillegg kommer all relaterte drap, voldssaker og øvrige lovbrudd. De er ikke få.
Forbudet fungerer kriminogenisk: det skaper kriminalitet.
Elendig helse hos misbrukerpopulasjonen er påvirket av et forbud som driver dem vekk fra behandlingsapparatet, og legger grunnlaget for smitteoverføring av HIV og hepatitt.
Myndighetene fraskriver seg under forbudet all mulighet til å kontrollere salg, markedsføring og kvaliteten på stoff. Under forbudet er det ingen etiske grenser for hvem som skal selges til, eller hvilke tilleggsprodukter som skal tilbys. Profittmarginer gir insentiver til å trikse med stoffets kvalitet. Renheten varierer, og brukerne påføres økt risiko. Et økende antall rekreasjonsbrukere av milde stoffer viser at forbudet tas hensyn til av stadig færre, som juridisk sett er definert som kriminelle mange steder. Rekreasjonsbruk oppfattes som et langt større problem for staten enn personene det faktisk gjelder.
I et globalt perspektiv er forbudet en katastrofe. Tidligere i år sikret konsekvensene av ”krigen mot narkotika” at Mexico ble en av tre stater i Foreign Policy sitt spesialnummer om potensielle “failed states”. Presidenter fra tre latin-amerikanske land ledet nylig arbeidet med en rapport der de gir forbudet skylden for vold, korrupsjon og å undergrave demokrati i verdensdelen. (Se The Economist, 25.6.09). I økende grad fraktes nå kokain til Vest-Europa via Vest-Afrika, med økt korrupsjon som konsekvens. Forbudet rammer fattige bønder som dyrker avlingene langt hardere enn distributørene. I et paper fra Verdensbanken, ”The Development Impact of the Illegality of the Drug Trade”, beskrives hvordan forbudet har begrenset effekt på tilbud og priser på narkotika, men svært store negative sideeffekter. Det konkluderes: ”These consequences are so pernicious that they call for a fundamental review of drug policy around the world.”
Forbudet har feilet totalt i å nå sine egne målsetninger. FNs Generalforsamling I 1998 var ambisiøse nok til å forplikte seg til eliminere eller signifikant redusere produksjonen av opium, cannabis og kokain innen 2008. Status i 2009 gir dem ikke mye å skryte av. Nå skryter de heller av en stabilisering i markedet på 200 millioner brukere globalt.
Nancy Reagan, uttalte i 1988: ”…there’s a trail of death and destruction that leads directly to his door. […] …if you’re a casual drug user you’re an accomplice to murder”. Anklagene går ikke bare én vei. De som bevisst nekter å diskutere alternativer til det systemet som Reagans frue beskriver konsekvensene av, har og et ansvar for den uendelige elendigheten narkotikaforbudet leder til for så altfor mange mennesker.
Bildet av legaliseringstilhengerne er kanskje en stereotyp 70-tallsromantiserende hippie med cannabisbehov. Hva de mange tusen som har dødd som en følge av krigen mot narkotika verden over mener om saken, har de ikke anledning til å fortelle. De er krigens ofre, og de blir stadig flere. Deres interesser bør også telle.
Visjonen om det narkotikafrie samfunn
Ideen om at vi kan skape et samfunn fritt for narkotika har ligget som en målsetning i utformingen av narkotikapolitikken. En slik naiv idealisme er dømt til å lede til grove utilsiktede konsekvenser. Dette er en form for utopisme konservative bør steile av. Diskrepansen mellom politikernes målsetninger og menneskets vaner og planer er nær total.
Norge er i likhet med de fleste andre land bundet av internasjonale konvensjoner via FN, som påbyr å kriminalisere narkotiske stoffer og strebe etter den aldeles absurde målsetningen om en ”narkotikafri verden”. Formuleringen ”et narkotikafritt samfunn” har vært sentral både i norske stortingsmeldinger og forståelsen av målet med narkotikapolitikken. Tidligere var ”epidemien” den valgte metafor for hvordan bruk blant én spredde seg til flere.
Dette er en form for utopisme konservative bør steile av.
For beslutningstakere har den tilsynelatende logiske implikasjonen av denne målsetningen vært streng kontrollpolitikk, koplet med en behandlingsoptimisme med tro på rusfrihet og vekt på behovet for å sende entydige signaler. At utviklingen og ambisjonene sprikte stadig mer ledet ikke til noen virkelig reorientering i synet på kontrollregimets legitimitet, utover økt medikalisering og bruk av skadereduserende tiltak på 90-tallet. Dette kan representere et paradigmeskifte innen én strøm av politikken, men kontrollregimet i forhold til distribusjon stod urørt.
I 2003 kom NOUen ”Forskning på rusmiddelfeltet”. Der erkjennes det tydelig at vi har ”beskjeden forskningsbasert kunnskap om effekten av de repressive tiltakene. Dette er ikke noe avgjørende argument mot disse tiltakene. Men det bør ha konsekvenser for måten det argumenteres rundt tiltakene på.”
Skaden reduseres
Forbudets begrensninger og negative konsekvenser leder nå til at stadig flere steder blir kontrollen roet ned. Dekriminalisering, særlig av cannabis, brer om seg. Ideene får også folkelig støtte, selv i krigen mot narkotikas hjemland, USA, der 52 pst. nylig støttet legalisering i en undersøkelse. 13 delstater har tillat medisinsk marihuana (per mars 2009). Portugal og Mexico er eksempler på land som i vidt forskjellige situasjoner har dekriminalisert besittelse av all narkotika i små doser. Økt prevalens av sprøyterom, dekriminalisering av brukerdoser, mindre strafferettslig kontroll med mer er en klar trend i deler av Europa, Nord-Amerika og Latin-Amerika.
Skadereduserende tiltak har de senere tiår supplert den repressive narkotikapolitikken i de fleste vestlige land. Skadereduksjon handler, som navnet indikerer, om å redusere de skadelige effektene av narkotikabruk på den enkelte bruker. I Norge var innføringen av sprøyteutdeling og senere metadon utløst av stadig forverrede livsvilkår for narkotikabrukere, økende overdosedødsfall og, kanskje viktigst, HIV-epidemien.
Skaderedusering er beskrevet som en tredje vei mellom legalisering og represjon, men er vel så mye en samlebetegnelse på tiltak. Mange kan gjennomføres uten å utfordre kontrollideologien i en stat. Snarere er det mulig å tolke det som politisk ettergivenhet overfor de verste konsekvensene av kontrollpolitikken de støtter opp om. Innføringen av skadereduserende tiltak, særlig substitusjonsbehandling, skjedde motvillig i Norge, som de fleste andre steder. Det ble ansett som å la narkotikaen seire. Sannheten var selvsagt at den allerede hadde vunnet.
Som narkotikapolitisk ideologi vil ikke skadereduksjon ha noe å si for flere av de alvorlige utfordringene fra forbudet. Og, i praksis representerer det ofte små ettergivende skritt overfor narkotikaforbudets verste konsekvenser innenfor et forbudsregime. Snarere enn å vise vei, tenke nytt og debattere hvilken helhetlig narkotikapolitikk vi bør legge opp til, utvannes et forfeilet system.
Ingen rask løsning
Mange, selv lederen for FNs narkotikakontor, Antonio Maria Costa, har kalt de som er positive til legalisering for ”pro-narkotika”. Det bringer lite godt til debatten å polarisere den slik.
Narkotika er ille. La det ikke være tvil om den posisjonen. Legalisering er ikke noen optimal situasjon, men kan være den beste gitt den verden vi nå er plassert i. Argumentene for hvorfor heroin og kokain bør være forbudt er gode. Veldig gode. Problemet vi må konfrontere oss selv med hver dag er likevel: Forbudet fungerer ikke godt nok.
Om legalisering skal vise seg å være uønskelig og mangle realistiske modeller for å få det til, kan skadereduksjonsideologien være det beste vi har. Men, det vil i så fall måtte operere parallelt med en aktiv kamp mot det illegale markedet. Det vil ikke endre på mange av de alvorlige konsekvensene av krigen mot narkotika. Og, narkotikabrukere settes i en spagat der de både klassifiseres som pleietrengende pasienter og faretruende kriminelle. Paradoksene i en slik politikk vil være mange. Det er ikke alene et argument i mot en slik løsning, for man kan tross alt leve med politiske selvmotsigelser.
Nytenkning trengs
Bildet av Hamsterdam i sesong 3 av TV-serien The Wire fikk flere til å åpne øynene for positive effekter av en form for legalisering i praksis. De færreste som stemples som legaliseringstilhengere vil hevde å være for legalisering. Til det vet vi for lite. Å si ”positivt innstilt” dekker nok. Om vi får flere modeller for hvordan det kan organiseres, hvilke stoffer det skal omfatte etc., og en bredere debatt som også omfatter politikere, vil vi ha kommet langt.
Under et legaliseringsregime vil man kunne tilby mer effektiv og entydig behandling, der man i større grad er konsekvente i de allerede uttalte ambisjonene om å sette narkotikabruk i et folkehelseperspektiv. Dessuten vil man kunne tilby et tryggere produkt, strengere kontroll med distribusjonen og få produksjonen innunder lovlige og forutsigbare rammer.
Kriminaliteten knyttet til rusmisbruk og fattigdom vil ikke utraderes.
Påstander om økt bruk er relevante, men ikke alltid like overbevisende. For cannabis er det heller ikke nødvendigvis så negativt.
Legaliseringen vil unektelig ha negative konsekvenser. Vi vil få en stat som har som offisiell politikk å akseptere at folk begynner med tunge narkotiske stoffer. Samtidig vil trusselen om et svart marked fortsatt være der – om enn i et radikalt mindre omfang enn i dag. Kriminaliteten knyttet til rusmisbruk og fattigdom vil ikke utraderes.
Forbudet har en uklar begrunnelse for å opprettholdes, det er lite forskning på effektene av det – og enda mindre på alternative modeller. Vi trenger mer kunnskap, mer systemdebatt og vi kan bare krysse fingrene for at flere vil vise seg å endre posisjoner i debatten.
Forbudet har mislyktes
Willy Pedersen har tatt et modig valg ved å slenge seg ut i debatten med en for ham ny, og langt mindre populær, posisjon å forsvare. All ære til ham. Nå etterlyser han en ny Stortingsmelding (Dagbladet 9.11.09). Jeg deler det ønsket, men utfallet av debatten jeg etterlyser og konklusjonen jeg heller mot er neppe moden allerede da. Det er lenger frem i tid, men jeg tror det blir et tidsspørsmål. Litt optimisme kan man tillate seg.
I den grad forbudet begrunnes normativt ut i fra en forståelse av at staten aldri kan akseptere at individer går til grunne som følge av narkotikabruk, så er det bare å ta en tur på Karl Johan og spørre oss selv hva vi driver med i dag. Ethvert anekdotisk bevis for narkotikaens farer, som skal underbygge en anti-legaliseringsposisjon, er hentet fra en virkelighet der narkotika faktisk er forbudt.
Vi må fortsette kjempe for å hindre rekruttering, bedre velferden for brukerne og begrense de negative sideeffektene av den globale narkotikaindustrien. I samtlige av disse tre hensyn har forbudet sviktet fullstendig.
Det er ikke sikkert vi har et bedre alternativ, men å ikke lete bør ikke lenger være et alternativ.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er mastergradsstudent ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur, UiO. Han er medlem av Minervas redaksjonsråd.
Ingressfoto: Flickr-bruker a hundred visions and revisions. Publisert under Creative Commons Attribution 2.0.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Olve. Olve said: I år kan Nixons ”krig mot narkotika” feire sitt førtiende år. La oss håpe den ikke når femti, skriver Fredrik Gierløff: http://is.gd/4YzWc [...]
“If the war against drugs is lost, then so are the wars against theft, speeding, incest, fraud, rape, murder, arson, and illegal parking. Few, if any, such wars are winnable. [-] Moreover, the impossibility of winning the “war” against theft, burglary, robbery, and fraud has never been used as an argument that these categories of crime should be abandoned.
The present situation is bad, undoubtedly; but few are the situations so bad that they cannot be made worse by a wrong policy decision.”
Den beste oppsummering av de viktigste konservative argumentene mot legalisering, sett fra både et filosofisk og et pragmatisk perspektiv, finner vi fortsatt hos Theodore Dalrymple:
http://www.city-journal.org/html/7_2_a1.html
Dalrymples sammenligning med tyveri, incest, drap og ildspåsettelse er grunn. Argumentet for en revurdering av forbudspolitikken er at ulempene ved forbruk må veies mot ikke bare de fortsatet ulempene ved (illegalt) forbruk, men også ved de store konsekvensene av forbudet. Det finnes ingen tilsvarende negative effekter ved forbud mot drap eller tyveri.
Forskere er uenige om hva som er best for ulike grupper tyngre misbrukere: Resept på heroin, behandling med substanser, behandling uten substanser – se f.eks. Jan Arild Snoens gjennomgang http://www.minerva.as/?p=925. Tilsvarende er det uenighet om avkriminalisering eller legalisering av cannabis vil øke forbruket vesentlig. Bare av hensyn til disse spørsmålene bør forbudspolitikken i hvert fall diskuteres. Men den mest alvorlige bivirkningen av forbudspolitikken er det enorme, globale organiserte kriminaliteten den medfører. Hvis det er slik at forbudspolitikken – sammenlignet med regulerte avkriminaliserings- eller reguleringsregimer – (i beste fall) har en usikker virkning på misbrukernes situasjon, bør definitivt forholdet mellom forbud og disse bivirkningene av forbudet tillegges betydelig vekt.
Angående modeller for regulering, anbefaler jeg tekstforfatter å lese den nylanserte After the war on drugs: Blueprint for regulation. Den kan lastes ned gratis her:
http://www.tdpf.org.uk/blueprint%20download.htm
Vil bare si at cannabisbrukerne også er krigens ofre, selv om de ikke trenger å være redde for å bli henrettet i Norge (det gjør de i enkelte asiatiske land). Mange ellers ansvarlige brukere (ikke misbrukere) får problemer med NAV, ekteskap, barnevern, førerkort, arbeide, sikkerhetsklarering, psykiske problemer o.l. fordi det er forbudt.
Dette fordi myndighetene definerer all bruk som misbruk. I tillegg skaper forbudet en situasjon der flere unge bruker cannabis enn i Nederland, f.eks. Og de av disse som får problemer med det forteller om dette altfor sent til sine nærmeste fordi det ikke er lovlig. Både det å gjøre det lovlig i en regulert ordning samt å få større åpenhet om marihuana hadde vært utelukkende positivt.
Dessuten: for at noen skal kunne bruke cannabis så må noen selge det. Strafferammen for salg av cannabis i Norge er 21 år, og folk har blitt dømt til lovens strengeste straff for innførsel av kun softdrugs. Disse er på mange måter også ofre. Cannabis har aldri drept noen, så det er merkelig.
En annen ting er stigmatiseringen og den mellommenskelige spliden og diskriminering de som er borte i cannabis opplever. Dette er grusmot, og minner om måten man behandlet homofile, jøder og mørkhudete på før i tiden. Er man åpen om sin bruk av cannabis – og også om man er ikke åpen (da går ryktene) så blir man på en måte lagt for hat av mange av sine medmennesker i Norge. Dette er myndighetene medskyldige i med sin løgnaktige propaganda og bruk av straff.
For en oppklaring rundt mange av mytene om hasj og marihuana som fører til fortsatt diskriminering mot cannabisbrukere:
http://kommentar72.wordpress.com/
En spennende tanke som man i en ekstremsituasjon kunne ty til er at staten distribuerer narkotika gjennom det illegale markedet, men har tilsatt narkotikaen saktevirkende gift (ironisk nok). Da ville den usikkerheten og faren ved å bruke narkotika bli så stor at ingen ville begynnt med tyngre stoffer. Sier kun at dette er noe man kunne gjort hvis utfordringene ble for ekstreme.
Problemet med de eksisterende brukerne ville løst seg selv i løpet av en tiårsperiode, og tilnærmet ingen nye brukere ville kommet til.
@Ole en idiotisk og ugjennomførbar idé som aldri ville blitt tillatt av FN eller i et demokrati! For det første ville det blitt skandale, for det andre ville alle gjort hva de kunne for å skaffe rene varer på kvalitetsmarkedet. Det ville blitt ekstremt mye bråk om dette. Hvis du virkelig vil ha en fullstendig legalisering av all narkotika veldig raskt, så tror jeg dette er veien å gå. Folk vil bli så sinte at narkotika vil bli helt lovlig som konsekvens.
Det sier egentlig mer om hvilket ekstremt nedvedigende og degraderende syn på narkotikabrukere myndighetenes løgnaktige fremstilling av narkotika fører til. Du burde tenke over hva slags skade du gjør ved å fortsatt ha et slikt hatefullt og diskriminerende syn på saken.
De fleste hasjrøykere er helt vanlige folk i alle sosiale lag som ikke tar noe skade av det de gjør. Tvert i mot er det sunnere enn alkohol, og kan ha mange positive virkninger. Det er ikke uten grunn at det brukes som medisin.
Hele narkoeposet er en veldig skadelig svindel som gjør mer skade enn stoffene i seg selv.
Det at vestlige land går foran med et dårlig eksempel rettferdiggjør det at Singapore f.eks. henretter de som bruker ulovlige rusmidler. På alle andre områder går vesten foran med et humant eksempel, men i narkotikasaken er vi fortsatt i middelalderen. Triste greier.
@Ole Folk bruker uansett. I Øst-Europa hadde man “drug squads” – grupper med brukere som “hjalp hverandre” med å stjele legemidler som de ruset seg på. Hvis en f.eks. jobbet på et apotek og en annen dyrket marihuana på gården sin, så delte de sakene med hverandre gratis. Straff, forgiftning, henrettelse– alt er feil vei å gå. Straff må fjernes helt, leger må skrive ut hardere stoffer, og de myke må inn på Vinmonopolet. I tillegg må vi få et liknende system som det Portugal har, med psykologhjelp og rådgivning i stedet for straff. Det viser seg at brukere av harde stoffer i dag ikke tør å be om hjelp fordi de frykter nettopp straff.
Det du sier er nærmest å anse som en rasistisk/nazisitisk/hatsk kommentar, oppfordring til drap/folkemord, men når samfunnet har kommet så kort i sin forståelse av hvordan homo sapiens lever med forskjellige rusmidler, så blir det sånne grelle resulater, desverre.
Du bør beklage og trekke tilbake utsagnet ditt hvis du ikke vil at narkomotstanderne skal fremstå som helt grusomme. Men det gjør de jo allerede i absolutt alle sammenhenger, de er i ferd med å tape helt i denne debatten. 2009 og 2010 vil bli husket som året da hele verden snudde i narkotikapolitikken og årene marihuana begynte å bli lovlig i hele den vestlige verden. Det du sier representerer en diskriminerende og flau fortid. Legalisering er fremtiden.
Hele narkoforbudet er svindel. Narkotika er selvmedisinering, og mange av heroinistene hadde tatt selvmord for lengst hvis de ikke selvmedisinerte. Når de i tillegg opplever isolasjon, straff, fornedrende behandling… Det er inhumant, meningsløst og uakseptabelt!
Og vi kan IKKE ta denne debatten uten også å forholde oss til borgerrettighetene til de som er glade i hasj og marihuana. De burde frem i lyset og det må bli fullstendig lovlig.
Homofili var forbudt frem til 1972. Lenge etterpå var det sett på som unormalt i store deler av samfunnet.
Når skal hasj og marihuana bli lovlig?
Dette er en av de viktigste borgerrettighetssakene i vår tid.
Free Marc Emery! Han er vår Ghandi!
http://www.cannabisculture.com/noextradition
Se hva som foregår i USA og Danmark, to steder der hasj og marihuana er i ferd med å bli både helt akseptert og helt lovlig. Til og med motstanderne sier det bare er et spørsmål om tid. Hurra!
Liberaleren: Holdningsendring i forhold til marihuana i USA
http://www.liberaleren.no/2009/11/17/holdningsendring-i-forhold-til-marihuana-i-usa/
København vurderer lovlig hasj som følge av bandekrigen
http://anathema420.wordpress.com/2009/07/04/k%C3%B8benhavn-vurderer-lovlig-hasj-som-f%C3%B8lge-av-bandekrigen/
En annen alvorlig konsekvens av forbudet er såkalte “prohibition drugs”, som metamfetamin. Rusmidler som er lette å produsere i illegale laboratorier, rusmidler folk aldri ville funnet på å bruke dersom narkotika var lovlig, som gjerne er mer farlige enn det de ville foretrukket i et lovlig system.
Norge opplever i disse dager at det er masse metamfetamin på markedet. Dette er ikke bra.
I middelalderen så brant de magikere. Nå som alt har blitt de-magnifisert, så har magikerne kun magic potions, kjemiske forbindelser som kaster spells over spilleren. For eksempel på flein får man forbedret synsevnen litt. Og på amfetamin så orker man mer. Og på heroin så blir sikkert alt helt groovy og vakkert. Og så videre. Heksejakt, det er det det er. Det var en wacky avholdsmann som sto bak alkoholforbudet i USA som fikk trumfet dette gjennom, men han kan ikke ha vært alene om det. Så hvem er det som profiterer på dette? Er det virkelig slik at flesteparten av verdens mennesker mener at det bør foregå en heksejakt på folk som selv vet best hva de ønsker å putte i seg av alle kjemiske forbindelser som finnes? Jeg kan ikke forestille meg det. Hvordan har det blitt slik? Kanskje de har tatt sin lærdom fra Josef Goebbels? De velger å skyggelegge et veldig stort felt, når det konstant bare fokuseres på at Drugs Are Bad M’Kay, når så mye glede faktisk kan komme ut av et fokusert og kontrollert dopforbruk. Dop har en negativ klang, og derfor et ord det er vondt å bruke. Jævla pietister! Det er ikke dop eller sex som er det virkelige tabuet, det virkelig store tabuet er fryd, ekstase! Dop, får følelse av et rødt lys, en pekefinger, og en stemme som sier FY! Hva med sinns- og kroppsaltererende kjemiske forbindelser? Litt for langt.
Litt ruspolitisk historie
Jack Herer, The Emperor Wears no Clothes, kapittel fem: Prohibition
http://www.jackherer.com/chapter05.html
Her forteller Herer hvordan forbudet ble introdusert med argumentet at cannabis gjorde deg “ekstremt voldelig”. Senere, når man fryktet kommunister, gjorde man helomvending. Plutselig gjorde marihuana deg “så fredelig” at du ble “mottakelig for kommunistisk propaganda”. Begge deler ble godtatt som grunnlag for ekstremt strenge lover mot marihuana, og marihuana er den dag i dag i samme kategori som heroin i USA.
Her er litt om Reefer Madness, selve arketypen på slik gammeldags propaganda.
http://en.wikipedia.org/wiki/Reefer_Madness
Vår egen “Reefer Madness” heter Himmel og Helvete
http://no.wikipedia.org/wiki/Himmel_og_helvete
Det viktigste argumentet mot narkotikalovgivningen, er at det kriminaliserer noe du gjør mot deg selv. Det er en fullstendig idiotisk tankegang. Man ser det også på anmeldelser for narkotikabruk, disse kommer nesten utelukkende fra politiet, siden det ikke finnes noe offer som anmelder. Samenligninger med tyveri og drap og er altså meningsløse. Eller, kanskje de kan belyse det litt: I tillegg til tyveri kriminaliserer vi tyveri fra deg selv; dvs. sløsing. I tillegg til drap, så kriminaliserer vi selvmord.. vel.. i alle fall forsøk på selvmord.
Kriminalisering av narkotika har de samme mafia-oppbyggende effekter som forbudet mot alkohol hadde.
Har inntrykk av at mesteparten av kriminaliteten i Norge er narkotikarelatert, og at norge var et samfunn med mye mindre kriminalitet før. Hvis vi slutter å forfølge disse menneskene kan vi igjen få det slik. Vi kan få et mye tryggere samfunn, hvis vi bare tør å prøve legalisering tror jeg ingen vil ønske seg tilbake. Men vi trenger ikke fullstendig legalisere annet enn cannabis for å se mange gode virkninger: enhver forandring mot en mer human narkotikapolitkk er et gode, så bakstreversk som norsk narkotikapolitikk er i dag.
men et annet stort problem når man først fengsler disse menneskene som enten bruker eller har distribuert disse stoffene er at det er fryktelig dyrt å ha de der. en fengselsplass koster flere tusen kroner per dag, så det må være bedre å opprette arbeidsleire. slik ville ikke disse menneskene snylte på resten av samfunnet en gang til, men heller begynne å betale tilbake.
Flott tekst! Et veldig grundig innspill i en viktig debatt! Fortsett som du gjør herr Gierløff. Dette er en kamp verdt å kjempe.
[...] med dagens narkotikapolitikk er mange. Hele forbudslinjen bør vurderes. Krigen mot narkotika ser ikke ut til å kunne vinnes. Det er svikt i store deler av behandlingsapparatet, også innen legemiddelassistert rehabilitering. [...]