Skriv ut utskriftsvennlig side

Det er 100 år siden økonomen, juristen og politikeren Torkel Aschehoug døde. Men i lys av finanskrisen er hans økonomiske tenkning mer aktuell enn noensinne.

Minerva har i dag gleden av å presentere vår nye, faste skribent Mathilde Fasting. Hun er siviløkonom fra NHH og bachelor og master i idéhistorie fra Universitet i Oslo, med arbeidserfaring innen strategi og business development fra Orkla og Storebrand, og fra drift av egne virksomheter innenfor eiendom og handel. Hun forbereder et PhD-samarbeidsprosjekt ved Universitetet i Oslo med arbeidstittelen ”markedets idéhistorie”, og arbeider med temaet ”markedet og moral” for Civita.

En studie av Torkel Aschehougs arbeider viser hvordan sosialøkonomien på hans tid hadde en betydelig historisk og empirisk forankring. Da professoren og stortingspolitikeren Aschehoug døde, ble han hyllet som en stor jurist og sosialøkonom som hadde en lang politisk og vitenskapelig karriere bak seg. Politisk har Aschehoug gjerne blitt stemplet som reaksjonær, men som sosialøkonom var han på mange måter moderne og fremadrettet. Han har blant annet en grundig analyse av det han kaller ”Krisernes Theori”, og han avslutter sitt nesten 3000 siders store økonomiske verk, Socialøkonomik, med betraktninger om ulikheter i økonomiske vilkår og arbeidsforhold. Verket ble i 1904 karakterisert som en ”pryd for norsk vitenskap også av den grunn at det med et slag bringer vårt lands deltagelse i den samfunnsvitenskapelige forskning på høyde med samtidens ypperste i noe land.”

Erfaringene Aschehoug gjør på disse reisene, blant annet med jernbaneetablering i England, følger ham videre gjennom hele hans virke som politiker og som økonom.

Aschehoug tar juridisk embetseksamen i 1844, og i september 1846 får han et av den norske stats reisestipendier og reiser til London. Han blir utenlands i nesten 1 ½ år, først i England, deretter på kontinentet og til slutt et opphold i København og i Sverige. Formålet med reisen var ”at lægge sig etter Statistik og Statsekonomi”. Erfaringene Aschehoug gjør på disse reisene, blant annet med jernbaneetablering i England, følger ham videre gjennom hele hans virke som politiker og som økonom. Sosialøkonomi ble ikke noe eget eksamensfag ved universitet før i 1870, det året Aschehoug tar over læreplikten fra Anton M. Schweigaard. I 1887 blir Aschehoug professor i sosialøkonomi.

Svanesang
Aschehoug skrev og utga Socialøkonomik i 3 (4) bind mellom 1903 og 1908. Etterordet i siste bind er datert 15. november 1908, og Aschehoug dør i en alder av 86 ½ år den 20. januar 1909. Aschehoug påbegynner sitt sosialøkonomiske hovedverk i en alder av 80 år og har som målsetning å belyse alle kjente sider ved sosialøkonomien. Det viser seg raskt at med en slik ambisjon ville arbeidet ta tid. Som William Scharling påpeker i ”Norsk Retstidende” (nr. 13/1909): ”det kom hefte etter hefte, og det tok lengre og lengre tid, etter som Aschehoug gjerne ville ha med seg den aller siste litteratur innen forskjellige felt, slik at hans fremstilling ville være så aktuell som mulig”. Det slår også en leser som 100 år senere studerer Socialøkonomik. Store og viktige verk som er utgitt etter 1900 er tatt med, vurdert og analysert. Det er også verdt å merke seg at det intellektuelle nivået på ingen måte bærer preg av at forfatteren nærmer seg 90 år. Aschehougs Socialøkonomik er som å lese et leksikon, og ”Fortegnelse over de i værket paaberaabte forfattere” viser nesten 900 forfattere. Aschehoug har gått grundig til verks. Verket vitner om en imponerende erfaring og bredde.

Slik Aschehoug så det var teoretiske undersøkelser mye mer verdifulle og mer fruktbare dersom de fant praktisk anvendelse.

Socialøkonomik er, til forskjell fra senere økonomiske avhandlinger, preget av ”en berøring med livet og dets aktuelle forhold”. Aschehoug setter sosialøkonomien inn i en historisk og empirisk kontekst. ”Denne Aschehougs Forening af praktisk og teoretisk Virksomhed er Udtrykk for et fremtrædende Træk ved hans intellektuelle Personlighed. Disse virksomheder var hos ham inderlig forbundne og stod i den mest levende Vekselvirkning med hinanden,” skriver Francis Hagerup i sin nekrolog – et viktig poeng som mange flere understreker, blant annet også Anne-Lise Seip i sin doktorgradsavhandling om Aschehoug. Aschehoug forsøkte alltid å kombinere teoretiske studier og praktisk erfaring, og han var alltid sikrere i sine teoretiske antakelser når de ble underbygget av praktisk erfaring. For å snu det rundt, slik Aschehoug så det, var teoretiske undersøkelser mye mer verdifulle og mer fruktbare dersom de fant praktisk anvendelse. Dersom man har et teoretisk utgangspunkt for å undersøke økonomisk virksomhet, blir sosialøkonomien, i Torkel Aschehougs formulering, ”blott” en teori.

Torkel Aschehoug skriver, helt i tråd med sin egen overbevisning, at: ”Økonomiske Sætninger, som aldrig have havt og aldrig kunne faaa nogensomhelst praktisk Andvendelse, ere tomme Hjernespind. Videnskabens sidste Opgave bliver til alle Tider praktisk”. Det fremkommer tydelig at Aschehoug ønsker å vise at sosialøkonomien er mer sammensatt enn ”kun Selvinteressens og Nyttens Mekanikk eller at den er Mekanikk anvendt på de sosiale rikdommenes likevektspunkt og bevegelse”, slik blant annet Léon Walras hevdet. Sosialøkonomien henter informasjon fra statistikk og matematikk, men også fra den ”psykiske verden”. Dette helhetssynet går igjen gjennom hele Sosialøkonomik og er en viktig premiss for Aschehoug. Gjennom sitt imponerende kildetilfang kan han dermed gi bredere forklaringer på sosialøkonomiske forhold.

Moderat pragmatiker
Selv om Aschehoug ble karakterisert som ”harmoniliberaler”, var han aldri ytterliggående eller påståelig. Aschehoug var pragmatiker. For Aschehoug var det dermed viktig å støtte næringer som var av stor samfunnsmessig nytte, som for eksempel jernbanebygging og opprettelse av sparebanker. Socialøkonomik har fyldige kapitler om begge deler. Tanken var at noen næringer trengte starthjelp for å etablere seg skikkelig, og at de ikke ville klare det uten statlig inngripen i en overgangsfase. Den viktige distinksjonen går mellom det å oppfordre og ønske frihandel og det å ønske en minst mulig aktiv stat, der laissez-faire står for det sistnevnte. Målet var å ha så mye frihandel som mulig, samtidig som det ble skapt varige og solide industrier i Norge.

Aschehoug selv beskrives best som en nøktern optimist.

Aschehoug skriver sitt etterord bare få måneder før han dør, og i sitt aller siste kapittel kaster han et blikk bakover på hele sitt arbeid. Her betegnes den klassiske skolen etter Smith, Ricardo og Mill som representanter for en mer positiv og optimistisk holdning, mens sosialistene som mer negative og pessimistiske. Aschehoug selv beskrives best som en nøktern optimist. Allmenndannelsen styrker ideer om likhet og virker demokratiserende på samfunnet, men den utrydder ikke egennytten og selvgodheten i menneskenes sinn. Likevel har Aschehoug ved inngangen til det 20. århundre en optimistisk holdning til økonomi og kultur, og han setter sin lit til god anvendelse av erfaring.

Aschehoug skriver følgende for 100 år siden: ”Kulturen evner ikke Alt. Den udrydder ikke Egennytten og Selvgodheden af Menneskenes Sind. Men den mildner dog den inden Samfundet raadende Livsanskuelse og sætter den økonomiske Virksomhed stedse høiere Formaal. Dette øver sin Indflydelse ogsaa paa private Individers Anvendelse av sine Midler.”

Ingen utopist
Torkel Aschehoug skriver dette i etterordet til sitt 4 binds store verk om sosialøkonomi fra 1908, og han var da 86 år gammel. Han satte sin lit til erfaringen og innså at alt ikke kunne bli ”fullkomment”. Menneskene vil alltid være egeninteresserte, men i større eller mindre grad. Likevel, i aller siste setning, etter nesten 3000 sider, skriver Aschehoug at alle kan være uheldige i økonomisk sammenheng personlig, men: ”Grunden hertil kan være forskjellig, Letsindighed eller Mangel paa Skjønsomhed. Men den kan ogsaa ligge i et ædelt Sind, der bringer dem til at overvinde Hensynet til egen Fordel, ja endog Frygten for egen Lidelse. Samfundet kan ikke undvære dette Slags selvforglemmende Mennesker.”

Slik skriver en jurist og økonom etter mer enn 70 år i aktiv politisk, juridisk og økonomisk virksomhet. I lys av finanskrisen er det mer aktuelt enn noen gang med økonomisk tenkning som går ut over sosialøkonomiske modeller og aktivt bruker empiri og ikke minst historisk kunnskap. Socialøkonomik blir nå trykket opp på nytt og anbefales til alle som er interessert i samfunnsøkonomi og økonomisk historie sett med norske øyne.

• Mathilde Fasting (f. 1965) er prosjektleder i Civita.