Skriv ut utskriftsvennlig side

Obamas opptrapping i Afghanistan virker som et pliktløp på veien til den tilbaketrekkingen som skal sikre ham gjenvalg.

Aftenpostens Alf Ole Ask mener at Barack Obamas opptrapping i Afghanistan er ”direkte adoptert fra forgjengeren George W. Bush i Irak”. Ask sikter til at Obama trapper opp, for så å stille en tilbaketrekking i utsikt.

Men det er en viktig forskjell: Obama tidfester når tilbaketrekkingen skal skje. Det gjorde ikke Bush, selv om det jo lå i kortene at oppbyggingen ikke skulle vare evig. Dette var helt sentralt i Obamas kritikk av Bush den gang. Han presset på for en tidsfrist for når soldatene skulle hjem, Bush ville ikke gi den. Og grunnen var den samme som nå ligger bak republikanernes kritikk av Obamas vedtak: Ved å sette en konkret tidsfrist, oppmuntres fienden til å hale ut tiden, vente på tilbaketrekkingen og så trappe opp igjen. (OPPDATERING: Simon Jenkins i Guardian skriver: As the saying goes, Nato has the watches but the Taliban has the time.) Bush-administrasjonen kom riktignok etter hvert med signaler om tilbaketrekking av en del tropper, men det var først etter at The Surge hadde begynt å gi positive resultater.

Signalet fra Bush var: Vi er den sterkeste ”stammen”. Vi blir her til vi har vunnet. Signalet fra Obama er: Vi gjør et siste forsøk neste år, og deretter drar vi hjem.

I en ellers relativt positiv omtale formulerer David Ignatius i Washington Post dette slik:

He is telling his adversary that he will start leaving on a certain date, and telling his ally to be ready to take over then, or else. That’s the weak link in an otherwise admirable decision — the idea that we strengthen our hand by announcing in advance that we plan to fold it.

Exit tidspunkt, ikke exit strategi
Troppeoppbyggingen på 30.000 er noe mindre enn general McCrystals middelscenario, der han ba om ca. 40.000 flere tropper, og NATO-allierte vil tette noe, men langt fra hele forskjellen. Ikke så stor forskjell, men langt fra de 60-80.000 ekstra som McCrystal ideelt sett hadde ønsket seg.

Det er den direkte koblingen til et tilbaketrekkingstidspunkt som utgjør det store kompromisset – opptrapping skal tilfredsstille høyresiden, rask tilbaketrekking venstrefløyen. Han risikerer at begge sider blir misfornøyd – og langt viktigere – at satsingen fremstår som lite troverdig og dermed ineffektiv.

Det er lett å se hvorfor Obama vil signalisere at USA ikke skal stå i Afghanistan til evig tid. Det er fornuftig å ha en exit strategi, men enda viktigere er det å ha en strategi for å vinne. Og dersom exiten ligger urealistisk nær i tid, vil oppbyggingen virke halvhjertet. Blir det virkelig lettere å få med seg lokale ledere i kampen mot Taliban når de samme lederne vet at de vil være uten amerikansk militær støtte om ganske kort tid? Kritikere på amerikansk høyreside mener dessuten at Obama ikke har noen exit strategi, bare et exit tidspunkt.

Politisk, ikke militær begrunnelse
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skrev i Minerva tidlig i november at de allierte måtte regne med å være i Afghanistan i 10-20 år. Med det mente han riktignok ikke at styrkene må være på dagens nivå så lenge. USA har nå vært i Afghanistan i mer enn 8 år. I et slikt perspektiv virker en tidsfrist på 18 måneder veldig kort.  I realiteten er den enda kortere, siden oppbyggingen skal skje i løpet av de neste seks måneder, mens tilbaketrekkingen skal skje fra juli 2011.

Denne tidfestingen er ikke motivert av militære hensyn, men politiske. Obama er hardt presset av et flertall i sitt eget parti, som vil ut av Afghanistan raskest mulig. Obama er den første demokratiske presidenten siden Lyndon B. Johnson som har trappet opp en krig, og Obama har ingen intensjon om å ende opp som Johnson, som ikke engang orket å stille til gjenvalg. Han vil derfor gå inn i sin neste valgkamp, som så smått tar til mot slutten av 2011, med en nedtrapping i Afghanistan godt i gang.

Obama har en viss fleksibilitet. For det første inneholder talen den vanlige forutsetningen: ”We will execute this transition responsibly, taking into account conditions on the ground.” Det sies heller ingenting om hvor mange som skal hjem fra midten av 2011. Det er stor forskjell på å trekke ut 5.000 mann og å gå tilbake til nivået da han tok over, som var godt under halvparten av det antallet amerikanske soldater som vil være i Afghanistan våren 2011. Obama anga selv ikke noe tidspunkt for full tilbaketrekking, men andre uttalelser reduserer hans handlingsrom kraftig. The Guardian skriver:

US officials said Obama wants almost all the US troops out before the end of his first term in office in January 2013, leaving behind a small contingency force. Gibbs said the president did not want to leave the problem to his successor.

Ved å signalisere tilbaketrekking nå, kjøper Obama seg fred fra sin venstrefløy, men bare for en tid. Sannhetens øyeblikk kommer i 2011. Han kan håpe på at troppeoppbyggingen har gitt like gode resultater som i Irak, og at nedtrappingen derfor kan gå som planlagt. I motsatt fall har han skaffet seg et kjempeproblem, som virkelig truer hans gjenvalg. Enten må han bryte løftet – og det oppfattes som et løfte selv med bisetningen om ”situasjonen på bakken” – og la være å trappe ned, eller så vil en tilbaketrekking fremstå som en erkjennelse av nederlag.

Ingen benchmarks denne gangen
Det er også en annen viktig forskjell i forhold til Bushs Surge i Irak. Den gang var det stor tvil om det irakiske regimet var i stand til å få til fremgang både politisk og militært. Obama og demokratene krevde derfor at det skulle settes opp et sett med kriterier som irakerne måtte oppfylle for at amerikanske soldater skulle bli værende. Dette ble da også gjort.

Kriteriene hadde to formål. De skulle utgjøre et press mot irakiske politikere for å komme til enighet og få orden på sin politikk. Og de var en reality check: Dersom det ikke kunne vises til betydelig fremgang, ville det være en indikasjon på at USA burde ”cut their losses”. Det er interessant at Obama ikke har laget noen slike benchmarks denne gangen, selv om usikkerheten omkring det afghanske regimets kapabiliteter er minst like stor.

John Dickerson skriver i Slate:

Obama’s escalation despite such a weak partner in Kabul marks the final stage of Obama’s evolution of opinion about the relationship between troop increases and the behavior of client states. In 2007, he faulted Bush’s surge in part because the escalation would weaken Iraq’s ability to take responsibility for its own future. The corruption and weakness of the Afghanistan government have only grown more apparent since Obama sent troops in March, and yet he is sending more.

Kanskje er mangelen på klare benchmarks bevisst. For hva skulle de brukes til? Dersom regimet er enda mer korrupt i 2011, er det vel et argument for å trekke seg ut? Men dersom afghanerene ikke klarer å rekruttere, trene og beholde nok soldater og politi innen sommeren 2011, skal konklusjonen da være at USA ikke kan trekke ut soldater eller at USA skal gi opp og trekke dem ut enda fortere?

Dette illustrerer kjernen i problemet med en fastsatt exitdato? Hvor fast er den egentlig, og hva er det som skal til for å endre beslutningen?

I siste instans styres dette mer av innenrikspolitiske hensyn, les gjenvalg, enn av hvordan situasjonen faktisk er i Afghanistan våren 2011.

Twitter: @jasnoen