Skriv ut utskriftsvennlig side

Den 28. november 1994 gikk nordmenn for andre gang til stemmelokalene for å fortelle Europa at vi klarer oss heilt fint på egen hånd. Det er ingen tvil om at ja-siden tapte folkeavstemningen i 1994. Men med dette er det ikke sagt at nei-siden stakk av med seieren.

Norge sa nei til EU for første gang i 1972 og så i 1994. I løpet av de 15 årene siden folket i Norge sa nei sist har mye endret seg i EU med utvidelse østover og mer makt i Europaparlamentet. Det er et paradoks at Norge har blitt mindre demokratisk og EU mer demokratisk i løpet av de 15 årene. Det er ikke mye å feire med boller og brus på, verken på ja-siden eller nei-siden.

Det avgjørende for norske borgere er at vi har fått langt mer enn 6000 nye lover tredd ned over hodet uten å ha vært med å behandle dem, og Norge søker deltakelse i en rekke samarbeid som vi ikke sitter å styrer fra dag til dag i EU. I dag er vi deltakende i så godt som alt av samarbeid mellom medlemslandene, som for eksempel Schengen-avtalen og EUs felles forsvarssamarbeid – og er rent objektivt sett langt mer integrert i EU enn for eksempel Storbritannia.

Videre har Norge følgt våre allierte i EU på så godt som alle utenrikspolitiske initiativ. Vi har sluttet oss til 97 prosent av EU sine felles utenrikspolitiske uttalelser. Da ser vi bort fra de mer eller mindre mislykkede prosjektene i Palestina og på Sri Lanka. EU-landet Finland har på sin side spilt en aktiv og selvstendig fredsskapende rolle siden de sa ja til Europa i 1994, blant annet gjennom arbeidet til fredsprisvinner og tidligere president Marhtti Ahtisaari.

Det selvrådende Norge som nei-siden fremhevet i 1994, og fulgt opp med retorikk om annerledeslandet og et fyrtårn er havarert et sted på veien når Norge har stått fast på en handelsavtale og verden rundt oss endrer seg i et dramatisk tempo.

På den andre siden var EU i manges øyne en rikmannsklubb i 1994 og det kan umulig dekkes over av ja-siden i etterkant. Det var en møteplass for vestlige demokrati og usikkerheten knyttet til hvor vidt EU ville utvides østover var åpenbar.

EØS-avtalen har vært heldig for norsk næringsliv, men er katastrofe når man ser det i et demokratisk perspektiv. Vi ville aldri overlatt andre politiske arenaer og demokratiske nivå til byråkrater så hvorfor gjør vi det med de europeiske samarbeidet undrer jeg meg gang på gang.

Nå som Lisboa-traktaten endelig er ferdig ratifisert, vil mye av makta i EU bli flyttet til Europaparlamentet. Dermed lengre vekk fra de rom norske statsråder løper i femminutters møter, vekk fra de organene Norge har et formalisert samarbeid med gjennom EØS-avtalen. Norske diplomater i Brüssel har allerede varslet at dette kan føre til en dramatisk svekking av norske interesser. Mer og mer av makta i EU blir nå flyttet til stemmelokalene, der ingen nordmenn har tilgang.

Resultatet etter 15 års utenforskap er mindre demokrati i Norge og mindre innflytelse over lover som styrer nordmenns liv. Vi som hører til ja-siden får ofte spørsmålet om hvor mange ganger Norge skal si nei før vi respekterer det. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å akseptere et nei. Spørsmålet om demokrati og innflytelse er for viktig for meg. Det aller meste tyder på at verken behovet for overnasjonale forpliktende beslutninger eller EU kommer til å forsvinnet. Tvert i mot. Behovet vil kun fortsette å øke.

• Anne Solsvik (f. 1981) er leder i Unge Venstre.