Skriv ut utskriftsvennlig side

Obama er fremtidshåpets symbol – hvordan ble han det? Kan vi velge å tro på symboler uten å være naive?

En gang i året er det garantert at verden retter øynene mot Oslo. Offentliggjøringen av årets fredspris ble mottatt med et unisont hakeslepp av den internasjonale pressen. Vinneren var USAs 44. president Barack Obama, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Det reises spørsmål ved hvor vidt tildelingen er riktig eller gal i forhold til fredsprisens verdigrunnlag, eller om tildelingen er etisk korrekt.

Et annet spørsmål er tildelingens symbolske karakter, og hvordan dette henger sammen med samtidens visuelle kulturuttrykk. Tildelingen er symbolsk, noe flere kommentatorer har poengtert. Hva vil det egentlig si? Og hvilket symbol gjelder det? Kanskje kan årets fredspris gjenspeile noe vesentlig ved den stadig mer visualiserte tilværelsen vi lever i.

Likevel ser det ut til å herske en slags populistisk enighet om at vi trenger et håp for fremtiden. Den vi, bevisst eller ubevisst, har valgt til å stå som et symbol på dette håpet, er den amerikanske presidenten.

Symboler blir gjerne større og tar en annen form når de blir synliggjort og eser ut til idoler. Hva skjer med politiske ledere som opphøyes til idoler mens de ennå er i live og ved makten? Vi har flere eksempler på politiske idoler som finnes på den kollektive netthinnen, men verken Martin Luther King, Che Guevara eller JFK oppnådde idolstatus før de døde.

Så lenge jeg kan huske har vi ikke gjort politiske ledere til idoler, og man kan lett anta at behovet for å skape slike idoler tilhører fortida. Likevel ser det ut til å herske en slags populistisk enighet om at vi trenger et håp for fremtiden. Den vi, bevisst eller ubevisst, har valgt til å stå som et symbol på dette håpet, er den amerikanske presidenten.

Progressivt portrett
Et bilde av Obama som de fleste gjenkjenner fra valgkampen, og som på rekordtid oppnådde en ikonisk status i USA, er Shepard Faireys portrett. I plakatform ble det strategisk spredt, ikke av Obamas egen kampanje, men av kunstneren. Du ser det kanskje for deg? Det grafiske portrettet i rødt, hvitt og blått som viser Obama med blikket festet opp og skuende inn i fremtiden.

Fairey er en veletablert street artist som har virket i over 20 år. Han betegner aktiviteten sin som geriljakunst under navnet OBAY GIANT. Ta veien om nettsiden hans, så ser du hva det innebærer. Fairey arbeider med ikonisk billedmateriale og referanser til tidligere tiders politiske propaganda. Valget av farger var, i følge ham selv, ment å symbolisere de blå og røde statene som smeltet sammen.

Det første opplaget på 350 bar bildeteksten ”PROGRESS”, senere ble denne (på anmodning fra Obamas kampanje) endret til ”HOPE”. Plakatene ble spredt i alle retninger og det endelige antallet endte på mer enn 400 000 eksemplarer. I tillegg kom alle bloggene, facebookprofilene og andre nettsider som gjenga bildet. Da Obama selv møtte kunstneren, skal han ha kommentert at han likte portrettet svært godt, men forundret seg over hvordan Fairey hadde evnet å spre det i et slikt tempo.

Initiativet kom fra en kunstner som tidligere har beskjeftiget seg hovedsakelig med kritikk av det politiske systemet og dets figurer.

Hvordan tenner man et håp?
Jeg trekker frem Faireys plakat fordi den bar budskapet om håp, og det var jo dette håpet da, som Obama skal ha tent. Ved en nærmere titt på kunngjøringen for fredsprisen 2009 kan man blant annet lese: ”Det er sjelden at en person i den grad som Obama har fanget verdens oppmerksomhet og tent et håp blant verdens folk om en bedre framtid.”

Hvordan fanger man verdens oppmerksomhet i det 21 århundre? Hvordan tenner man et håp? Man fanger så klart verdens oppmerksomhet når man blir USAs første afroamerikanske president, men å ha tent et håp virker umiddelbart mer mystisk.

Kommunikasjon inntar i større grad enn tidligere en visuell karakter. Håpet tennes ved å sende ut de riktige signalene i form av bilder, i større grad enn ord. Selv om ordene er med på å styre vår oppfatning av bildenes budskap. Oppsummert kan dette håpet sees hovedsaklig som et visuelt håp.

Et element som bidrar til å gi dette håpet den mystikken jeg sikter til er at Fairey selv tok initiativet til portrettet. Riktignok med velsignelse fra Obamas kampanje, noe Fairey aldri har innhentet tidligere. Initiativet kom fra en kunstner som tidligere har beskjeftiget seg hovedsakelig med kritikk av det politiske systemet og dets figurer.

Propaganda fra grasrota
Det er nettopp her Fairey og hans portrett av Obama blir særlig interessant. Kunstnerens motivasjon var et ønske om å vise støtte til Obamas kandidatur. Altså et portrett av Obama som oppstod spontant. En spontanitet som virker å ha blitt hengende ved bildet og bidra til at akkurat dette portrettet oppnådde den ikoniske statusen.

Propaganda er vanligvis ikke initiert fra grasrota. Når den blir det, får den en aura av mystikk og kollektivt engasjement det er lenge siden vi har sett maken til.

Propaganda er vanligvis ikke initiert fra grasrota. Når den blir det, får den en aura av mystikk og kollektivt engasjement det er lenge siden vi har sett maken til. Det gikk ett år fra Fairey laget den første plakaten til Obama ble sverget inn som president. I mellomtiden begynte bildet å leve sitt eget liv. Det gikk fra plakat til å bli avbildet på t-skjorter og annen bekledning. Folk benyttet det som profilbilde på facebook. Man begynte å se bildet appropriert inn i nye sammenhenger og Faireys grafiske konsept ble også satt sammen med fotografier av andre offentlige skikkelser.

Det er akkurat som om portrettet bar med seg dette ”noe”, som man helst vil se smitte over i nye sammenhenger. Konseptet nådde også Blindern under rektorvalget, da man kunne se plakater av kandidaten Wyller som Obama i korridorene på HF fakultetet. Flere nettsteder tilbyr også muligheten til å obamafisere et hvilket som helst fotografi.

Bildet lever altså sitt eget liv uavhengig av kunstneren eller Obamas kampanje. Styrken ligger i den kollektive bevegelsen. Fairey sier i et intervju at han lenge har hatt ønske om å skape ikoniske bilder. Han forestilte seg imidlertid ikke å skape et bilde som kunne leve sitt eget liv i den grad hans ikoniske portrett av Obama gjør.

Håpets ikon
Flere teoretikere innen feltet visuell kultur påpeker at vi har vært igjennom en visuell vending hva kommunikasjon angår. Et spor av dette står svart på hvitt i nobelkomiteens begrunnelse, den ”…har lagt spesiell vekt på Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen.”  Når delte man sist ut utmerkelser for visjoner? Kanskje Obama også stilte seg dette spørsmålet før han valgte å ta imot prisen – som en oppfordring til handling?

En symbolsk handling, som den nobelkomiteen utøver i det de tildeler Obama fredsprisen, kan ha en konstruktiv virkning.

Flere karikaturtegnere kunne dagen etter kunngjøringen meske seg med temaet. Et knippe av disse ble også presentert i tabloidpressen her hjemme. Nå kan det virke som om jeg stiller meg negativ til hele sirkuset. Det er ikke tilfelle. Jeg forfekter ikke en skepsis som fnyser hånlig og kaller tildelingen naiv. En symbolsk handling, som den nobelkomiteen utøver i det de tildeler Obama fredsprisen, kan ha en konstruktiv virkning.

Demonstrasjonstoget for fred som skal gå av stabelen i Oslo, har også hentet frem dette ikonet. Påskriften lyder, ”CHANGE?” Et enkelt spørsmål om slagordene han gikk til valg på også gjelder for resten av verden. Formaningen er at fredsprisen forplikter. Spørsmålstegnet er uhyre viktig! Det kritiske blikket på fremtidssymbolet Obama kan være både oppbyggende og ødeleggende.

Vi mennesker har et paradoksalt forhold til symboler. Vi opphøyer dem i det ene øyeblikket, og i det de blir for store, inntreffer behovet for å rive dem ned fra pidestallen. Det kritiske og reflekterte blikket må derfor balanseres på linjen mellom idolatri (billeddyrking) og ikonoklasme (billedstorm). Lener praksisen for mye i den ene eller andre retningen, forderves hele prosjektet.

Er det lov å håpe?
Ironisk nok har Fairey i kjølvannet av Obama-plakaten blitt tildelt prisen Character Approved Award. Dette til en kunstner som har vært arrestert et titalls ganger for tagging og ødeleggelse av eiendom. På deres nettside kan man lese kort om Shepards kunstsyn. ”The definition of great art, in Fairey’s view, is delivering something the world has a real need for, forgotten truths in society’s forgotten spaces.” Kanskje er det nettopp det som har skjedd med ikonet av Obama?

”The definition of great art, in Fairey’s view, is delivering something the world has a real need for, forgotten truths in society’s forgotten spaces.”

Vi trodde kanskje vi hadde kommet lenger i vår kulturelle utvikling, at symbolene var døde eller bare tomme klisjeer. Slik ble dette rommet glemt. Kanskje har vi behov for et symbol som kan samle oss, men samtidig krever det et reflektert blikk. Personlig håper jeg at ettertiden vil omtale nobelkomiteens avgjørelse i de samme ordlagene som vi nordmenn snakker om Kong Olav som kjørte trikk, Oddvar Brå som brakk staven eller Shabana Rehman som løftet mullaen.

• Hanne Gudrun Gulljord (f. 1978) skriver sin mastergrad i kunsthistorie på Universitetet i Oslo. Oppgaven tar for seg Alberto Kordas fotografiske portrett av Che Guevara og den ikoniske posisjonen dette bildet har i vår visuelle kultur. Hun jobber også som kunstformidler ved Punkt Ø og Høstutstillingen.