Vi har blitt et land i overflod, og sett fra utsiden fremstår vi nok også som et eventyrland. Er vi også blitt et slaraffenland?
Dag Solstad skriver i romanen 25. septemberplassen om Håkon Nyland, som i 1945 drømmer om en ny fremtid når sosialismen bare får fotfeste i Norge, slik den allerede har gjort i Sverige: ”et land i overflod, et slaraffenland, et eventyrland.”
Underbygd av normer
Er Norge anno 2009 et slaraffenland? Det korte svaret er nei. Sett under ett er vi et flittig, produktivt og selvsagt velfungerende land. Men under overflaten lurer noen utfordringer det er grunn til å ta alvorlig – først og fremst det store og voksende utenforskapet, som er blitt heftig diskutert de siste månedene.
Den nordiske modellen er bygd på et fundament av det som er blitt kalt protestantiske verdier (men som nok er mer universelt). Viktigst blant disse er kanskje arbeidslinjen: Den som kan jobbe, skal jobbe. Bare ved at flest mulig sørger for seg selv, kan vi opprettholde de gode velferdsordningene vi har.
Vi må, hvis vi ønsker å bevare velferdsstaten, sikre at arbeidslinjen følges også i fremtiden.
Det som er sikkert, er at dersom disse normene forvitrer, vil velferdsstaten vanskelig kunne eksistere i sin nåværende form. Vi må, hvis vi ønsker å bevare velferdsstaten, sikre at arbeidslinjen følges også i fremtiden.
Den anerkjente svenske økonomen Assar Lindbeck har advart mot at det kan bli vanskelig (en åpen versjon av artikkelen hans finnes her).
Moral hazard
Hans resonnement er som følger: Tradisjonelt har normene vært at den som kan arbeide, skal arbeide. Selv om det kanskje lønner seg for noen å være trygdet, vil dette bli uglesett av andre, slik at man forblir i arbeid. Det er sannsynlig at slike normer har eksistert svært lenge – siden overlevelse var avhengig av hardt arbeid.
Men noen vil alltid forsøke seg, og gå over til trygd selv om de egentlig kan jobbe. Sakte, men sikkert vil flere følge etter – og etterhvert forvitrer normen. Lindbeck finner støtte for dette i empirien: De sosiale normene som tilsier at man helst ikke skal leve på trygd svekkes jo flere som lever på trygd (Mårten Palme viste det samme i Aftenposten i helgen). Dermed står velferdsstaten i fare for å undergraves.
Det at så mange kvinner er i arbeidslivet fører vel til at det nærmest forventes at du også skal være det.
Det er i grunn merkelig at påpekningene av disse mulige normendringene er blitt møtt med såpass mye motstand. ”Moral hazard” – at en med forsikring på sykkelen er litt mindre forsiktig med å passe godt på den – er et velkjent fenomen. Og der normendringene er positive er de relativt ubestridte. For eksempel: Det at så mange kvinner er i arbeidslivet fører vel til at det nærmest forventes at du også skal være det.
Ikke et slaraffenland – ennå
I samme artikkel finner vi for øvrig også et annet interessant bidrag til debatten om sykelønn. Noen mener at brutalisering av arbeidslivet er hovedårsaken til den høye sykefraværet. Lindbeck peker på forskning som viser at kvinner er mest stresset etter at arbeidsdagen er over. Kommer kanskje sykefraværet av kvinners dobbeltarbeid – at de både er i arbeidslivet og tar på seg hovedansvaret for hus og hjem? Og – påpeker Lindbeck – kommer kanskje dette av det høye skattenivået, som gjør at man vanskelig kan ta seg råd til å kjøpe tjenester i hjemmet?
Vi er ikke et slaraffenland. Men skal vi fortsette å være et land i overflod og et eventyrland, må vi passe på at vi heller ikke blir det.
- Marius Doksheim (f. 1983) er prosjektleder i Civita.
