Nyliberalismen er død. Hva så?
I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikal endring i Vestens politiske landskap, og arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).
Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensiale til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.
I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.
Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.
I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.
Minerva forstår selvfølgelig at venstresiden ikke jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra 2009 til 2010.
Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:
- Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.
- Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.
- De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.
- 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.
I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.
Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer? Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?
I mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.
Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.
Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger. Staten og det offentlige er langsom.
Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. I mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hjemmesiden hans er www.konservativ.no
Er ikke denne finanskrisen egentlig veldig overvurdert? Ihvertfall når det gjelder effekter på realøkonomien så har den enda ikke nådd tilstandene rundt 1990.
Er det da så sikkert at verden vil fortsette å være globalisert? I flere rike land blir jo befolkningen sakte men sikkert mer og mer skeptisk til den. Kanskje det rett og slett er slik at globaliseringen rett og slett strider mot menneskets natur, da mennesket tross alt er utviklet i små stammesamfunn, og at globaliseringen på sikt kun vil føre til katastrofer på lang sikt om ikke tar til fornuften å stopper denne irrasjonelle prosessen?
Hva er så radikalt med høyresidens “reformer”? I perspektiv fremstår ikke disse reformene som annet enn en sakte men sikker retur til attenhundretallet.
[...] Publisert som lederartikkel i Minerva. [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Stian M. Landgaard. Stian M. Landgaard said: RT @Minerva_Nett: Lei av Obama? Les ukens leder av TORBJØRN RØE ISAKSEN – en nekrolog for sosialismen: http://is.gd/5hI4X [...]
Tror du burde se litt utenfor Norges grenser, PeeWee. USA går gjennom svært tøffe tider.
Ja, jeg vet at USA går gjennom tøffe tider, men det har enda ikke utviklet seg til en skikkelig depresjon slik man har sett tidligere. Når det gjelder politiske endringer, så er det noe Snoen ikke har fått med seg. Nemlig at venstrebølger ikke kommer etter børskrakk, men etter lenger perioder med økonomisk nedgang. Den økonomiske nedgangen sist startet jo allerede i 1988-89, men det var ikke før starten på nittitallet og ut mot mitten av det man fikk en politisk venstrebølge over hele Europa. Mitt poeng var egentlig at vi enda ikke har hatt økonomisk nedgang så lenge at man kan forvente at venstresiden skal tjene noe på det.
Det ironiske er jo at folk som det vises til her på Minerva blant innvandrerne kan bli venstresidens redning. Idag er jo innvandrerne forbundet med venstresiden, noe som støter fra seg andre velgere. Om innvandrere i større grad forbindes med høyresiden derimot, så ligger veien åpen for venstresiden til å ta et mer kritisk blikk på innvandringen fra den tredje verden. Uansett, om ikke strømmen av muslimske innvandrere reverseres, så vil vi i 2200 ikke diskutere størrelsen på staten eller skattenivået, men hvorvidt kvinner som nekter å gå med burka skal steines eller henges.
Når det gjelder “dynamikere” og “statikere”, så har jo mye stagnert siden liberalismen ble mer fremtredende. Når det gjelder ting som utforskningen av rommet, å skape et mer humant samfunn og lignende har verden heller stagnert. Virker heller som om Postrell mener at virkelig fremskritt er nye duppedilter, større hus og finere møbler fremfor noe som virkelig driver menneskeheten fremover og gjør samfunnet til et bedre sted å gjøre for flere enn den øvre middelklassen.
Jeg lurer også på hvorfor 600.000 utenfor arbeidslivet fremsettes som noe alvorlig galt, når dette er den andelen som er utenfor arbeidslivet i alle rike land! I USA er endog andelen utenfor arbeidslivet noe høyere enn den er i Norge.
Kan eg få minne Torbjørn Røe Isaksen om at høgresida, serleg Frp, tapte mykje oppslutnad i månadene etter at finanskrisa slo til. Samanliknar du valresultatet i september 2009 med meiningsmålingane eitt års tid tidlegare, er det lett å sjå kvar veg vinden blés.
I tilleg kan eg minne om at det mellom 1929 og Nygaardsvold tok det seks år.
Og for ein som hevdar å vere “konservativ”, er det litt ironisk å klage over at venstresida er “mot modernisering”. Moderniteten er ikkje akkurat konservativ og tradisjonell.
PeeWee: Her tek du litt av. Burka er eit relativt marginalt fenomen, både mellom innvandrarar i Noreg og i den muslimske verda. Så vidt eg veit er ikkje steining serleg utbreitt heller. Og sjølv om det er land der det er forbode for kvinnene å gå ut utan og dekkje til håret, er det vel vanlegvis ikkje noko som blir straffa med avretting.
Sosialisten:
Det vi ser er jo at islam blir stadig mer og mer radikal. Det er jo land som Tyrkia og Algerie som så ut til å bli veldig sekulariserte, men som religionen idag er på frammarsj igjen. Radikalisme kan også oppstå rimelig raskt. Ser man på tyskland i 1914 og Russland i 1900 var det helt utenkelig at man i de landene tredve år senere skulle ha masseslakt av jøder, bevisst utsulting av bønder og generelt sett et så radikalt styre man faktisk fikk. Det man ser er at radikalisme inne et lite segment av en større gruppe kan spre seg veldig raskt innen rimelig kort tid om forutsetningene er de rette. Det er derfor man aldri må undervurdere islamsn radikalisme, og islamsk radikalisme er langt mer akseptert og utbredt blant muslimer idag enn nazisme og kommunisme var relativt kort tid før de fikk stor makt.
Det er ikke særlig ironisk at Isaksen kaller seg konservativ. Konservative vil forandre for å bevare. Tilhengere av velferdstaten kan grovt sett deles i to: De reaksjonære og de moderate/konservative. Venstresiden er her de reaksjonære.
Det er vel heller velferdsstatens fiender som er reaksjonære, i og med at de ønsker seg tilbake til det dysfunksjonelle systemet som eksisterte før velferdsstaten.
Det finnes ikke noe reaksjonært, det finnes ikke noe progressivt.
Denne dikotomien er forbannet vrøvl som sekulær-kristne millenaristiske tøplere har lurt den vestlige befolkning å tro på. Historien er syklisk – ikke linjær.
Jeg vil si at historien til vesten i stor grad er linjær. Det sykliske har vært mer typisk for kulturkretser som Kina. Uansett, siden de fleste har fått forsøke seg så blir vel egentlig all politikk idag reaksjonær, da all endring i praksis heller blir en reaksjon tilbake til noe som har vært tidligere.
At den østlige kulturkrets har et syklisk perspektiv, mens den vestlige, sekul’r-kristne har et linjært, er tydelig å se.
Men en ting er perspektiv, noe annet er realitet: Den vestliges historie er repetitiv. Akkurat som østlig. Men den forestilling har seiret at “vi utvikler oss fremover”. At det forekommer en økonomisk og instrumentell utvikling er åpenbart. Men den er ikke moralsk. Dagens mennesker er ikke mer opplyste eller moralske enn deres oldeforeldre var.
Hvordan kan man si at 1900-tallet var moralsk overlegen 1800-tallet når det foregående århundret er pepret med utryddelsesleire og massedrap? Hvordan forklarer man at dagens ungdommer er mer mentalt forstyrrete enn deres foreldre? At de er mer feitere og i dårligere form enn sine foreldre var på samme tidspunkt? Hvordan forklarer man at rusproblemene vokser? Og lar man dagens 14-åringer regne realskolematte fra 50-tallet, har ingen av dem en sjangse.
Fremoverbevegelsen befinner seg mest av alt i hodet på menneskene, ikke utenfor. Tilværelsen som naturen er syklisk.