Virkelighetens verden er ikke bare preget av markedssvikt, men også av styringssvikt. Slutningen at staten alltid, eller som regel, kan komme opp med optimale løsninger, synes som en heller urealistisk antagelse. Derfor er ikke mer politikk nødvendigvis svaret på problemer i markedsøkonomien.
På 30-tallet fant det sted store endringer innen økonomifaget. Ledende kritikere av markedsøkonomien, med John Maynard Keynes og Cambridge-skolen i spissen, påpekte det de mente var svikt i markedets virkemåte. Løsningen var en stadig mer aktiv stat for å rette opp i disse ”feilene”.
Etter krigen kom imidlertid en motreaksjon. De fleste økonomer var enige i at markedet aldri er ”fullkomment,” og at det derfor ikke kan leve opp til idealene om den ”optimale effektivitet” som de økonomiske modellene frembringer. Men på bakgrunn av dette å trekke slutningen at staten alltid, eller som regel, kan komme opp med optimale løsninger, syntes som en heller urealistisk antagelse. Virkelighetens verden var ikke bare preget av markedssvikt, men også av styringssvikt.
George Mason University, utenfor Washington DC, har et eget senter for public choice-studier.
I bresjen for denne nye kritikken sto en skoleretning kalt ”public choice”. Denne tilnærmingen anvender økonomifagets analyseapparat og antagelser på staten og demokratiske prosesser. Blant annet antar man at også politiske aktører handler ut fra sin egeninteresse, at de ønsker å maksimere sin nytte, at de handler målrettet og at de står overfor visse incentiver og begrensninger. Med andre ord: At politiske aktører på mange måter oppfører seg som økonomiske aktører, selv om de opererer i en annen kontekst.
Civita publiserer i disse dager en kort bok, kalt Svikt!, som gir en introduksjon til public choice-teoriene. Vi tok i den forbindelse turen til George Mason University (GMU), i utkanten av Washington DC, for å oppsøke dette forskningsmiljøet.
Svenske røtter
GMU har lenge vært et senter for public choice. En av retningens grunnleggere, nobelprisvinner James Buchanan, som ikke må forveksles med USAs 15. president, har vært tilknyttet universitetet siden begynnelsen av 80-tallet. Han kan fortsatt ses på campus fra tid til annen, og publiserer jevnlig artikler og bøker, til tross for at han fylte 90 år i oktober.
Buchanan ble tidlig inspirert av den svenske økonomen Knut Wicksell, som han mener ”var den mest betydningsfulle av alle foregangsfigurene innen public choice.” Wicksell skrev allerede i 1896 en inngående kritikk av demokratiske systemer og flertallsstyre. Han foreslo grunnlovsendringer, for eksempel å endre reglene for lovvedtak fra alminnelig til kvalifisert flertall, for å beskytte minoritetenes interesser.
Den svenske økonomen Knut Wicksell (1851-1926) var en viktig forløper til public choice-retningen.
Også en annen ledende forsker innen dette studiefeltet tilknyttet GMU, professor Roger Congleton, har lenge vært opptatt av hva svenskene kan lære oss. Han har skrevet en hel bok om våre naboers konstitusjonelle utvikling på 1800- og 1900-tallet, og mener erfaringene herfra har stor relevans for public choice-faget:
”Sverige viser oss flere interessante ting: for det første at du kan gjennomføre ikke-voldelige grunnlovsendringer og, for det andre, at grunnlover kan forbedres. Sverige viser imidlertid også at grunnlover kan endres til det verre.”
Med sistnevnte tenker Congleton først og fremst på grunnlovsendringen som kom i 1960, da man gikk fra to kamre i Riksdagen til dagens ettkammersystem. Som de fleste liberale amerikanere, er Congleton tilhenger av maktdelingen som et tokammersystem medfører, slik man finner i den amerikanske Kongressens Representantenes Hus og Senatet. Han mener bestemt at Sverige ville hatt godt av å beholde en slik forfatning, og at politikken de siste 50 årene har fungert dårligere som følge av denne endringen.
Som med Grunnloven i Norge, var det store gjennombruddet for Sverige den nye forfatningen som kom i etterkant av Napoleonskrigene. I følge Congleton, var dette en gjenoppliving av det konstitusjonelle grunnlaget fra middelalderen, riktignok i en enda mer liberal utforming. Denne forfatningen la et godt politisk grunnlag for Sveriges økonomiske utvikling på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. For Congleton er derfor den viktigste lærdommen fra Sveriges konstitusjonelle historie at det ikke er noen motsetning mellom demokrati og et velfungerende marked, gitt gode politiske institusjoner.
Institusjonenes rolle
Vektleggingen av institusjonenes rolle for vekst, utvikling og en velfungerende økonomi, står sentralt innen public choice. Et ledende navn i så måte er en annen økonom med røtter til Sverige og Skandinavia, Mancur Olson, kjent for sin kritikk av det han så som det institusjonelle og økonomiske forfallet i Europa i siste del av 1900-tallet. Denne utviklingen ble fanget opp i begrepet ”Eurosklerose”, som peker på hvordan særinteresser, spesielt ulike produsentgrupper, fikk stadig større innflytelse på den økonomiske politikken.
Olson har også skrevet om Sveriges utvikling i denne perioden, der han kritiserer den nordiske modellen, men samtidig spør seg hvorfor ikke Sverige har oppnådd dårligere resultater enn de man har sett, gitt omfanget på den svenske velferdsstaten.
Den skandinavisk-ættede økonomen Mancur Olson (1932-1998) har skrevet kritisk om den nordiske modellen og om Europas institusjonelle forfall.
Også Roger Congleton er opptatt av det institusjonelle grunnlaget for de europeiske landenes utvikling og har brukt deler av sin karriere til å studere grunnlovenes og det parlamentiske systemets rolle – med andre ord hvordan det politiske systemet legger rammer for samfunnslivet og økonomien. For å skjønne hvordan de demokratiske institusjonene virker inn på samfunnet, er velgeradferd helt sentralt. Dette er det andre store forskningsfeltet innen public choice.
De uvitende velgerne
Public choice-teorienes spede start spores gjerne tilbake til en innflytelsesrik artikkel av den skotske økonomen Duncan Black, som i 1948 utviklet teorien om ”velgerne i midten” (the median voter theorem), en teori som ble ytterligere popularisert av Anthony Downs. For å bli valgt, bør politikere sikte seg inn mot velgerne som befinner seg i midten av det politiske spekteret. Teorien viser også hvordan velgere som står overfor to politiske valg, ofte gir tilnærmet likt antall stemmer til hvert av alternativene (rundt 50 prosent), slik vi har sett i våre egne EU-valg og i flere amerikanske presidentvalg.
Roger Congleton påpeker at denne innsikten, som sa at man kunne forstå hva som foregikk i politikken ut fra én enkel modell, kom som en stor overraskelse på samtidens statsvitere og økonomer. Modellen fikk senere følge av en annen sentral forståelse av velgeradferd, nemlig tanken om ”rasjonell uvitenhet”. Det er rasjonelt for velgere å ikke bruke tid og krefter på å tilegne seg kunnskap om politikk, fordi de som enkeltmennesker har så liten innflytelse på hvilken politikk som føres og fordi mange reguleringer og bestemmelser i liten grad berører livene deres. Sistnevnte er et poeng Congleton legger stor vekt på i sin analyse av hva som gikk galt under forløpet til finanskrisen.
Det er derimot svært rasjonelt for særinteresser å bruke tid og ressurser på å skaffe seg god kunnskap om saksforhold som berører deres virke, siden deres styrke gir dem langt større muligheter for innflytelse. Ved å stå sammen kan de påvirke de politiske beslutningsprosessene til sin egen fordel.
Særinteressenes kamp om ressursene
Public choice deler de politiske aktørene opp i fire kategorier. I likhet med at man i mikroøkonomifaget finner forbrukere og produsenter, husholdninger og bedrifter, kan man i den økonomiske analysen av politikken finne ulike grupper av aktører: velgere, politikere, byråkrater og særinteresser.
Man antar at alle er drevet av sin egeninteresse og at de står overfor ulike incentiver. For særinteressene er det spesielt viktig å påvirke den politiske beslutningsprosessen for å tilegne seg fordeler, gjerne på bekostning av resten av befolkningen, altså flertallet av velgerne. Denne formen for fordeler kalles for ”rent-seeking”. Med dette menes inntekter som ikke kommer ved å produsere mer eller bedre varer og tjenester, men ved politisk favorisering av typen monopolrettigheter og annen beskyttelse eller subsidiering av næringen eller enkeltbedriften.
Rent-seeking-litteraturen er omfattende, og utgjør det tredje store forskningsfeltet innen public choice. ”Rent-seeking gir svar på hvorfor mange politiske tiltak ikke er effektive, i økonomisk forstand”, påpeker Congleton, ”men de kan være effektive fra et politisk ståsted.” Tiltakene hjelper nemlig både politikere og særinteresser til å realisere sine målsetninger, selv om de reduserer den økonomiske velferden for samfunnet sett under ett, og dermed for velgere flest.
Et annet viktig poeng, som bidrar til en enda større grad av ressurssløsing, er at særinteressene må ta i bruk knappe ressurser for å påvirke politikere og byråkrater til å vedta de ønskede inngrepene. Dermed får man det som økonomifaget kaller ”dødvektstap”, slår Congleton fast.
Politiske reformer
Hva kan så gjøres for å minimere denne jakten på privilegier og dens tilhørende ressurssløsing? Vel, deregulering, gjort på en riktig måte, kan langt på vei bøte på situasjonen: ”Hvis man med deregulering mener økt konkurranse, vil dette klart redusere særinteressenes innflytelse og rent-seeking”, sier Congleton, ”noe vi så med liberaliseringen på 80-tallet”. Han påpeker videre at velfungerende institusjoner, det vil si gode spilleregler, er helt avgjørende, et poeng som blir utdypet i boken Politics by Principle, not Interests, som han har skrevet sammen med James Buchanan.
”Et annet virkemiddel er desentralisering av politiske beslutninger, og konkurranse mellom lokale myndigheter.” Dette vil i følge Congleton øke kvaliteten på politikken. Samtidig vektlegger han innsyn eller transparens som svært viktig: ”Den gjennomsnittlige velgeren har ikke noe særlig kunnskap om den rent-seeking som finner sted.” En måte å løse dette på kan være mer utstrakt bruk av internett, for eksempel sider som viser mer detaljert hva skattepengene våre går til. ”Bedre informasjon hos velgerne, vil kunne gi bedre politikk.”
Alt i alt mener Congleton at det er stort rom for å forbedre demokratiet i de vestlige landene. Han mener også at public choice kan bidra til å gi en mer realistisk forståelse av hva som driver de politiske prosessene og den økonomiske politikken. Han har nettopp skrevet ferdig en bok om dette viktige emnet, Perfecting Parliaments, som sannsynligvis utgis på nyåret.
- Marius Gustavson (f. 1970) er prosjektleder i Civita.
Civita-pamfletten ”Svikt! – en introduksjon til public choice”, skrevet av Marius Doksheim og Kristian Kjøllesdal, kan lastes ned eller kjøpes på Civitas sider.
Ingressbildet er publisert under Creative Commons ShareAlike 1.0-lisensen.
