Skriv ut utskriftsvennlig side

Politikerne bør ta et oppgjør med den nykeynesianske varianten av pengepolitikken, og avslutte forsøkene på å skape en økonomi uten kortsiktige svingninger.

Inflasjonsmålet er et forsøk på å skape en mer stabil og forutsigbar pengepolitikk. Målet baserer seg på at inflasjonen (prisveksten) skal holdes stabil, i Norge satt til 2.5 %. Renten heves eller senkes for henholdsvis å senke eller heve prisveksten hvis den avviker fra dette målet. Opprinnelig var hensikten å få kontroll med galopperende inflasjon, men stadig oftere handler det like mye om å holde inflasjonen oppe. Dette henger sammen med en tro på at lav inflasjon er et tegn på lav økonomisk aktivitet, og ved lav økonomisk aktivitet må man stimulere utlån for å få fart på økonomien igjen – altså en slags indirekte keynesianisme.

Skaper bobler
Ved lav rente blir det billigere for banker å låne penger fra sentralbanken, og det blir billigere for bankkunder å ta opp lån. Ettersom bankene kan låne ut rundt ti ganger så mye penger som de får tilført fra sentralbanken, ekspanderer da den totale mengden penger bedrifter og privatpersoner disponerer, altså en vekst i pengemengden. Når det er mer penger i omløp for å kjøpe de samme varene og tjenestene, øker prisene.

Problemer oppstår når pengemengden vokser sterkt, men den generelle inflasjonen uteblir. Konsumprisene kan holde seg lave eller til og med synke. Vi har altså mer penger, men de havner ikke i prisstatistikken og dermed den vanlige målingen av inflasjon, som gjerne baseres på forbruksvarer. Hvor blir de da av?

Svaret er at de havner i formuesobjekter. De siste, mest markante økningene i pengemengden har gitt en opphopning av penger i IT-aksjer i den såkalte dotcom-boblen rundt årtusenskiftet, og i boliger og avledede verdipapirer i opptakten til den siste finanskrisen. Men de kunne også ha havnet i nær sagt hva som helst annet.

Større ubalanser
Det er svært vanskelig å spå hvor den neste boblen kommer, og det kan være vanskelig å måle om man faktisk har en boble. Likevel mener mange det allerede er en ny på vei i Asia. Boblen kan vokse mens inflasjonen er stabil, så renten holdes gjerne relativt lav. På et tidspunkt viser det seg at man har overinvestert i et område i forhold til avkastningen man faktisk kan forvente. Det kan også være at den økte pengemengden til slutt kommer til uttrykk som økt ainflasjon. Da settes rentene opp. Det kan være flere utløsende årsaker til at boblen sprekker, men resultatet blir at både finansmarkedene og realøkonomien kan få seg et skikkelig trøkk.

Pengepolitikken har lenge handlet om å begrense skadevirkningene av bobler som sprekker, gjennom å sette ned renten for å få opp igjen aktiviteten. Marius Gustavson og Villeman Vinje beskriver fenomenet i en rapport om finanskrisen skrevet for Civita i vår som «ikke [å] fjerne punsjbollen mens festen er i gang, men rydde opp når festen er over, og gjerne by på mer å drikke under nachspielet» i sin gjennomgang av finanskrisens årsaker.

En annen som har fordypet seg i problemstillingen er George Cooper, finansanalytiker og forfatter av boken The Origin of Financial Crises. Han er en sterk kritiker av sentralbankenes redningsaksjoner. I følge Cooper skaper dette større ubalanser på sikt. Følger man hans resonnementer er finanskrisen vi så i 2007-2008 et resultat av politikken som ble ført for å forsøke å jevne ut markedskorreksjonen etter at IT-boblen sprakk i 2001.

Alternativer til inflasjonsmålet
Et alternativ til denne politikken er å ha som mål å hindre overdreven kredittekspansjon (eller kontraksjon – som var problemet på 30-tallet). Renten bør fremdeles være regelstyrt, men målet må være å hindre pengemengden å vokse mer enn det underliggende forhold i økonomien tilsier. Milton Friedman foreslo å bytte ut sentralbanken med en datamaskin, som sørget for å styre renta slik at pengemengden M alltid økte i takt med den langsiktige vekstraten i økonomien.

Etterspørselen etter penger, eller svingninger i pengenes omløpshastighet, kan imidlertid også endre seg. Hvis omløpshastigheten V faller fordi folk vil sitte på mer penger, faller prisene, og vice versa. Mennesker tenderer til å spare mer i usikre tider og bruke mer i gode tider. Fordi endringer i omløpshastigheten V vil kreve en endring av alle priser i økonomien – noe som tar tid og skaper problemer – mener noen østerrikske økonomer, heriblant Hayek, Larry White og Steve Horwitz, at det er bedre å øke pengemengden når V faller og redusere pengemengden når V øker – med andre ord å stabilisere den sirkulerende pengemengden MV. Dette kan vi kalle en ”forbedret Friedman-regel”, der MV øker i takt med den langsiktige vekstraten i økonomien.

Poenget er at man ikke skal tillate stor vekst i den sirkulerende pengemengden, da disse pengene sjelden fordeler seg jevnt, men har en tendens til å hope seg opp i selvforsterkende bobler. Dette medfører at man bør styre pengemengden direkte, og ikke bare indirekte gjennom rentesetting.

Gunstig
Det kan kanskje virke lite intuitivt å styre noe så viktig som rente og pengemengde etter en streng regel, og fjerne den fleksibiliteten som sentralbankene har i dag til å styre når man får vanskelige tider. Men det er nettopp dette som er fordelen: Neste, og potensielt enda større krise kan unngås ved å la være å gjøre kortsiktige tilpasninger nå.

En kortsiktig og tilsynelatende uheldig virkning av denne politikken vil være at man får tilbakeslag og justeringer i ulike markeder underveis. Selv om den sirkulerende pengemengden er stabil, hindrer ikke dette feilinvesteringer. Men dimensjonene av slike mindre bobler og korreksjoner vil være langt mindre enn det vi har sett ved de siste økonomiske krisene, ettersom de ikke kan multipliseres av utlånsvillige banker.

Det kan også oppfattes som en ulempe at prisene fremdeles vil svinge, og man ikke lenger kan bruke renten til å korrigere de kortsiktige prissvingningene. For eksempel kan produktivitetsvekst eller billig import («kinaeffekten») føre til fallende priser, gjennom det vi kaller et positivt tilbudssidesjokk. Tilsvarende kan man få negative tilbudssidesjokk gjennom økninger i råvarekostnader, f. eks. oljeprisen. Da vil prisene stige. Mange vil mene at det heller er en fordel enn en ulempe at vi faktisk ser disse svingningene klart og tydelig, og at både bedrifter og husstander vil kunne ta bedre beslutninger om hvordan de vil bruke pengene sine.

Banker har hatt mange gode grunner til å gi risikable lån til boliginvesteringer de siste årene. En av disse grunnene er at nyere historie har gitt dem en forventning om at sentralbanken vil sette ned renten og hjelpe dem dersom det skulle vise seg at økningen i boligpriser var en boble. Det er dette vi kaller «moral hazard» eller adferdsrisiko: Incentiver til å ta høyere risiko enn man ellers ville gjort, basert på en forventning om å bli reddet om det skulle gå galt. Adferdsrisiko er et problem for et liberalt samfunn, ettersom det gir noen få mennesker gevinsten når noe er vellykket, mens tapene må bæres av hele samfunnet. Dette er ikke liberalt, og det er ikke rettferdig. Dessverre er det nettopp dette fenomenet som mange feilaktig oppfatter som «laissez-faire», eller uregulert markedsøkonomi, enda det tvert imot betyr at markedet reguleres, pleies og reddes av staten gjennom sentralbanken.

Andre heldige bivirkninger
I tillegg til en mer langsiktig stabil økonomi, kan en ny pengepolitikk få noen andre, heldige konsekvenser: Det kan bli vanskeligere å ta fra de fattige og gi til de rike. Den stadig ekspanderende pengemengden er mest gunstig for de som kan ta opp mest lån. Småsparere og de med mindre midler taper derimot på den lave renten de får på disse pengene. Det er også gjerne de med minst midler som får tilgang på nye penger sist, og de vil altså ha lavere kjøpekraft mens prisene øker, fordi de er senere ute enn andre med lønnsøkning eller økning i stønader for å kompensere for pengemengde- og prisveksten.

Finanskriser har mange og sammensatte årsaker, og det er ikke slik at en strammere kontroll med pengemengden vil løse alle problemer. Men en strengere og mindre ekspansiv pengepolitikk vil gi et mer oversiktlig og nøytralt bilde av forholdene i økonomien for den som vurderer om han skal spare, investere, forbruke eller låne. Dette er bare ett av mange tiltak som kan sørge for en friere, mer stabil og mer rettferdig økonomi, og hindre at hver krise blir en opptakt til den neste.

• Anne Siri Koksrud (f. 1983) er sivilingeniør. Hun deltok på Civita-akademiet høsten 2009.