Om ordet som blir kjød, islammotstandere, konservativ politikk, fremmedrykt og statens grenser.
2009 ble året der debatten om islam i Norge har kokt over. Det begynte med politihijaben, fortsatte med Fremskrittspartiet og debatten om snikislamisering, og ble avsluttet med debatten etter det sveitiske minaretforbudet i november.
Flere stemmer i offentligheten ser i islam – representert ved norske muslimer – en fundamental trussel mot Norge og norske verdier. Noen av dem er godt representert i Minervas kommentarfelt. Enn så lenge har slike stemmer i Norge ikke gitt seg utslag i altfor mange dramatiske politiske forslag. Men i løpet av det siste året har retorikken, trusseloppfatningen, blitt flyttet mange hakk, i Norge såvel som i andre europeiske land. Minareter er blitt forbudt i Sveits; Aayan Hirsi Ali har beskrevet muslimske menns skjegg som et symbol på linje med det tredje rikets uniformer, til applaus også fra mange norske islammotstandere.
Disse islammostanderene vil altså noe mer enn bare å være skeptiske til islam – en slik skepsis er sunn og nødvendig – de åpner for å bruke statsmakten til å begrense islam, i liberalitetens og modernitetens navn. Selv om jeg ofte er blitt skremt av uttrykk for radikal islam, er det i en norsk politisk kontekst dette som har skremt meg mest i 2009. Hvor går grensen for hva som kan forbys i løpet av det tiåret vi nå går inn i? Hvis minareter kan forbys, hvorfor ikke også moskeer? Hvis skjegg kan sees som naziuniformer, hvorfor kan ikke også det forbys? Peter den store var en av Russlands moderniserende tsarer. Han forbød de lange, ortodokse skjeggene som var vanlig i Russland på den tiden. Moderne, det var det nok, forbudet.
Med så mye religionsdebatt kan julen tjene som en anledning til å reflektere litt over det kristne julebudskapet: Inkarnasjonen, Ordet som blev kjød, og opplevde den menneskelige lidelse og fornedrelse. Mens mye religiøs tankegang befatter seg med hvordan mennesket kan nærme seg Gud, nærme seg det perfekte gjennom konstant streben, er poenget med inkarnasjonen det motsatte: Mennesket har svært begrenset evne til å nærme seg det perfekte. Det filosofiske nybrottsverket med inkarnasjonstanken er dermed at tilnærmingen mellom menneske og det hellige må gå andre veien: At Gud aksepterer den menneskelige feilbarlighet.
Hva har slike metafysiske kontemplasjoner å si en sekulær norsk befolkning i 2009? Og har de noe å si liberalkonservative? Og hva har det med islam å gjøre?
Kanskje kan det være en påminnelse om at det som av og til kalles vår kristne kultur begynner som en oppfordring til ydmykhet. Ydmykhet står sentralt i kristendommen. Det står også sentralt i konservatismen som politisk bevegelse.
For noen konservative kommentatorer har den viktigste konservative lærdommen om ydmykhet i forhold til islam vært at vi må begrense innvandring, at vi ikke må være så arrogante mot den norske kulturhistorien at vi bytter ut folket i løpet av noen generasjoner. Jo, det er klart at det er én side ved konservatismen, vi skal ikke stole så blindt på vår tids fortreffelighet at vi glemmer en ydmykhet mot det tidligere generasjoner har oppnådd. Men den konservative ydmykhet har også en annen side: Vi skal ikke stole så blindt på vår personlige fortreffelighet at vi glemmer ydmykheten overfor dem som er ulike oss. Det er denne siden ved konservatismen som har virket for begrenset stat, maktspredning og rettighetsvern.
Det virker som en del selverklærte forsvarere av vestlige (kristne?) verdier i møtet med ”trusselen” fra islam har begynt å ta lettere på tanken om den ydmyke, begrensede og rettighetsbaserte stat; en karikatur publisert på trykkefrihet.dk gir inntrykk av at de som er opptatt av formelle friheter også for sine ”fiender”, i beste fall er naive. Karikaturen er ledsaget av et sitat fra Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels: ”Vi brukte demokratiet til å avskaffe demokratiet.” Tanken ser ut til å være at det ydmyke demokratiet er for svakt til å motstå angrep. Vi er dermed i den paradoksale situasjon at en organisasjon som ble stiftet i 2004 for å fremme ytringsfrihet, har et i beste fall lunkent forhold til frihet for islamske ytringer. Denne holdningen ser ut til å være på fremmarsj i en del miljøer. Det minner om Calvin, som begynte som en kjetter som kjempet for sin rett til avvikende meninger, og endte som en henrettet andre kjettere for deres.
Selvfølgelig: I ytterste konsekvens er det sikkert mange som ville være villige til å akseptere illiberale tiltak midt i en eksistensiell krig. Men det som slår meg som fraværende i holdningen som Trykkefrihedsselskabet og andre fremviser, er nettopp ydmykhet, erkjennelse av muligheten for at man ikke besitter den fulle sannhet. Derfor ser man ikke medlemmer av Trykkefrihedsselskabet gå i kvaler og spørre seg om hvorvidt alle muslimer faktisk legger et hoverende og autoritært budskap i symboler som minaret eller hijab. Det er ikke nødvendig, ikke for den som vet han har rett.
Følger man en slik logikk fullt ut, blir det politiske poenget ikke så meget å sette grenser for staten, men å sikre seg kontrollen over statsmakten, slik at andre ikke bruker den for sine formål: Slik man ville sikre at kommunistene ikke tok over staten for å bruke den til klassekamp, må man sikre at muslimene ikke tar over staten for å bruke den til islamisering.
En slik holdning er selvfølgelig grunnleggende i strid med den ydmyke konservatismen: En konservativ må sette grenser for statsmakten ikke først og fremst på grunn av hva noen andre kan tenkes å gjøre med den, men fordi han selv er så upålitelig. Fordi han vet at han selv kan tenkes å drives av fordommer eller ideologiske hick-ups, personlige vendettaer, stammelojalitet, uvitenhet og skadefryd.
Den konservative må sette grenser for staten, fordi den konservative ydmykhet har sine røtter i den kristne ydmykhetstankegangen: ”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. (…) Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta?” (…) Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?” (Luk 6, 37 ff)
Det er ikke uvanlig, heller ikke i privatlivet, at man forstår sine egne beveggrunner så mye bedre enn man forstår andres. Slik har ens egne handlinger lettere for å fremstå som rimelige, og andres lettere for å fremstå som urimelige. Nettopp derfor er det viktig at man forsøker å kompensere for den intuitive forskjellen ved å gjøre et forsøk på å forstå den andre. Forskjellen i vilje til forståelse ble tydelig hos mange islammotstandere i spørsmålet om minaretforbud.
Hans Rustad på document.no skriver for eksempel følgende om Yusuf al-Qaradawis motstand mot juletrær i muslimske land:
”Qaradawis hat mot juletreet som kristent symbol er påtagelig. Det er tydelig at han mener muslimer ikke skal ha noe med jul eller julesymboler å gjøre. Kulturblanding oppfatter han tydeligvis som en trussel. Det minner nesten om sovjetkommunistenes frykt for vestlig kulturelle symboler, som coca-cola eller rock.”
Samme mann, altså, som utviste rørende forståelse for resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen noen uker tidligere. Viljen til å forstå ”sine egne” er intuitiv, fordi man intuitivt forstår hvilke problemer de føler at de opplever. Det er også en av grunnene til at mange muslimer er for forståelsesfulle overfor militant islamisme eller overfor uakseptabel religiøs praksis. Men den konservative ydmykhet krever også et ærlig forsøk på å forstå andre.
Noen blander en slik holdning sammen med svakhet eller ettergivenhet. Men det er mulig å spørre først og skyte etterpå, om det skulle vise seg å være nødvendig. Det motsatte er dessverre ikke mulig.
Jeg kom over følgende tekst nylig:
”Det står skrevet i den hellige skrift: “Bare de rettroende er mennesker. De som ikke tror, skal ikke kalles mennesker, for de er mer som dyr. Og fordi de er mer som dyr, kaller vi dem vantro. Derfor er det tillatt for oss å lyve når vi vitner i de vantros rettssal. Det står skrevet i den hellige skrift: En rettroende kan begå mened i de vantros rettssal, for det han sier der vil alltid være tvungent. Om han så sverger ved Guds navn, er det ham tillatt å lyve, og i sitt hjerte å avvise eden han har svoret. Videre står det skrevet: ”Spre frykt blant de vantro, løft deg til strid mot dem, la dem strides seg i mellom, og knus herskerne som er de rettroendes fiender.”
Det lød som et ekko av det mange islammotstandere antar om muslimer. Men det er hentet fra en av de mest notoriske antisemittiske skriftene fra mellomkrigstiden, barneboken Giftsoppen. Kanskje er det slik at mens dette bare var fordommer i forhold til jødene, så er det sannheten om islam? Men kanskje er det også slik at det er mulig å tolke muslimer annerledes enn dette.
Enten man er religiøs eller ikke-religiøs, bør i hvert fall julen være en høytid hvor konservative reflekterer over ufortjent nåde og egen feilbarlighet, og møter andre med ydmykhet.
God, konservativ jul, og godt, ydmykt, nytt år.
- Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Han kan følges på twitter.
Et ønske om minaretforbud kan kanskje forstås som en reaksjon på den ureflekterte multikulturpropagandaen vi lenge har vært utsatt for fra det styrende skikt. Provokasjon er en sterk kraft, reaksjonen går da ofte litt for langt. Så en oppfordring til ydmykhet kan være på sin plass – overfor begge sider i debatten.
Dagens innvandringspolitikk og medfølgende etniske enklavisering av samfunnet er et svært radikalt eksperiment. Det kan gå godt, men det er betydelig risiko for at det ikke går som man hadde tenkt seg. Fra en konservativ synsvinkel må en slik politikk sies å overskride grensene for statens makt.
Eliten har satt igang et radikalt flerkulturelt eksperiment uten å spørre folket. Dette er nå kommet ut av kontroll og folk har begynt å reagere. Hvis man tror de reagerer rasjonelt og logisk i en slik situasjon eller hører på hva Minervas skribenter har å si om hvordan man skal forholde seg til å bli minoritet i eget land (med viten om hvordan minoriteter behandles i muslimske land), vel da er man mildt sagt optimist. Forøvrig kan man jo bare ekstrapolere volden og tonen i debatten i dagens Europa til når det blir 20-30-40% muslimer i Europa. Det finnes land i verden med en slik demografi, det er bare å vende blikket mot dem.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Krister Hoaas. Krister Hoaas said: Interessante betraktninger fra Minervas redaktoer paa @Minerva_Nett http://is.gd/5FpZl [...]
Jeg ser ut til å ha tatt feil. Jeg trodde lenge at når Minerva kaller seg liberal-konservativ, så var det fordi de er rosa inni og lyseblå utenpå. Men det ser faktisk ut til at jeg har tatt feil, at de er liberalere i den betydning der liberal vil si at en ønsker å begrense statens makt over det sivile samfunn.
Intet er mer gledelig.
Men hvorfor bruker da skribenten hele innlegget på å advare mot en (mulig) fremtidig illiberalitet i statens regi, heller enn å advare mot den illiberalitet som faktisk utøves av staten i Norge i dag? Jeg tenker for eksempel på Jonas «Wonderboy» Støres «det nye vi». Det er da paternalistisk så det holder, er det ikke? Som liberalere har vi aldri bedt staten ta del i utformingen av ordbøker og definisjonene der! Eller hva med likestillingen – det er da ingenting for en liberal stat å mene noe om, er det vel? Kan vi forvente at Minerva tar et tydelig oppgjør med Likestillingsombudet og dertil tilhørende herligheter – i liberalitetens navn?
«Vi skal ikke stole så blindt på vår personlige fortreffelighet at vi glemmer ydmykheten overfor dem som er ulike oss». Er det Tore Tvedt som Andresen sikter til?
Jeg er selvsagt retorisk, akkurat som Andresen. Ingen av oss har noe mot paternalisme og forbud, så lenge den passer oss. Vigrid og rasister generelt i Norge møter en hets mer tett enn den skog av sperreballonger som hang over London under Blitzen – dette skjer rett som det er i statlig regi. Selvsagt skal ikke en liberal stat ha noen formening om politikk. Like selvsagt har alle Europas stater det. Ingen ydmyk Andresen bryr seg.
«de åpner opp for å bruke statsmakten for å begrense fascismen, i liberalitetens og modernitetens navn» er liksom ingen sjokkerende melding, er det vel? Vi er mange som mener at en slik begrensning kan være helt på sin plass. Du er kanskje en av oss?
Vel, faktum er at stadig flere mennesker i Europa opplever at islam er en politisk ideologi mer på linje med nettopp fascismen enn med kristendom, hindusime, jødedom og buddhisme. Grunnen er at islam, i sin ortodokse variant, men også i sin ordinære hverdagssjåvinistiske variant, ikke finner seg i å være en personlig og privat tro for det lille mennesket, men ønsker å uttrykke seg og forme sine omgivelser i det store rom. Dette bør ikke komme som en overaskelse på noen, om de følger med.
Når Sveits sier nei til minareter, så sier de i realiteten nei til 30-40 år med alt for åpne grenser, og de uforutsette, negative konsekvensene (apropos ydmykhet, dere). Det ufrivillig komiske er (på multikulturalistenes regning) at det nettopp er den (illiberale) multikulturalismen og post-koloniale dyrkingen av «den undertrykte andre» som 68erne har bedrevet som vil reintrodusere en type illiberalitet som de selv ville fjerne – enten ved at islamismen brer om seg stadig mer, eller ved at islam diskrimineres stadig mer. Antakeligvis begge deler.
Hvis Andresen er sliten etter 2009, så kommer det neste tiår fullstendig til å ta knekken på mannen. For den sivilisasjonskritikk og -kamp vi her står overfor, har såvidt begynt. Fjordmans dystre spådommer virker langt mindre skrullete i dag enn for bare tre-fire år siden. Ikke sant, Andresen? Det var vel derfor du skrev stykket?
Konkret nyttårsønske for 2010, spesielt til alle rektorar i barne- ungdoms- og vidaregåande skolar:
La “det nye og det gamle vi” seie nei til hodeslør på mindreårige i skoletida.
Kva kjem til å hende? Rasande islamistar tar ungane sine ut av skolen og inn i enda meir segregrerte miljø i private islamskolar?
Eller kanskje mange er takknemlege for dette steget i assimilerande retning,
som eit lite puff og ei hjelpande hand?
eg snakkar om mindreårige. dei vaksne som hevdar at dei frivillig bruker hodeslør, får stå oppreist for dei vala dei tar og ikkje framstå som offer.
Man må ta seg tiden til- og bryet med å dukke ned i islams historie og teologi, da vil man oppdage at islam ikke bare er en religion, det er en religion OG en politisk ideologi OG et komplett juridis system (sharia).
Dette er som en treenighet, der to av benene er plantet i vår verden, og
det tredje er plantet i “paradiset” (altså: den teologiske delen). Men man vil også oppdage at det er heniumot umulig å skille disse tre fra hverandre.
Jeg kunne tenke meg å lenke til en fremdtilling som gir en del smakebiter:
http://www.facebook.com/note.php?note_id=247435908614
Bante skrev følgende.
“Hvis Andresen er sliten etter 2009, så kommer det neste tiår fullstendig til å ta knekken på mannen. For den sivilisasjonskritikk og -kamp vi her står overfor, har såvidt begynt.”
Jeg istemmer. Hvis dere såkalte “liberalere”, “multikulturalister”, dere som er “tolerante” osv tror at dere får et liberalt, multikulturelt og tolerant samfunn ved å la islam få fritt spillerom, vel dere tar skammelig feil. Islam er ikke bare en religion, det er en totalitær ideologi som forlager full kontroll over samfunn og innbyggernes liv. Islamske samfunn diskriminerer minoriteter av andre kulturer, så flerkulturell er denne ideologien ikke. Det mediaskapte begrepet “moderat muslim” vil bare si en muslim som ikke lever etter islams lære. Og “islamisme” er bare de aspektene av islam som er inkompatible med vestlige verdier. Å være “liberal” overfor en sånn ideologi har ingenting med å være “liberal” å gjøre, da konsekvensen er et illiberalt samfunn. Det er snarere et uttrykk for kunnskapsløshet eller det som verre er.
Allerede nå prøver våre egne ledere å vedta “det nye vi”, man skifter ut demokrati med internasjonal lov og “menneskerettigheter”, det er ikke lov å si hva som står i Koranen (look to Nederland eller Østerrike) og kritikk av “religion” (les: islam) forsøkes forbudt, da det kan “såre”. Det er sannelig litt av et “liberalt” samfunn masseinnvandringen har før til allerede.
Nå er det nok slik at det er mange “true believers” på både høyre og venstresiden i disse spørsmålene. At dagens kurs ender i noe helt annet enn et liberalt, flerkulturelt og tolerant samfunn vil de ikke innrømme, uansett mengden logisk argumentasjon og bevismateriale. Vel, la oss se hva neste tiår bringer og så kan vi ta diskusjonen nyttårsaften 2019. Som sagt, den nåværende fase i konflikten mellom islam og vesten har bare såvidt begynt.
Godt nytt tiår!
En tankevekkende artikkel, men inneholder en del “sweeping” og altfor generelle uttalelser.
Eksempelvis, er det virkelitg slik at ydmykhet står sentralt i kristendommen og også i den politiske konservatisme?
Hvis begrepet ydmykhet står alene uten den formidlende kontekst, kan begrepet lett bli meningsløst. Begrepet kan vel også lett erstattes med andre begreper som eksempelvis toleranse eller humanisme.
Det er riktig at i den tidlige pre institusjonelle kristendom kan ydmykhet hatt en viktig stilling. Men jeg tviler at ydmykhet var et sentralt begrep i den mektige kirketradisjon og makt som etter hvert vokset frem. Ydmykhet overfor hvem. hva og i hvilke situasjoner ?
Dette innebærer dog ikke at det ikke i lutheranisme og pietisme kan finnes elementer av ydmykhet.
Jeg tviler igjen på om ydmykhet er et sentralt begrep i den politiske konservatisme. Jeg kan ikke huske at dette begrep vanligvis inkluderes blant konservatismens bærende prinsipper.
Men igjen , dette betyr ikke at det ikke i den politiske konservatisme kan finnes elementer av ydmykhet. Man kan finne en viss ydmykhet overfor historie og tradisjon samt også ydmykhet overfor kristendom, dens lære og etikk. Ydmykhet overfor kirkens myndighet er også viktig.
Det kan ofte være riktig at konservatismen kan være mer tolerant enn eksempelvis den dogmatiske kommunisme og sosialisme.
Jeg skjønner godt frykten for at den radikale islam kan oppfattes som en trusel mot norske verdier. Jeg skjønner likeledes godt frykten for at
en ubegrunnet islam frykt kan bre seg. Men det er nå engang slik at islam tar mål av seg til å omfatte langt mer enn den privat relegiøse sfære, og at islam har flere elementer som er fremmed for norske verdier og tradisjon.Det er også i denne kontekst jeg har problemer med begrepet ydmykhet. Man kan ikke være tolerant eller ydmyk overfor utvekster på den islamske relegion som kan true våre verdier og vår sikkerhet. I denne situasjon må statens virkemidler kunne trekkes inn like meget som de samme tvangsmidler må kunne anvendes overfor andre retninger som truer oss.
Likeledes vil jeg anta at vi bør kunne vise en viss toleranse eller ydmykhet overfor etnisk norske borgere som kan seg se nødt til å flytte
fra sitt oppvekststed og hjem fordi en stor ikke- vestlig innflytting kan føre til uønskede resultater i bomiljøet.
Det er nå engang lettere å være tolerant eller ydmyk hvis man selv bor i Ullernåsen eller Holmenkollen eller hvis man er bosatt enkelte steder i Groruddalen.
Bante:
Du skriver at ingen har noe imot forbud og paternalisme, så lenge det er forbud som passer oss selv. Du har selvsagt et poeng; likevel søker Minerva å være svært varsom med forbud, også mot det vi ikke liker. Jeg har skrevet om liberalitet og kjønn tidligere, for eksempel her: http://www.minerva.as/?p=6766. Tidligere redaktør Nikolai Astrup har også tatt opp temaet på lederplass http://www.minerva.as/?p=1223. Jeg misliker selvsagt Tore Tvedt, og vil ikke alltid forholde meg til ham med ydmykhet. Men å forby meningene hans, eller nekte ham å uttrykke dem, det vil jeg ikke. Jeg har aldri støttet rasismeparagrafen, og jeg er mot Holocaustfornektelse-paragrafene enkelte europeiske land holder seg med, selv om jeg ikke har skrevet noe om den her på Minerva. Du skriver at få opplever så mye hets som rasister. Greit nok – men det er noe annet enn statlige forbud. Debatt er helt i orden, kritikk er helt i orden, selvsagt også av islam. Grunnen til at jeg reagerer, er at stadige flere synes også forbud er helt greit, og forbud som vil ha reelle, praktiske konsekvenser for mange, mange mennesker (til sammenligning er rasismeparagrafen anvendt svært sjelden).
Rolf Berg: Ydmykhet – humilitas – står definitivt sentralt i kristendommen. http://www.earticle.net/FileArticle/200707/633191839681718750.pdf
Edmund Burke sa: “True humility—the basis of the Christian system—is the low but deep and firm foundation of all virtues.” Det knytter de to sammen. Det betyr ikke at kirken eller konservative politikere alltid har bedrevet ydmykhet på heltid.
Det er klart at min oppfordrning til ydmykhet i møte med norske muslimer delvis skyldes at jeg mener mange av kritikerne tolker skjevt, og leser vrangvillig. Jeg fremstår selvsagt ikke alltid selv som ydmyk overfor mennesker jeg er dypt uenig med. Men når man er villig til å gå til det skritt å bruke lovverket mot noen, da bør man i hvert fall stille seg selv spørsmålet om man har forsøkt å være ydmyk. Og ja – det er lettere å være ydmyk på Holmenkollen enn på Holmlia. Men det argumentet kan brukes om absolutt alt i politikk, og det er ikke noe annet å gjøre enn å forsøke å være ydmyk, også i forhold til det.
Andresen, hadde du valgt å snakke om den generelle og reelt eksisterende statlige paternalismen i Norge i dag – den er det altså djevelsk mye av – hadde du kunne også dra inn det du anseer som en overdreven islamkritikk, slik som du gjør, og det hele ville vært konsekvent og troverdig, ja, høyverdig.
Men det er bare alt for mange av denne typen advarsler mot å frata islam frihet fra folk som i det store og hele gir seg katta i ville begrense statens innflytelse og illiberalitet så lenge statlig innblanding passer dem.
Det er for sent å komme springende med et ønske om likebehandling når man hele livet har sett på, og stilletiende akseptert, “at noen er likere enn andre”.
Jeg vil ønske velkommen et Minerva-ledet korstog mot den allerede eksisterende, statsvelsignede illiberaliteten. Jeg synes enda at Likestillingsombudet er et godt sted å begynne. Og veldig konservativt. Og enda mer liberalt.
Bante, kanskje kan vi inngå en avtale: Du skriver noe om betydningen av ikke å iverksette illiberale tiltak overfor muslimer, og jeg skriver noe om likestillingsombudet:) Det blir nok noe i retning av dette: http://www.minerva.as/?p=2148
[...] til motmæle mot minaretforbudet og dets selverklærte liberale støttespillere i Norge. Jeg tok i romjulens leder til motmæle mot dem som bruker konservatismen til å rettferdiggjøre statlige overgrep mot [...]
[...] rettigheter. Det er en utvikling jeg har advart mot flere ganger den senere tid, blant annet her og her. Noen ser publiseringen av karikaturene nesten utelukkende i dette lyset. Et av de lengste [...]
Godt skrevet, Nils August =) Jeg er glad for å følge med på denne flotte nettsiden, som viser noe av det beste i norsk politikk. Jeg deler jo også din tro, og er glad for det. Ydmykhet er viktig, gjerne spesielt når man har mye makt, blant annet i politikken.
[...] slik forakter. For meg er det dypt forankret ikke bare i den liberale tradisjonen, men også i den konservative. Vår rettsstat og vår domstolskontroll av lover har blitt utviklet over de siste par [...]