Skriv ut utskriftsvennlig side

Augustin er den vestlige kristendoms i særklasse mest innflytelses­rike teolog. Hans føringer på vestens intellektuelle og politiske kultur har gjort seg gjeldende fra middelalderens begynnelse til våre dager.

Augustin (354-430) var en av oldkirkens største teologer. Rett etter sin død ble han regnet som helgen, og i 1298 ble han, sammen med tre andre, oppnevnt til kirkelærer, en tittel innen den katolske kirke som i dag kun innehas av 33 personer.

Augustins perspektiv på samfunn og politikk er bestemt av hans teo­logi, først og fremst av hans lære om arvesynden og av læren om de to stater (Civitates). Selv om disse perspektivene er strengt religiøse, og derfor for oss synes fremmede, preger de mange av dagens verdier. Og de har, som vi skal se, lagt mye av grunnlaget for det vi forbinder med en sekulær liberalkonservatisme.

Arvesyndlæren
Det finnes ulike tolkninger av syndefallsmyten innen kristen teologi. Den versjon som gjengis her er Augustins. Hans arvesyndlære kan kort opp­summeres slik: I paradiset var Adam i besittelse av fri vilje. Dette innebar at kroppen var fullstendig underlagt den for­nuftige viljens kon­troll, en kontroll betinget av Guds nåde. Men Adam misbrukte sin frie vilje da han spiste av kunnskapens tre. Han var derved ulydig mot Gud.

Til straff ble Adam og Eva drevet ut av paradiset, de ble dødelige, og den kontroll viljen hadde hatt over kroppen gikk tapt. Dette førte til at begjærene tok makten over oss. Skylden for Adams overtredelse går over på alle Adams etterkommere.

Et samfunn er et aggregat av rasjonelle enkeltindivider, ”forent i synet på hva de elsker”.

Hele menneskeheten ble som følge av Adams synd en for­dømmelsesverdig syndermasse (massa peccati). Menneskets natur ble etter fallet fordervet. Den frie vilje, som Adam ved skapelsen var utstyrt med i paradiset og som satte ham istand til å velge mellom godt og ondt, gikk tapt.

Etter fallet kan vi naturlig, det vil si av oss selv, bare ville det onde. Bare ved Guds nåde, som er Hans frie gave, blir noen få av oss satt i stand til også å ville det gode. Hvem som skal nyte godt av denne nåde har Gud pre­destinert (forutbestemt). Vi kan selv intet gjøre som kan påvirke dette utvalg.

Læren om de to stater
I denne utvelgelsen finner vi grunnlaget for læren om de to stater (Civitates). Menneskeheten innde­les i samfunnet av dem som er utvalgt til frelsen (Civitas Dei) og i samfunnet av de fortapte (Civitas Terrena). Augustin skriver i hovedverket Om Guds Stat:

Jeg deler menneskeheten inn i to grener. Den ene består av dem som lever etter men­nes­kelige målestokker, den andre av dem som lever etter Guds vilje. Jeg vil også kalle disse to deler de to stater, for å tale allegorisk. Med to stater (byer) mener jeg to samfunn av mennes­kelige vesener. Det ene er predestinert til å herske med Gud i all evighet, det andre er dømt til å lide evig straff med Djevelen.

Den histo­riske menneskehet vil på den måten alltid være en blanding (permixtum) av frelste og fortapte. Dette er et irreversibelt re­sultat av et predestinert utvalg, og ikke resultatet av en historisk utvikling. Menneskene kan intet gjøre som kan endre det.

Troen på tusenårsriket (millenarismen) der det onde er gjort maktesløst avviser han bestemt.

Hvem av oss som tilhører hvilken stat står det ikke til noe men­neske å vite før på dommens dag. Augustin hevder likevel at de fleste av oss tilhører Civitas Terrena, de uforbederlig onde og fortaptes rike.

Etter syndefallet er de historiske samfunn herjet av konflikt og maktkamp. Når han skriver om forholdene, virker han på mange måter som en forgjenger for Hobbes og Machiavelli. Følgende sitat peker i den retning:

Samfunnet av dødelige men­nesker spredte seg til alle deler av jorden; og det var til tross for alle ulikheter i ge­ografisk situasjon ennå knyttet sammen ved et slags fel­leskap basert på en felles natur, selv om hver gruppe etterstrebet sine egne fordeler og søkte å tilfredstille sine egne begjær. I slike bestrebelser oppnår ikke alle, kan hende ingen, full tilfredstillelse, fordi menneskene har mål som innbyrdes er mot­stridende. Derfor er det menneskelige samfunn delt mot seg selv, og en del av det un­dertrykker en annen når den finner at den selv er den sterkere, og den del som er overvunnet søker (…) fred og overlevelse for enhver pris. (Om Guds Stat)

Opplysningstidens opposisjon
Kan Augustins perspektiver fremdeles lære oss noe? Når vi skal svare på dette er det viktig å huske at mellom Augustin og oss ligger opplysningstiden, som fremdeles preger Vestens politiske kultur, institusjoner og prosjekter. Det er vanlig å se opplysningstiden som epoken da man overvant den augustinske pessimistiske og autoritære teologi, og det menneskesyn og syn på samfunn og historie den impliserer.

Opplysningstidens sterkt antiklerikale talsmenn og talskvinner betraktet den etablerte kirken som det viktigste institusjonelle hinder for opplysning. Opplysning er en forutsetning for alt menneskelig fremskritt. For dem er arvesyndslæren teologi, og teologi en sak for kirken. Så ut med teologi og inn med fornuft og vitenskap. Foran oss ligger kanskje paradiset – her på jorden og ikke i det hinsidige slik teologene med Augustin i spissen hevder.

Men det spørs om ikke Augustins arvesyndslære likevel fulgte med på lasset videre. Hans syn på samfunnet virker forbausende moderne, nesten som hentet ut av opplysningstidens sosiologi: Et samfunn er et aggregat av rasjonelle enkeltindivider, ”forent i synet på hva de elsker”, som han uttrykker det.

Definisjonen hans av samfunn er uttrykkelig rettet mot den klassiske greske og romerske oppfatningen om at samfunnet (res publica) er kilden til rettferdighet (dyd), selv om rettferdighet i Augustins perpektiv ikke, som hos Aristoteles og Cicero, er forankret i mellom­menneskelige rela­sjoner eller i vår natur, men i Guds vilje. Han har ellers påfallende lite positivt å si om det sekulære samfunnets sosiale institusjoner og kollektiver. Unntakene er familien og samfunnets politiske øvrighet, staten.

Forløper for liberalisme
Det er blitt hevdet at arvesyndslæren lever videre i forestillingen om det økonomiske mennesket (economic man), en viktig forutsetning i liberalistisk økonomiske tenkning, som jo oppsto i opplysningstiden.

Det arvesyndige menneskets begjær, særlig havesyke og grådighet, ligger i den idéhistoriske bakgrunn helt frem til våre tid. I opplysningstiden kom arvesynden til å bli sett på som en forutsetning for samfunnets økonomiske fremgang  og ikke bare som noe som måtte undertrykkes og bekjempes. Oppfatningen var at dersom man lar egeninteressen (egoismen) motivere og bestemme ens økonomiske virksomhet, fremmer man alles beste. Private vices, public benefits (Bernhardt Mandeville) – dukker i liberalistisk økonomisk teori opp som teorien om den usynlige hånd (Adam Smith). Tanken om den usynlige hånd kan tolkes som en versjon av den kristne læren om forsynet, Guds forsyn, som ordner alt til det beste. (Moderne liberalistiske økonomer vil her si at det er tale om markedsmekanismer).

Et interessant eksempel i så måte er Pierre Nicole, assisten til Pascal. Han hevder at det sosiale resultat av at de fleste følger sin (opplyste) egeninteresse vil være like godt og kanskje til og med bedre enn om alle var altruister.

Forelegg for nattvekterstaten
I liberalistisk samfunnsteori, for eksempel hos Smith, finner vi ideen om staten som nattvekterstaten. Nattvekterstaten har til vesentlig oppgave å sørge for samfunnets ro og orden, men ikke å blande seg inn i økonomisk virksomhet, unntatt for å sikre at den ikke forfaller til anarki og lovløshet.

Intet i denne verden er eller kan bli perfekt; intet menneske, ingen institusjon.

Det det kan se ut til at denne ideen om staten har et forelegg hos Augustin. I følge augustinsk statsoppfatning har staten som vesentlig oppgave å hindre at menneskene i sin falne tilstand ødelegger hverandre. Den politiske øvrighet eksisterer, som han uttrykker det, ”for å sikre og opprettholde li­vet”. Han begrunner sitt syn på staten blant annet slik:

Hvis staten ikke fantes, ville tømmene som holder styr på menneskelig skamløshet løsne og bli kastet av. Ta bort skrankene som lovene setter: Menneskenes skamløse evne til å forvolde skade, deres trang til å gi etter for seg selv, ville rase i fullt monn. (Fra Mot Gadius)

Augustin så riktignok på staten som et onde, som en frukt av synden og ikke en naturgitt del av skaperverket, men hevdet at den likevel er et gode forsåvidt som den har som formål å skape fred:

Staten har som formål å kontrollere det onde innenfor grensene av en viss jordisk fred. For også denne (jordiske) by er etter sitt menneskelige slag bedre (gjennom dette gode, som er fred). (Om Guds Stat)

Både Augustin og Smith hevder altså at statens primære oppgave er å være ordensmakt. Staten er et onde forsåvidt som den må undertrykke. Hverken Augustin eller Smith vil si at det er statens oppgave å sosialisere oss til å oppnå det gode liv slik Platon eller Aristoteles mente. Smith fordi dette er individenes egen oppgave, Augustin fordi det gode liv ikke er av denne verden.

Forløper for politisk realisme
Moderne talsmenn for såkalt politisk realisme ser også ut til å ha en forgjenger i Augustin. For ham er den jordiske freden begrenset til å bygge på kompromisser fremtvunget av livets nødvendigheter:

Således sikter også den jordiske by, hvis liv ikke er grunnet på tro (på den ene Gud), mot en jordisk fred, og det begrenser den harmoniske samstemmighet når det gjelder å gi og å adlyde ordrer til inngåelsen av kompromisser mellom menneskers viljer om de ting som er relevante (og essensielle) for det dødelige liv. (Om Guds Stat)

Augustin skriver for eksempel om det romerske imperium at dets opprettelse var et ledd i Guds plan om å gi seg selv en representasjon i verden gjennom Pax Romana:

Det var Guds plan å erobre verden gjennom det (romerske imperium), å forene verden til ett enkelt samfunn med romersk styre og romerske lover og på den måten å skape fred overalt (”gjennom dets lengde og bredde”). (Om Guds Stat)

Augustin mener at selv om de store statsdannelser, som det romerske imperiet, er blitt til med vold og har kostet uhyrlige mengder av blod og lidelse, represente­rer de tross alt en viss orden. Det romerske imperiet gjorde slutt på års mellomfolkelige kriger og borgerkriger. Den orden imperiene skaper er forsåvidt et gode, siden den sikrer fred og sosialt liv og fremmer sivilisasjon. Å bygge sivilisasjoner er i følge Augustin det beste menneskene kan oppnå i denne verden ved egen kraft.

Hva mente Augustin om demokrati? Han hevder i et tidlig verk at selv om folket burde hatt rett til å velge sine magistrater, ville det være riktig å overføre denne retten til en god mann eller til noen få gode hvis det ble fordervet. Forøvrig ser det ikke ut til at spørsmålet om hvilke styre­former som bør foretrekkes interesserte ham. Den beste stat er ikke av denne verden.

Ingen varig fred
Til tross for Augustins sivilisasjonsoptimisme har han ingen forhåpninger om at det vil føre til varig fred. Selv ikke eksistensen av en verdensstat vil kunne av­skaffe krigen.

Han uttrykker det slik at selv om alle folkeslag var omfattet av det romerske imperium, så ville det av dette ikke følge at det hersket fred. Utstrekningen av et stort imperium betinger i seg selv konflikter og kriger. Han skriver:

Enhver som håper på dette så store gode i denne verden og på denne jord (d.e. en varig fred, vår bemerkning), hans visdom er intet annet enn en dårskap (…) for i denne de menneskelige affærers store omskif­telighet er en så stor sikkerhet aldri gitt til noe folk at det aldri skulle frykte inva­sjoner, fiendtlige mot dette liv (…) Det er ingen fullkommen fred i dette liv. (Om Guds Stat)

Han forble en pessimist når det gjaldt utsiktene for denne verden. Den er da også i følge ham dømt til undergang. Derfor, som han skriver i en utlegning av Salmenes bok: ”Hvis dere er kristne, se etter prøvelser i denne verden, se ikke etter mer fredelige og bedre tider”.

Umulig med et perfekt samfunn
Det er viktig å poengtere at Augustin på ingen måte ønsker at vi skal forholde oss likegyldige eller kyniske til denne verdens elendighet og ondskap. Nød skal vi avhjelpe, vi skal lindre smerte så godt vi kan, og vi skal demme opp for ondskap. Men vi må være klar over at ondskapen aldri kan fjernes eller utryddes fra denne verden. Troen på tusenårsriket (millenarismen) der det onde er gjort maktesløst avviser han bestemt.

I dette ligger også noe av den viktigste koblingen til dagens liberalkonservatisme; skepsisen til drømmen om den perfekte verden, som vi kan finne igjen hos blant andre Edmund Burke og Friedrich Hayek.

Det perfekte samfunn, Civitas Dei, er ikke av denne verden.

For Augustin er eller kan intet i denne verden bli perfekt; intet menneske, ingen institusjon. Intet menneske er så perfekt at det bør gis absolutt makt, fordi vi alle har syndet i Adam. Og selv om mennesket var perfekt, burde det ikke gis absolutt makt. Dette siste har han riktignok ikke sagt eksplisitt, men er noe som ligger i kortene hans og som vel også vi har lært av det som hendte i det forrige århundre.

For Augustin er ikke engang Kirken i denne verden perfekt, blandet som den er med medlemmer både fra Civitas Terrena og fra Civitas Dei. Det perfekte samfunn, Civitas Dei, er rett og slett ikke av denne verden.

Ondskap ingen fiksjon
Konfrontert med Augustin fremstår mange av våre mest inngrodde og omhegnede oppfatninger som problematiske: Troen på det varige moralske fremskritt, troen på en verden uten krig, på at menneskene av natur er gode og at det er forholdene som gjør dem onde, og troen på at staten skal være en folkeoppdrager som skal lære oss hva det gode liv består i. Dette er skepsiser liberalkonservatismen i dag målbærer.

Ikke minst betviles troen på at ondskap enten er en fiksjon eller at den kan håndteres slik terroristen Maximilien Robespierre oppfordret til under den store Franske revolusjon, ”Det borgerlige samfunns eneste grunnlag er moralen. Umoralen er despotiets grunnlag, som dyden er Republikkens vesen. Gjenoppliv den offentlige moral! Led folket til seier, men styrt fremfor alt det onde tilbake i Intet!”.

• Bjørn Thommessen (f. 1936) er universitetslektor emeritus i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen ble først publisert i Minerva 2/2007.