Skriv ut utskriftsvennlig side

Det er en lite kjent sannhet at Ibsen interesserte seg for menn.

Ibsens interesse for patetiske og fallerte menn blir tydelig i hans senere teaterstykker – som Rosmersholm (1886), Vildanden (1884), Byggmester Solness (1892) og John Gabriel Borkman (1896). Han skriver om menn med makt de ikke greier å forvalte. Menn som ikke å forholde seg til hverdagen som er gitt dem.

Denne problematiseringen av mannlighet er et uutforsket område i ibsenresepsjonen. Ibsens menn lider under å ha blitt ignorert eller feiltolket, de har forsvunnet i skyggen av Ibsens kvinner eller blitt forstått som representanter for en heroisme de ikke kan tas til inntekt for. Dette har skadet vår forståelse av dem.

En ishånd om hjertet
På slutten av 1800-tallet befant samfunnet seg i en overgang fra den tidligere patriarkalske autoritetsstrukturen til et mer individbasert familiefellesskap. Det oppsto en usikkerhet omkring hvordan nye normer for maskulin praksis skulle være, som også kom til syne i kunsten. Den maktbaserte og hegemoniske maskuliniteten ble kritisert, og det var et savn etter en alternativ og positiv mannlighet.

Ibsen selv så nok ikke på mannen som undertrykt i samme forstand som kvinnen, men observerte like fullt hvordan samtidens endringer skapte problemer for en positiv mannlighet.

Selv om Erhart er feig og underordnet, så er han likevel den eneste som vender forventningene om den hegemoniske maskuliniteten ryggen.

John Gabriel Borkman er det nest siste stykket Ibsens skrev, og etter min mening et av hans mest underkjente. Stykket viser en bankmann som for 16 år siden begikk et stort underslag. Han ble avslørt og sonet åtte år i fengsel og har siden isolert seg nye åtte år i annen etasje i familiens hus når stykket begynner. Hans kone Gunhild har i alle disse årene levd et bittert liv i første etasje av huset, hvor hun oppdrar deres felles sønn og legger alle sine drømmer og håp om oppreisning på hans skuldre.

Intrigen settes i gang når Borkmans tidligere kjæreste og hans kones tvillingsøster ankommer gården. Hun vekker sterke reaksjoner hos ham. Han rømmer salen og går ut i snølandskapet utenfor, hvor han til slutt dør av en ishånd som griper ham om hjertet.

Den kompakte majoritet
Stykket befolkes av tre menn. John Gabriel Borkman selv, hans eneste venn, kopisten Vilhelm Foldal, samt sønnen, Erhart Borkman. De tre mennene viser ulike typer maskulinitet.

Kopisten beskrives i det han kommer varsomt inn i salen: ”Han er en bøyet, utslitt mann med milde blå øyne og tynt, langt, grått hår nedover frakkekraven … og store hornbriller, som han skyver opp i pannen”. Slik entrer han scenen og klager snart til Borkman om at barna forakter ham fordi han ikke har gjort karriere, og han bryter ut i gråt.

Foldal oppfyller ikke de sentrale momentene i den dominerende maskuline praksisen. Momenter som selvbeherskelse, respekt og karriere. Han har verken sosial, økonomisk eller emosjonell status.

Borkman opplever seg selv som et unntaksmenneske med en indre tvang etter å seire. Målet var intet mindre enn å gjøre seg alle maktens kilder underdanig.

Selv om den veike Foldal ikke lever opp til maskuliniteten, utfordrer han den heller ikke. Og like fullt tjener han på patriarkatets stilling gjennom arbeid, makt, økonomisk frihet og mulighetene for deltagelse i samfunnet. Han overkjøres av sine mer ambisiøse barn, men virker tilfreds med sin kone og har evnen til å glede seg over andres lykke.

Som en ”vanlig mann” drar Foldal nytte av patriarkatet, uten å måtte ta risikoen med å stå i frontlinjen for den maktbaserte, hegemoniske maskuliniteten. Foldal er mannen i gata. Den kompakte majoritet, som Ibsen ville kalt det.

Den flyktende elsker
Erhart Borkman er patriarkens sønn og stykkets unge mann. Dette gir ham et stort potensielt handlingsrom og er grunnen til at de andre personene i stykket knytter ønsker og håp til hans fremtid.

Moren ser på ham som hevneren med mulighet til å gjøre karriere og ”lyse” utover, og på den måten dekke over skammen John Gabriel brakte over henne. Hun forsøker, gjennom sønnen, å reprodusere samme praksis som styrtet hennes mann.

Tanten bryr seg tilsynelatende mer om personen Erhart, men ”bruker” ham likevel som en fostersønn som kan videreføre hennes utdøende slektsnavn.

Faren, John Gabriel, forsøker å overtale Erhart til å følge den hegemoniske maskuliniteten. Han vil ha sønnen med seg ut av de kvelende stuer og ut i arbeid, for som han sier: ”liv, det er arbeid det”. Faren signaliserer at mannens prosjekt er knyttet til offentligheten og arbeid – ”livet” – i kontrast til det hjemlige, som moren og tanten tilbyr. Men Erhart viser seg uten stor personlig makt. Han er under elskerinnen Frida Foldals kvinnedømme, og sammen stikker de av fra kravene.

Ibsen kritiserer en struktur som produserer forliste mennesker: Den genererer strebere, men fordi ikke alle kan praktisere denne maskuliniteten, skaper den kontinuerlig tapere.

Erhart opplever en avmakt i forhold til krav om makt og overskridelse som stilles til hans maskulinitet. Samtidig distanserer han seg fra den feminine verdenen til moren og tanten. Når han tar avstand fra tilknytningen til den borgelige, feminine sfæren i de parfymerte stuer, er det ikke til fordel for en annen maskulinitet, men en kjærlighetsrelasjon, underlagt hennes økonomi og vilje. Derfor blir han utvist av den hegemoniske maskuliniteten. Han viser seg som underdanig og feig, som har en symbolsk tilknytning til kvinnelighet.

Selv om Erhart er feig og underordnet, så er han likevel den eneste som vender forventningene om den hegemoniske maskuliniteten ryggen. Erhart gjør ikke opprør mot maskuliniteten i seg selv, men følger sin egen idé om hva frihet og lykke er. Han nekter å relatere seg til kravene som fra ulike kanter rettes mot ham, og flykter fra omgivelsenes forsøk på å redusere ham til et maktmenneske. Innenfor stykkets virkelighet finnes det ikke noe rom for å bryte med en hierarkisk og maktbasert maskulinitet. Så når han avviser faren og moren, har han ikke noen alternativ praksis og må reise sin vei.

En skadeskutt Napoleon
John Gabriel Borkmen selv har ingen andre ønsker enn å følge en streng, hegemonisk maskulinitet. Det innebærer iherdig avvisning av alt som kan knyttes til kvinnelighet. Han har satt makt over alt annet i livet, og arbeidet skal hjelpe ham å oppnå den. Derfor må han ta avstand fra følelsesmessig tilknytning til kvinner, venner, barn og hjem; til alt som kan knyttes til kvinnelighet og true med umannlighet. Relasjonene han bygger er derfor strengt knyttet til fornuftig nytteverdi.

På bakgrunn av dette opplever Borkman seg selv som et unntaksmenneske med en indre tvang etter å seire. Målet var intet mindre enn å gjøre seg alle maktens kilder underdanig. Borkmans vyer slo ikke til, han ble fengslet og straffet for underslaget.

Likevel er hans bilde av seg selv forblitt storslagent: ”Jeg føler meg som en Napoleon der ble skutt til krøpling i sitt første feltslag”, forklarer han. Napoleons vyer og heroisme, hans erobringer og fall, avspeiles i John Gabriel forestillinger om seg selv, men blir ironisk parodiert for leseren, som møter den fallerte og isolerte mannen i annen etasje.

Ibsen viser frem enkeltindividet, men kritiserer samtidig et system basert på at det må finnes mange tapere for at én skal vinne.

John Gabriel er endt opp i ensom isolasjon uten å være i nærheten av storhetene han drømte om. Dermed viser han maktmedaljens falmede bakside. Han er fallert, ensom og forsøker desperat å holde fast på et rustent praksisideal. Han er et mislykket produkt av den hegemoniske maskulinitet. Når han setter makt opp mot kjærlighet, familie og vennskap, viser det hans dedikasjon til idealer som makt og dominans. Tanker om storhet overskygger alle andre dimensjoner av livet og legger disse i ruiner.

Borkmans paradoks er at selv om han er den personen i stykket som mest intenst ønsker en hegemonisk maskulin praksis, så oppnår han den ikke. Han kontrasteres til advokat Hinkel, som aldri selv dukker opp i stykket, men som omtales som den vellykkede med makt, anerkjennelse og rikdom. Borkman er den personen som har mislyktes mest, og er ikke en gang i nærheten av sine planer om å gjenetablere sin tidligere posisjon.

På denne måten viderefører han den hegemoniske maskuliniteten i en ekstremversjon, men er samtidig dens hjelpeløse offer. Borkmans bane blir at han ikke kan tenke på noen annen måte. Ikke bare på grunn av hans ego, men på grunn av at det innenfor de strukturene han befinner seg ikke finnes noen alternativ maskulinitet. Maskuliniteten vil alltid være en streben etter makt.

Den maskuline krise
Det oppstår en todelt kritikk, som best kommer til syne i spenningen mellom faren og sønnen i stykket: skepsis mot den hegemoniske maskuliniteten og fraværet av en etisk mannlighet.

Den fremtredende maskuliniteten ødelegger alle i dens nærhet. Det finnes intet rom for endring eller opprør. Ibsen kritiserer en maskulin struktur som produserer forliste mennesker: Den genererer strebere, men fordi ikke alle kan praktisere denne maskuliniteten samtidig, skaper den kontinuerlig tapere. Ved å portrettere Borkmans tap og manglende kontakt med virkeligheten (andre mennesker og samfunnslivet), bebreider Ibsen, på vegne av individet, den hegemoniske maskuliniteten. Maskuliniteten gir ikke rom for frie mennesker.

Kittang og Jakobsen vurderer ukritisk de maskuline egenskapene – maktbegjær, styrke, mot – som positive og uproblematiske.

Den andre delen av kritikken viser seg gjennom at Erhart ikke har mulighet til å følge en alternativ etisk ansvarlig maskulin praksis, som verken innebærer å ”lyse utover” eller å likestille makt, liv og arbeid. Erhart rømmer til utlandet, til et varmere sted, fordi han ikke kan finne en positiv praksis i den ”norske vinteren”. Som representant for ungdommen og en ny, oppvoksende generasjon, representerer Erhart stykkets eneste potensial for endring. Men det finnes intet rom for endring i strukturen han er innenfor, dermed velger Ibsen å sende ham ut av mikrouniverset som stykket omfatter.

John Gabriel Borkman viser frem en snever maskulinitet som er ødeleggende både for individet som følger den og for omgivelsene. Den dominerende maskuliniteten i verket fremstår som destruktiv. Den gir hverken rom for endring eller opprør, og man kan tolke Ibsen dit hen at han etterlyser alternative maskuliniteter. Samfunnets krav om å oppfylle en dominerende maskulinitet skapte ulykkelige menn og kvinner i deres private liv. Ibsen viser frem enkeltindividet, men kritiserer samtidig et system basert på at det må finnes mange tapere for at én skal vinne.

Heltedyrking
Ibsen interesse for mannens vilkår i det moderne samfunnet er lite kjent. Nyere Ibsenresepsjon er preget av en universalisering av mannen og dyrking av kvinnen. Dette kommer i veien for en god undersøkelse av Ibsens mannskarakterer.

Boken Ibsens heroisme (2003) av Atle Kittang, professor i litteratur, er viet det han mener er mannskarakterenes vilje til selvoverskridning. Denne beskrives med det latinske ordet potentia – makt og kraft. I artikkelen ”Mannesynet hos Ibsen: Hegel i speilskrift?” (2005) stiller filosof Kjetil Jakobsen seg bak Kittang og klager over at: “det er ikke lenger legitimt i seg selv å søke maktfylde, [det] er ikke lenger legitimt i samfunnets øyne å ofre kjærligheten og privatlivets lykke for åndelig storverk. Det ærefulle har blitt uetisk”.

Kittang og Jakobsen vurderer ukritisk de maskuline egenskapene – maktbegjær, styrke, mot – som positive og uproblematiske. De tar ikke med i betraktningen hva disse fører til for sine personer, som er det Ibsen faktisk problematiserer. De stiller dermed samme krav til maskuliniteten som for Borkman førte til feilvurderinger og fall.

Derfor var det mulig for Ibsen å plukke mannen ned fra den universelle himmelhvelvingen og betrakte ham som noe annet enn en heroisk representant for det universelle.

Hvis vi ser på ordene Borkman bruker om sin ”misjon”, får vi ikke inntrykk av en positiv motivasjon. Han forklarer at malmen i fjellet, som han ville utvinne for å skape et verdensomspennende imperium, ”kaller” og ”skriker” etter ham. Hans handlinger var en ”tvingende nødvendighet”, for det var et ”avgjørende slag” og han ”hadde ikke noe valg” overfor de ”lokkende armer”. Ordene gir inntrykk av at det ikke er Borkman som slavebinder naturen, men naturen (malmen) som slavebinder Borkman.

Kittang tolker Borkmans utsagn som å måtte ”stå til ansvar for og vere underlagt seg sjølv – det ein har i seg av kraft, potensial, kreativitet” (Kittang, 2002: 301). Kittang dyrker tanken om transcendens og universialitet. Men Kittangs potentia stemmer ikke overens med skjebnen Borkman lider i stykket. Hans totale tragedie problematiserer noe vesentlig annet, den viser maskulinitetens iboende destruktivitet og sammenbrudd.

Verken Kittang eller Jakobsen stiller spørsmål ved sine krav til heroisk mannlighet eller hva deres kjønnsblindhet gjør med tolkningene. Kittang vektlegger til og med det han omtaler som biter av virkelig storhet som er gått tapt. Da virker det som om han i sin arkeologiske søken etter svunnen storhet glemmer det som foregår i stykkets nåtid. Hva Borkman har vært blir mindre vesentlig når stykket John Gabriel Borkman handler om en hundre prosent fallert mann.

Kittang og Jakobsens dyrking av den mannlige helten er stikk i strid med lærdommen Ibsen la ned i verkene sine. Slike lesninger gjøres med føttene godt plassert innenfor tradisjonelle krav til mannen – akkurat det Ibsen ville problematisere.

Et mandfolksamfund
I årenes løp er det naturligvis gjort mange og glitrende analyser av Ibsens verker. Feminismen har bidratt til å avdekke kjønnsproblematikken i Ibsens verker. Men for ofte har fokuset vært på Ibsens kvinner. Et eksempel er den anerkjente ibsenforskeren Torill Moi.

Moi gir tidvis svært gode analyser av Ibsens modernistiske stykker i boken Ibsens modernisme (2006), men gir seg ikke rom til å se også mannen som eksplisitt kjønnet.

Joan Templeton er et annet eksempel. I Ibsens Women (1997) avfeier hun hele problematikken når hun kaller de mannlige figurene for ”ikkemoderne”, fordi Ibsen ikke viser dem i opprør mot kjønnsrollene. Men det finnes en kritikk og ønske om endring i stykket, selv om hovedpersonene selv ikke aktivt kjemper for dette.

Templeton mener Ibsens kvinner fører kampen i en verden som har fratatt dem fulle, menneskelige liv. Men hva mener hun med fulle menneskelige liv? Hvis hun mener autonome liv i frihet og lykke, er spørsmålet om ikke mennene også er fratatt dem. Det kvinnen er stengt ute fra, er mannen stengt inne i, og ingen av partene opplever frihet eller lykke.

Templeton påpeker at det ikke var kvinnens rolle i samfunnet som var fienden for Ibsen, men selve systemet. Dermed ser Templeton den hegemoniske strukturen, men ikke fra et perspektiv som tar mannens lidelse med i betraktningen. Hun ser ikke at Ibsen innstendig peker på at systemet ikke bare er ødeleggende for kvinnene, men også for mannen selv.

John Gabriel Borkman formidler en innsikt om at den hegemoniske og maktbaserte maskuliniteten skaper problemer som må overvinnes om individer av forskjellig kjønn skal kunne leve lykkelig sammen i frihet.

Ibsen sa selv: ”Det moderne samfund er ikke et menneskesamfund; det er bare et mandfolksamfund”. Han hadde en forståelse av skillet mellom menneske og mann som mange av hans fortolkere synes å glemme. Derfor var det mulig for ham å plukke mannen ned fra den universelle himmelhvelvingen og betrakte ham som noe annet enn en heroisk representant for det universelle.

• Ellen Reiss (f. 1979) har mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med oppgaven Ibsens menn, som hun nå gjør om til et bokmanus. Hun er medlem av Litteratur på Blå-redaksjonen, og skal undervise på Blindern til våren.