Utviklingspessimistene har rett. Det har også optimistene.
”Got to admit it’s getting better”, synger Paul McCartney på The Beatles legendariske Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band album, ”it’s getting better all the time”. Det er en musikalsk dans på roser. Helt til John Lennon kommer inn i koret ”It can’t get no worse”.
Jeg har lenge mistenkt det, men nyttårshelgen ble det bekreftet. Vi kan nå, endelig, puste lettet ut, slappe av og legge 00-tallet bak oss. Vi kom oss gjennom det! Det som til slutt endte opp som ”tiåret fra helvete”.
Det begynte så godt. Muren hadde falt, kommunismen var borte, demokratiene stod igjen. Globaliseringen bredte om seg, og med den økende samhandling, forståelse og toleranse. 90-tallet var litt knotete og trøblete, en ny verdensorden skulle skapes i vakuumet som den kalde krigen etterlot seg.
Så smalt det, og tiåret fra helvete ble skapt. Et tiår med terror, krig og invasjon, tilbakekomsten av atomtrusselen, tsunami, klimakrise og ny-autoritære regimer; det hele toppet med finanskrisen på slutten av tiåret. Man kan unnskylde utviklingspessimistene. En av dem skrev nylig boken We are doomed, et forsvar for konservativ pessimisme. Også på venstresiden, en gang progressivitetens og optimismens fyrtårn, brer mismotet om seg. Tony Judt, den amerikanske historikeren, skrev nylig et essay i The New York Review of Books, What Is Living and What Is Dead In Social Democracy, hvor han spår at ”we are entering (…) a new age of insecurity”, og konkluderer med at ”If social democracy has a future, it will be as a social democracy of fear”. Et fryktens sosialdemokrati, ikke akkurat en idé for de brusende hjerter.
På en måte har utviklingspessimistene rett (enhver sann konservativ vil alltid føle bekymring for sin samtid). Retorikken vi bruker har endret seg fra 90-tallet til i dag, kanskje også folks følelse av at verden går i riktig retning. Vi har store utfordringer. Det er bare å velge. Hva er for eksempel verst? Et Iran med atomvåpen styrt av religiøse fundamentalister, eller er Iran med atomvåpen herjet av borgerkrig, og hvor ingen vet hvem som egentlig har kontrollen? Når selv det liberale og svært så fremskrittsvennlig tidsskriftet The Economist velger ”Progress and its perils” (fremskrittet og dets farer) som overskrift på sitt julenummer, kan man lett forstå at pessimismen kan ta overhånd. It can’t get no worse.
Men det er i beste fall bare halve historien. For hverken inngangen til 00-tallet, eller noe som har skjedd siden, har representert noe markant brudd med den positive utviklingen fra tiåret før. Det gjenstår enda å se hvordan finanskrisen vil spilles ut til slutt – akkurat den historien er langt fra over – men det begynner å komme antydninger til lysning. Krisen er svært alvorlig, men den har foreløpig ikke fått de faretruende politiske konsekvensene mange advarte mot. Proteksjonismen har ikke fått et markant oppsving, ei heller anti-kapitalistiske bevegelser eller globaliseringskritikerne.
Det er faktisk verdt å minne om at på svært mange måter går verden fortsatt i riktig retning. Ja, vi er kanskje inne i en tid med kulturell usikkerhet. Ja, mange føler seg uttrygge og mange er bekymret for konflikt, krig og terror. Ikke minst er mange, i følge en meningsmåling nylig, bekymret for konflikter mellom Vesten og den islamske verden. Og, ja, vi lever kanskje i en tid som dyrker materialismen i for stor grad.
Like fullt er det ingenting å kimse av at verden materielt sett går fremover. For hundre år siden var mat, klær og bolig den viktigste bekymringen for det store flertallet også i Vesten. I dag lever de fleste i overflod, og rikdommen sprer seg også til andre deler av verden. Fra 1981 til 2009 ble antallet ekstremt fattige redusert fra 1,5 til én milliard mennesker. Andelen fattige sank fra 34 prosent i 1981 til 14 prosent i 2005. Som en følge av dette er spedbarnsdødeligheten kraftig redusert og levealderen økt, mens stadig flere går på skole, som Kristin Clemet også påpekte nylig. Den siste statusrapporten for FNs Milleniumsmål viser også fremgang, om enn fortsatt i et alt for tregt tempo. De fattige landene får en større og større andel av verdenshandelen, og antallet som lever i fattigdom går ned også i Afrika sør for Sahara.
Verden, og menneskene, blir rikere. Hvis det fortsetter gjennom det neste tiåret vil det, på tross av våre mange, mange utfordringer, fortsatt være en viss grunn til optimisme.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hans hjemmeside er www.konservativ.no
[...] Les hele innlegget hos MINERVA. [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by KnutOlavÅmås and Tidsskriftet Minerva, Hårek Hansen. Hårek Hansen said: Betimelig påminnelse fra Minervas Torbjørn Røe Isaksen: Det er fremdeles grunn til optimisme http://www.minerva.as/?p=9067 [...]
Re slutten på 5. avsnitt: En virkelig pessimist vil vel aldri si “It can’t get no worse.”
It could always be worse. Det er det han har å trøste seg med.
Det jeg egentlig savner er politikerspirer som ønsker å bli statsminister i Norge, heller enn verdensborgere. Synes at vesten i alt for stor grad har ofret seg til fordel for andre kulturer og verdensdeler.
Den mest reelle og alvorlige faren på kort sikt er kollaps av dollaren og den vestlige økonomien pga alt for stor gjeld, samtidig som resursene på jorden forbrukes i et ikke-bærekraftig tempo. Hvor lenge har vi egentlig olje? Vil vi få en resurs som klarer å erstatte olje? Neppe…
Jeg tipper vi vil hyperinflasjon og muligens kollaps av dollaren innen 1-2 år (hvis det ikke blir dannet en ny valutta som erstatter dollaren – men da vet ingen hva som kommer til å skje).
På mange måter går vi inn i et tiår som er skremmende, men samtidig spennende. Det blir ihvertfall nok å følge med på.
Da er man altså kommet dit at jeg er enig i en kommentar fra PeeWee. Jaja.
Jeg vil større et spørsmål: Hvis vi går mange år frem i tid og vi blir fattige og Kina rike, tror noen virkelig at ungdomspolitikere i Kina eller Brazil kommer til å bry seg om forholdene europeerne lever under da? Når det gjelder Hårek har jeg hørt rykter om at han også har ganske bra musikksmak
Veldig balansert og bra Røe Isaksen! Lei av alle disse liberalerne som går rundt i sin lille boble og er fornøyd med alt, og spesielt enkeltmenneskers evne til å bevege verden. Egoistiske selvdyrkere er de, proppfulle av en motbydelig selvtillit og evige optimister på menneskehetens vegne. I vår tid er det, tross alle fremskritt og vår materielle overflod, mange hundre millioner mennesker som lider seg igjennom hver eneste dag med et håp om å leve også i morgen. Dessuten er ikke materiell velstand, tross alle bekvemmeligheter, ikke noen endelig definisjon på lykke og meningsfull tilværelse?