Svaret på problemene statlige reguleringer fører med seg, ser alltid ut til å være mer regulering.
Av og til bringer Klassekampen noen artikler og essay som, hvis man skreller av de par lag med retorikk som nok er nødvendig for å få noe på trykk i den avisen, kan gi viktig innsikt også for høyresiden.
Veggeland peker, helt riktig i mine øyne, på tendensen til at ethvert problem må møtes med mer regulering.
Blant disse er forrige mandags kronikk fra Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver om reguleringsstaten, der myndighetene nå benytter seg av reguleringer der de tidligere brukte direkte styring gjennom eierskap, inngrep og byråkrati. Veggeland peker, helt riktig i mine øyne, på tendensen til at ethvert problem må møtes med mer regulering: ”både den politiske venstresiden og den politiske høyresiden [ytrer] et unisont krav om mer nasjonal og internasjonal regulering som løsning på den internasjonale finanskrisen, miljøkrisen, den globale matkrisen og risikosamfunnet.”
Halvdemokratiske institusjoner
I kronikken viser Veggeland at ”politikken rettsliggjøres og demokratiske prosesser forfaller på grunn av det talløse antall reguleringer som svirrer rundt og som ingen har oversikt over”. Det er et viktig poeng. At halvdemokratiske institusjoner, organer og tilsyn tar over politikernes oppgaver bør man, i det minste, ha et kritisk øye til. Det skaper uklare ansvarsforhold og kan skape manglende innsyn og etterprøving. Og et stadig økende antall reguleringer kan gi opphav til nye reguleringer: Når reguleringen ikke fungerer vil det alltid være noen som foreslår en ny regulering som kan bøte på problemet. Et tilsyn vil neppe foreslå å legge seg selv ned seg selv om arbeidet deres ikke gir resultater. Mye lettere da å foreslå nye regler de kan ta ansvaret for å ivareta.
George Stigler har vist at reguleringene svært ofte er mest til fordel for de regulerte selv.
Det er i tillegg flere andre problemer med det stadig antall økende reguleringer. George Stigler har vist at reguleringene svært ofte er mest til fordel for de regulerte selv: Bedrifter og andre særinteresser kan lobbe seg frem til reguleringer som gir dem konkurransefortrinn eller privilegier.
Slike problemer forsterkes av at det er lettere å organisere små og konsentrerte enn store og spredte særinteresser. Bøndene er et godt eksempel, da de har stor makt og sikrer seg privilegier, mens forbrukerne som er relativt flere og som totalt sett kunne tjent mer på å fjerne privilegiene, er langt vanskeligere å forene.
Vekk med privilegiene
At det er problemer med reguleringene betyr likevel ikke at statlig eierskap, aktiv inngripen og byråkratisk kontroll vil være å foretrekke. Slikt offentlig engasjement har mange av de samme problemene som reguleringene. For eksempel er det lite som tyder på at myndighetene var mindre påvirket av særinteresser tidligere. Tvert i mot: Privilegiene var tydeligere under perioden da aktivt statlig engasjement var mer utbredt.
Spesielt må man vekk fra alle reguleringer som kan tenkes å gi privilegier, der noen utvalgte får fordeler på bekostning av andre.
I stedet må målet være å redusere reguleringene til et minimum. Spesielt må man vekk fra alle reguleringer som kan tenkes å gi privilegier, der noen utvalgte får fordeler på bekostning av andre.
Et minimum av reguleringer betyr imidlertid ikke ingen reguleringer. Noen reguleringer må nødvendigvis til. Veggelands ønske om økt direkte eierskap og styring vil ikke kunne løse klimautfordringene, for eksempel – da det nok ville kreve statlig eierskap av alle forurensere, hvilket vil si nær sagt enhver bedrift, kanskje også enhver bil. I stedet vil en uniform og universell pris på utslipp være en mer realistisk løsning.
Og viktigst: Reguleringer er langt mer effektive når de får markedene til å fungere bedre enn når de forsøker å endre markedets virkemåte. Du kan smøre et urverk slik at det fungerer bedre, men neppe for å få det til å gå motsatt vei, eller raskere enn det egentlig skal.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
Jeg er nok ikke så uenig i konklusjonene, men har noen kommentarer til noen av premissene. Jeg mener det er viktigere med politisk diskusjon om reglenes innhold, enn om deres antall, eller om hvorvidt reglene erstatter politikk utøvet gjennom ”inngrep, eierskap og byråkrati”.
Først til premisset om at ”reguleringsstaten” erstatter inngrep, eierskap og byråkrati med reguleringer. Det er nok riktig at reguleringer til en viss grad erstatter politikk gjennom eierskap, all den tid de fleste regler som vedtas av Stortinget og som begrenser næringsdrivendes handlefrihet også gjelder for statlig eller kommunalt eide foretak. Med andre ord; hver ny næringsregulering gir litt mindre rom for politisk utøvd eierskap. Som høyremann er jeg veldig glad for det, siden alternativet typisk vil innebære større privilegier til offentlig eide foretak.
At reguleringsstaten skal erstatte ”inngrep” og ”byråkrati” er imidlertid vanskeligere å forstå. Inngrep – forutsetningsvis overfor foretak eller borgere som staten ikke allerede eier – krever hjemmel i lov i Norge som i alle andre siviliserte land. Der ”inngrep” erstattes med ”regel” – for å holde meg til artikkelens terminologi – vil det vel normalt være slik at reglene utformes på en måte som gir myndighetene og byråkratiet færre muligheter til etter eget skjønn å gripe inn overfor bedrifter eller borgere. Igjen noe jeg som høyremann setter pris på.
Uansett, om dette innebærer ”mer” eller ”mindre” regulering er etter mitt syn helt uinteressant. Det er reglenes innhold, ikke deres antall som er avgjørende for hvilken frihet markedsaktørene har. Flere regler på et område kan like gjerne innebære at markedene fungerer bedre enn om reglene hadde blitt færre. Jeg er riktignok enig i at mange regler er til fordel for reguleringsobjektene, men hvis dette er uheldig må reglenes innhold og håndhevingen av dem endres gjennom politiske vedtak. Men bortsett fra i landbrukssektoren er det vel ikke så mange eksempler på slike politiske privilegier igjen?
Det er en vanlig oppfatning at politikken rettsliggjøres når politikerne vedtar regler som de setter for eksempel et tilsynsorgan til å håndheve. Jeg syns heller ikke dette er lett å få grep om. Dersom politikerne vedtar at man skal ha en generell regulering som bedrifter og andre må respektere, til erstatning for fullmaktslover som gir politikere og byråkrater adgang til å gripe inn i bedriftenes prioriteringer, kan man kanskje si at politikk erstattes av rettsregler. Men like nærliggende er det vel å si at politikerne bare har vedtatt en annen politikk? Man kan gjerne kalle dette ”rettsliggjøring”, men det innebærer jo ikke at politikkens spillerom begrenses? Politikerne kan jo – dersom de ønsker mer diskriminering og styring etter dagsaktuelle prioriteringer – bare endre reglene? At politikerne velger å styre gjennom lover og regler som håndheves av spesialiserte tilsynsorganer kan alltid reverseres, og det er etter mitt syn vanskelig å se at dette innebærer at demokratiet forfaller.
Som høyremann vil jeg i alle fall heller ha Mattilsynet til å vurdere matsikkerhet enn Landbruksdepartementet… Og jeg vil heller ha en dårlig forskrift som er lik for alle, enn direkte styring av næringslivet fra en handlekraftig sosialdemokratisk næringspolitiker.
Jeg er i grunn helt enig med deg, og ser på innspillet som et nyttig supplement til artikkelen. Min eneste kommentar er at det er en tendens til å se reguleringer, tilsyn etc som ikke-politikk, mens det, som du også er inne på, selvsagt er mye politikk også i reguleringer. Jeg tror derfor det er viktig å ha et bevisst forhold til at reguleringer og tilsyn betyr litt mindre direkte ansvar, nye særinteresser og kanskje større innflytelse for dem som blir regulert.